KRITIKKSYKE. Negative trekk ved samfunnet omtales som typisk norske og nordmenn som selvopptatte og selvgode. Man skulle tro at Norge var et dårlig land å bo i. Slik går det når sunn kritikk forfaller til kritikksyke.Byens gater er dominert av fremmedspråklige forretningsskilt, det er ikke kult å synge på norsk, det gir status ikke å interessere seg for norsk folkemusikk og norske bygdemiljøer - det norske regnes ikke som fint og viktig.

Oslo en kopi?

Dette fører til en provinsiell kopistkultur. Ifølge reiselivseksperter er Oslo et uinteressant reisemål fordi byen er en dårlig etterligning av andre storbyer. Det kunne ha vært bedre. Oslo ligger så vakkert til, og byen har mange fine bygningsmiljøer. Det burde skinne av Oslo!Elitementaliteten i Oslo kan forklares historisk. Byen ble setet for styret av Norge fordi Oslo lå nær Danmark og Sverige. Disse nabolandene utgjorde fra ca. 1300 en stadig større trussel mot den norske middelalderstaten, og i dansketiden ble Oslo under navnet Christiania en dansk kolonihovedstad - her var den danske dominansen sterkere enn noe annet sted i landet.

Økt forbitrelse.

På 1700-tallet følte borgerne i Christiania seg diskriminert av imperiehovedstaden København, og da Frederik 6. i 1807-14 påførte Norge en ødeleggende tofrontskrig mot supermakten Storbritannia og Norges naboland Sverige, økte forbitrelsen mot det danske eneveldet både i Christiania og ellers i Norge.Så snart Karl Johan hadde tvunget Frederik 6. til å avstå Norge i januar 1814, og det ble klart at landet måtte inn i union med Sverige, var vestlendingene mest standhaftig i forsvaret av Eidsvoll-verket fra våren 1814, med Bergen som et patriotisk kraftsenter. Dermed dukket den lange linjen i norsk historie opp igjen: Kjerneområdet i det gamle norrøne havriket gjorde seg gjeldende når sjansen bød seg.

Christiania ble hovedstad.

Egget til dåd av bergensbispen Johan Nordahl Brun, forhandlet det første Stortinget seg til en god unionsavtale med Sverige høsten 1814: Den norske staten ble gjenreist med Christiania som hovedstad.Det gikk 175 år før det i 1989 ble reist en liten statue av stortingspresident W.F.K. Christie på Stortingets grunn - Oslo har aldri hedret tilbørlig bergensrepresentanten som sikret byen en fremtid som hovedstad.

Fortsatt dansk preg.

Gjennom 1800-tallet forsvant minnet i Christiania om hvordan København hadde diskriminert byen før 1814. Den overklassen som hadde etablert seg i dansketiden, skaffet seg strategiske maktposisjoner i den nye norske hovedstaden. Men den hadde fortsatt et dansk preg, og nå var det de sentimentale båndene til København og Danmark som tellet mest, med brodd mot alle dem som ville fornorske elitekulturen i Norge.Mens andre lands skriftspråk hentet impulser fra folkespråket, ble dette sett på som simpelt i eliten i Christiania, det gjaldt ikke bare nynorsken, men også alle slags bestrebelser på å ta opp norske ord og former i skriftspråket og dannet tale. De som har strevd for et norsk skriftspråk og for en elitekultur åpen for norske impulser, er i generasjon etter generasjon blitt mobbet og følt seg fremmede og hjemløse i Kristiania/Oslo.

Opptøyer mot nynorsk.

Slik har det vært overalt: I aviser og bøker, i sang, i offentlig talespråk, i privat omgang, i forretningslivet og på teatrene. De største voldelige opptøyene i det moderne Norge rettet seg mot åpningen av Det norske teatret i 1913!Christiania førte en dobbelt kamp mot det landet byen var hovedstad for, dels mot fornorskingen, dels mot den demokratiske bevegelsen som bygget seg opp i landet ellers. Da den brede venstrekoalisjonen ble organisert i 1870-80-årene, var hovedstaden bastionen som sto imot demokratiseringskravene.

Hatsk mot Stortinget.

