ANGREP PÅ DANSKEKONGEN. Prosessen som førte til at Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet like mye om politikk som om tro. Å få kong Olav erklært hellig, ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud. Etter Olavs fall på Stiklestad, oppsto egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var snarere den eksisterende situasjon som ble avklart. Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyldet som norsk konge. Denne situasjonen fortsatte etter Stiklestad, bare med en viktig usikkerhetsfaktor mindre: Man risikerte ikke lenger at Olav dukket opp og ville ha makten tilbake. En død kongen var ingen utfordring, i motsetning til en avsatt konge som fremdeles levde, må man ha tenkt. Det skulle vise seg å være feil.

Styrt av danskekongen.

Det var nok av norske stormenn med ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Én av disse var Einar Tambarskjelve. Han var inngiftet i Ladeætten, og siden den var utdødd på mannssiden, betraktet han seg som den naturlige arvtageren til deres gamle maktambisjoner. En annen som også regnet med at det var hans tur nå, var Kalv Arneson, som bodde på høvdingsetet Egge. Han var én av de tre som hadde gitt kong Olav sårene han døde av. Einar hadde også vært blant Olavs motstandere, men hadde vært i England under slaget på Stiklestad. Både Einar og Kalv så for seg at de skulle spille viktige roller i landet etter Olavs død. Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han en av sine sønner og satte ham inn som konge i Norge. Det var den 10 år gamle frillesønnen Svein. Med seg hadde han sin høyst oppegående og meget maktlystne mor, Alfiva. At hun ønsket å sette sitt stempel på det norske samfunnet, viste hun også gjennom de forhatte bestemmelsene som gikk under betegnelsen "Alfiva-lovene". Mange av disse lovene rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. Skriftet Fagerskinna oppsummer regimet på denne måten: "Enhver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom." Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

Rykter om mirakler.

Den gang slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Heller ikke blant de kristne i kongshæren var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Dette var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet. Men nå var kongen død, og det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn. Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil - minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på. Det eksisterer to versjoner om hva som skjedde i forbindelse med helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagene som er bevart, og som gjerne kalles "Legendariske Saga", heter det at kongens lik, som hadde ligget i sandjorden i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. 3. august er den siste dagen i Olavsfeiringen. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle i så fall være at liket kom frem enda en gang. Det gjorde det, etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin. Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann. De to fortellingene er like i det at de bekrefter kong Olavs hellighet. I den legendariske sagaen er mirakelaspektet tydeligere enn hos Snorre. Her er det kongen selv som dokumenterer sin hellighet ved å "stå opp" fra graven. Hos Snorre er de politiske sidene ved helligkåringen langt tydeligere. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet - eventuelt avkreftet. Slik Snorre fremstiller det, er det tydelig at man til en viss grad har møtt frem med ferdige konklusjoner: Alfiva mente å kunne gi en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Den forklaringen interesserte ikke de som hadde en annen agenda. Einar Tambarskjelve ga henne et svar der han nærmest ba henne holde kjeft.

Tjente verdslige interesser.

Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen konkludert etter å ha brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk. Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble "sentralisert", og at paven i Roma fikk det siste ordet. Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.

Hentet helgenkongens sønn.

Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på 10 år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn. Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor. Kort tid etter døde han. Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn - og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.