Et politisk program for Irak

OVERILT TILBAKETREKNING. En demokratisk opinion holder etterhvert sine ledere ansvarlig for å forårsake katastrofer - selv om beslutningene som fremkaller dem, i sin tid gjenspeilet folkets vilje. Og en overilt tilbaketrekning vil skape en slik katastrofe. Den vil ikke få slutt på krigen, men forskyve den til andre områder - som Libanon, Jordan eller Saudi-Arabia. Krigen mellom de irakske fraksjonene vil også trappes opp.Beviset på amerikansk avmakt vil få radikal islamisme til å flamme opp og dessuten radikalisere dens disipler - fra Indonesia og India til drabantbyene i Europas hovedsteder. Hvilken tidsplan som nå enn måtte settes, vil et sammenbrudd i den amerikanske innsatsen i Irak bety en geopolitisk ulykke.Vi er stilt overfor en rekke paradokser. En militær seier - i betydningen av å danne en regjering som er i stand til å håndheve loven over hele Irak - er ikke mulig innenfor en tidsramme som er akseptabel for amerikanske politikere. En politisk løsning som er løsrevet fra situasjonen på bakken, er likevel utenkelig. Det USA og verden trenger, er ikke en ensidig tilbaketrekning, men en ledelse som har en visjon om en endelig politisk slutt på konflikten. Tilbaketrekninger av styrkene må komme som et resultat av en politisk løsning, ikke omvendt.

Fryktens fellesskap.

Diplomati i tradisjonell forstand streber etter å finne felles mål og tilpasse dem et mulig kompromiss. Diplomati overfor Irak skiller seg ut ved at det til sist må søke en felles tilnærmelse i fellesskapets frykt. Alle parter - USA, de interne gruppene, Iraks naboland, de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd - må innse at å ri kjepphester kan få heksegryten Irak til å renne over og oversvømme hele regionen. USA og de fleste av Iraks naboer har en sterk nasjonal interesse av å hindre fremveksten av treningsleirer for radikale islamistiske krigere i Irak som repeterer Taliban-eksperimentet i Afghanistan.Ingen av Iraks naboer, selv ikke Iran, er i posisjon til å ha herredømmet over situasjonen konfrontert med alle de andre involverte partene. Er det mulig å skape et holdbart resultat under slike omstendigheter?Svaret må søkes på tre plan: internt, regionalt og internasjonalt.

Internasjonalt forlik.

De interne gruppene - sjiaene, sunniene og kurderne - har fra amerikansk hold vært gjenstand for iherdige appeller om å inngå nasjonalt forlik. Men det er ikke overraskende at grupper som innbyrdes har praktisert blodfeider gjennom århundrer, strever med å bilegge sine uoverensstemmelser i samsvar med lov og rett. De har behov for oppbakking i form av en diplomatisk prosess som kan sørge for internasjonal støtte til å oppfylle alle inngåtte interne avtaler - eller demme opp for konflikten, dersom de interne gruppene ikke kan bli enige og Irak går i oppløsning.Mye av medienes oppmerksomhet er rettet mot hvilke land som bør involveres i diplomatiet - med særlig vekt på Iran. Man bør heller drøfte substansen i det man vil oppnå med den diplomatiske innsatsen.Amerikanernes mål bør være å oppnå internasjonal enighet med hensyn til Iraks status. Det ville være en prøve på om Iraks naboer, så vel som noen mer fjerntliggende land, er innstilt på å omsette generelle prinsipper i en sammenfallende politikk. Det vil sørge for et juridisk og politisk rammeverk sterkt nok til å stå imot krenkelser. Dette er de fornuftige kriteriene å teste en amerikansk tilbaketrekning mot.

Regionalt kaos.