Den allierte seg med Oscar 2. i håp om å forhindre parlamentarismen, og under riksrettssaken mot regjeringen Selmer 1883-84 var stemningen i Christiania-eliten hatsk mot Stortinget. Folk flest i Christiania sympatiserte nok med den politiske og kulturelle demokratiseringen, men de aller fleste hadde ikke stemmerett før 1898.Da stortingsflertallet i 1890-årene tok opp arbeidet for norsk likestilling med Sverige, motarbeidet ledende krefter i hovedstads-Høyre dette og mobiliserte til demonstrasjoner mot Stortinget. I andre deler av landet dominerte Venstre, og det påvirket høyrefolk der, særlig i Bergen.

Befestet stilling.

Dette åpnet for Samlingspartiets seier i 1903, og det gjorde Christian Michelsen til leder for unionsoppløsningen i 1905. For andre gang befestet en politiker fra Bergen Christianias stilling som hovedstad.Den ufestlige markeringen av hundreårsjubileet for 1905 for to år siden var Christiania-åndens hevn mot den bergenske norske patriotismen; det sto i stil med den ynkelige bysten av Michelsen (fra 1980) som står klint inn til en mur foran Stortinget. Oslo er den utakknemlige hovedstaden! Bare én patriotisk norsk politiker har fått statue etter fortjeneste i Oslo, og det er C.J. Hambro.

Vaskekte bergenser.

Det hjalp nok at han representerte Oslo på Stortinget i nær 40 år. Men Hambro var en like vaskekte bergenser som Michelsen, og han var dypt preget av 1905. At nettopp han organiserte statsorganenes flukt fra Oslo 9. april 1940, gjør ham til den tredje i et bergensk triumvirat, som loset statsskuta gjennom opprørt farvann. Det som gjorde et negativt inntrykk på utenlandske pressefolk den dagen, var oslofolks tilskuerrolle da de tyske troppene marsjerte i hovedstadens gater.Den scenen kunne i dag oppfattes som et varsel, et bilde på hvor passivt Oslo i de siste 15 årene har gitt fra seg norsk suverenitet - EØS må sies å være en Oslo-konstruksjon, og stikk i strid med det Hambro sto for.

Lae sutrer.

Byrådsleder Erling Lae har i senere år gjort det til en særegen retorisk øvelse å sutre over at Oslo blir diskriminert i forhold til resten av landet. Men det er da ikke noe annet sted som har trukket så store fordeler av den norske staten som Oslo! I 1814 var Bergen Norges største by, og Christiania, Trondheim og Kristiansand var nesten jevnstore. Christiania hadde i overkant av én prosent av landets innbyggere.På mindre enn 200 år har Oslo vokst fra 10 000 til 540 000 innbyggere, og i hele hovedstadsregionen bor det nå en million mennesker, over 20 prosent av innbyggertallet i landet. Den mest avgjørende impulsen for denne utviklingen har vært hovedstadsfaktoren, med den stadig større offentlige pengebruken i Oslo, i kombinasjon med de omfattende ringvirkningene som den har gitt støtet til. Norges rikdommer har gjort Oslo-eliten styrtrik og bortskjemt.

Et surt ansikt.

Hvorfor da ikke vise takknemlighet i stedet for et surt ansikt overfor resten av landet? Det er dobbelt trist at holdningene til fellesskapet er så negative - i smått og stort: Fra å være vennlig og høflig i det offentlige rom, via å holde rent på fortau, i gater og parker og til at den økonomiske overklassen kunne vise giverglede overfor det samfunnet som har fostret den.For en kontrast det er mellom den mesénvirksomheten som rikfolk i mange andre byer har vist og oslomilliardærenes skattesutring og skatteflukt! Oslo har ingen Trond Mohn.

Slutt med skammen!

I min hjemby, Lillehammer, står det foran kirken en statue av husmannsgutten, tukthusfangen, språkgeniet og santalmisjonæren Lars Skrefsrud. På den står det: "Jeg skammer meg ikke ved evangeliet".Kanskje Oslo burde få en statue over en god Oslo-borger, der det med rette kunne stå:"Jeg skammer meg ikke over Norge"?