UTSATT FOR OVERGREP. Vi blir stadig minnet på hvor utsatte barn og ungdom kan være. De rammes av tsunamier mens de er på juleferie i Thailand, de blir vitne til at far dreper storebror, de er utsatt for grusomme voldshandlinger i skolegården, de hører når far slår mor, de utsettes for seksuelle overgrep fra sin lærer, eller for fysiske og seksuelle overgrep hjemme. Slike hendelser er traumatiske, og kan føre til alvorlige psykiske problemer dersom barna ikke får hjelp.Det er dokumentert at traumatiske hendelser som seksuelle overgrep, mishandling, alvorlige ulykker og det å være vitne til vold i familien kan ha alvorlige psykiske konsekvenser for barn, og at problemene kan fortsette langt inn i voksen alder dersom de ikke får tilpasset hjelp. I mange tilfeller kan slike traumatiske hendelser føre til posttraumatisk stress lidelse (PTSD). I en studie om barn som opplevde at far slo mor, så utviklet 50 prosent av barna PTSD. En sammenfattende analyse av 34 studier viste at 36 prosent av barna som hadde opplevd ulike typer traumer, utviklet PTSD.

Kan bli voldelige.

PTSD regnes for å være en svært alvorlig diagnose som ubehandlet kan føre til alvorlige utviklingsforstyrrelser hos barn og unge. Symptomene på posttraumatisk stress er bl.a. påtrengende minner fra hendelsen, mareritt, konsentrasjons- og søvnvansker samt aggresjon. PTSD hos barn forekommer ofte sammen med andre psykologiske problemer som angst og depresjon, selvskading og suicidale handlinger. Ungdom som utsettes for traumer kan utvikle rusproblemer, og alvorlige adferdsproblemer. Det å ha vært utsatt for vold kan også resultere i egen voldelig adferd. Barn og ungdom er spesielt utsatt fordi traumene rammer dem i viktige utviklingsfaser, og vanskene de utvikler kan virke inn på deres utviklingsmuligheter. Noen ungdommer som ble rammet av tsunamien, fikk for eksempel konsentrasjonsvansker på skolen. Dette resulterte i nedsatte karakterer og at de ikke kom inn på de studieretninger de ønsket. Andre barn kan bli redde for å gå ut. De trekker seg sosialt tilbake og vennskap og fritidsaktiviteter rammes. Spesielt ved interpersonlige traumer slik som seksuelle overgrep, kan barnets selvbilde rammes. De kan føle seg mindre verd, bli deprimerte og i noen tilfeller ønske å skade seg selv eller dø.

Får ikke god nok hjelp.

På den andre siden er det viktig å være klar over at ikke alle som utsettes for traumatiske hendelser utvikler alvorlige psykiske vansker. Vi vet at mange barn som er utsatt for traumer kan klare seg bra senere i livet dersom de får riktig hjelp og behandling. For noen barn er det tilstrekkelig med god hjelp og støtte fra omgivelsene og omsorgspersoner. Andre vil trenge profesjonell hjelp. Dessverre får ikke alle barn den støtte og hjelp de trenger. En kartleggingsstudie foretatt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), viser at mange terapeuter i barne- og ungdomspsykiatrien opplever at de ikke får gitt et ordentlig behandlingstilbud til denne gruppen.

Mangler tallgrunnlag.

Tall på hvor mange barn i Norge som utsettes for traumer slik som ulykker, plutselig død i familien, naturkatastrofer - og ikke minst hvor mange flyktningebarn som har opplevd traumer i forbindelse med krig - finnes ikke. Det er likevel grunn til å tro at mange barn hvert år utsettes for hendelser som kan karakteriseres som traumatiske. Til sammenligning viser omfangsstudier fra USA at omtrent 25 prosent av barn og ungdom har opplevd minst én alvorlig traumatisk hendelse før de fyller 16 år. To norske studier fra 1986 og 1994 kartla forekomsten av seksuelle overgrep mot barn. I disse studiene varierte forekomsten mellom 2,8 prosent og 16 prosent, avhengig av hvilken definisjon av seksuelle overgrep som ble brukt. Omfanget av fysiske overgrep mot barn fra foreldre og antall barnemord er enda dårligere kartlagt. Når det gjelder barn som er vitner til vold, antas det at de er vitne til det som skjer i hvert tredje voldelige parforhold. Svenske nasjonale undersøkelser rapporterte at 4 prosent av barn i skolealder kunne fortelle om alvorlig fysisk mishandling fra sine omsorgspersoner. I samme studie oppga 10 prosent av barna at de noen gang hadde sett pappa slå mamma.

Trenger storstilt satsning.

En kartlegging av NKVTS viser at utdannelsesinstitusjonene gir lite opplæring i traumer til tross for at emnet er relevant for de krav arbeidsmarkedet stiller til fagpersoner som skal arbeide med barns psykiske helse. Likevel inngår opplæring om traumer og dens konsekvenser altså nesten ikke i den obligatoriske undervisningen. Å bli utsatt for traumatiske hendelser som barn behøver ikke bety en tapt barndom. Mange barn kan klare seg bra. Det forutsetter imidlertid en storstilt satsning på flere nivåer. Vi er glad for at justisminister Knut Storberget (Ap) har satt barn som er vitne til vold i hjemmet på den politiske dagsorden. Opprettelsen av et nasjonalt og flere regionale sentre for vold og traumer samt opprettelsen av to Barne Hus er også viktige skritt i riktig retning. Men mye gjenstår:

Forskning.

Vi trenger forskning som viser hvor mange barn i Norge som utsettes for traumer. Vi må også forske mer på hvilke konsekvenser slike hendelser får for barnet på kort og lang sikt. Vi trenger å vite mer om hva som virker forebyggende på utviklingen av alvorlige psykiske problemer. Vi trenger også forskning som henvender seg til barna selv, som hører på deres stemmer og hva de har erfart. Og ikke minst trenger vi flere studier av hvilke behandlingstiltak som bør iverksettes etter traumatiske opplevelser.

Undervisning.

Vi trenger å få inn temaer som vold, seksuelle overgrep, barnemishandling og enkelttraumer inn på undervisningsinstitusjonenens timeplan. Det er helt nødvendig at profesjonelle som skal møte disse barna og deres familier, kjenner til feltet og at de kan kartlegge hva barnet trenger og hvilke tiltak som bør settes i verk. Temaene må inn på pensumlistene, undervisningen bør være obligatorisk og omfatte mer enn korte kurs.

Behandling.

Det finnes en rekke behandlingstiltak for traumatiserte barn som har dokumentert effekt. Til tross for terapeuters ønske om opplæring i relevante metoder, så praktiseres det lite traumefokusert behandling i dag. Terapeuter må få tilbud om opplæring i traumefokuserte metoder og metodene må implementeres i vanlig klinisk praksis. Det er viktig at barn får tidlig hjelp. Det kan være god forebygging å satse på de yngste før de utvikler problemer som vanskelig lar seg forandre.