Hvorfor et slikt diplomati kan vise seg gjennomførbart, er at en forlengelse av dagens krise i Irak stiller alle nabolandene overfor et økende antall problemer. Jo lenger krigen i Irak raser, desto større er sannsynligheten for at landet splittes i sekteriske enheter.Tyrkia har gjentatte ganger understreket at landet vil bruke makt for å motsette seg en slik oppdeling på grunn av den radikaliserende innvirkningen en kurdisk stat kunne få på Tyrkias store kurdiske befolkning. Men dette vil føre Tyrkia inn i en uønsket konflikt med USA og åpne en Pandoras eske av andre intervensjoner.Saudi-Arabia og Jordan frykter sjiamuslimsk herredømme i Irak, særlig dersom det er fare for at Bagdad-regimet blir en vasallstat under Iran. De forskjellige sjeikdømmene i Gulfen - Kuwait er det største av dem - befinner seg i en enda mer truet stilling. Det er i deres interesse å bidra til å roe ned opprøret i Irak og forhindre iransk kontroll over regionen. Syria heller mot en mer ambivalent holdning. Landets bånd til Iran berører både et krav til status og en ulmende sårbarhet.

Irans drøm.

Gitt et klokt og besluttsomt amerikansk diplomati, kan selv Iran komme til den konklusjon at farene forbundet med fortsatt kaos veier tyngre enn fristelsene landet er stilt overfor. Iranske ledere kan selvsagt mene at de har tiden på sin side - at anledningen er usedvanlig gunstig for å virkeliggjøre en mer enn tusenårig visjon om et gjenoppstått persisk rike eller oppheve splittelsen mellom sjiaene og sunniene under sjiamuslimsk herredømme. Dersom det på den annen side finnes kloke ledere, som det gjenstår å ha noen mening om, kan de komme til den konklusjon at de gjør best i å benytte disse fortrinnene som en forhandlingsbrikke i stedet for å forspille dem i en tvist om herredømmet over regionen.Irans utfordring i kombinasjon med den internasjonale striden om landets atomvåpenprogram kan av dets ledere bli oppfattet som et hasardiøst spill. Det er sannsynligvis årsaken til at Iran og Syria synes å helle mot dialog med USA, og forklaringen på at det kan ligge en ekte gjensidig interesse i en slik dialog.Om eller når Iran enn trekker disse konklusjonene, må to betingelser være oppfylt: For det første kan seriøst diplomati ikke være basert på premisset om at USA er den tryglende parten. Amerika og dets allierte må vise at de er fast bestemte på å forsvare sine vitale interesser på en måte som vil overbevise Iran.For det annet vil USA måtte mane frem en diplomatisk holdning som anerkjenner Irans legitime sikkerhetsinteresser; Teheran-regimet må på sin side akseptere den eksisterende orden i Gulfen heller enn å velte den.

Amerikansk trykk.

En slik forhandling må innledes innenfor et genuint multilateralt forum. En dramatisk bilateral forhandling mellom Iran og USA vil forsterke all usikkerhet i regionen. Et forum for et slik multilateralt foretak eksisterer allerede i den nylig avholdte utenriksministerkonferansen i Sharm el-Sheikh, og det er enighet om å møtes igjen i Istanbul.Dens formål bør være å definere Iraks gryende politiske status inn i en rekke gjensidige forpliktelser. Før dette punktet er nådd, bør amerikanske styrker være utplassert for å legge størst mulig trykk på spørsmål av største viktighet for Amerika, som å forhindre opprettelsen av terroristbaser eller fremveksten av et terroristregime.Et slikt diplomati vil også åpne for en mulig deltagelse fra vennligsinnede land som har stor interesse av utfallet. Ingen nasjon er alvorligere truet av radikal islamisme enn India. Landets store muslimske befolkning kunne bli lokket bort fra den demokratiske vei av den radikale islamismens fremgang i Midtøsten.Alt dette peker mot en tretrinns internasjonal innsats: En opptrapping av forhandlingene blant gruppene i Irak, et regionalt forum lik Sharm el-Sheikh-konferansen som skal utforme en internasjonal overgangsstatus for Irak - og en mer omfattende konferanse som skal sette opp de fredsbevarende og verifiserende aspektene.Resten av verden kan ikke i det uendelige agere tilskuer til en prosess den kan bli slukt av - fordi den forsømte seg.Oversatt av Unni Wenche GrønvoldMed enerett for Aftenposten(C) 2007 Tribune Media Services, Inc.