MED AVSKJEDSHILSEN . . . Det verste med den mye omtalte voldsepisoden i Sofienbergparken sist mandag er ikke ambulansepersonellets oppførsel ved å la en hardt skadet mann ligge igjen i gresset med avskjedshilsenen: "Toget har gått for din del". Og med den dypeste respekt for offeret, hans familie og venner: Det verste er ikke engang at han ble hardt skadet. Det er sykehusledelsens oppførsel i etterkant av den tragiske hendelsen som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss alle. Jeg har sett, hørt og lest uttalelsene fra ledelsen ved Ullevål universitetssykehus med stigende vantro.

De er diskvalifisert.

Man kan umulig konkludere med annet enn at holdningene som har kommet til uttrykk fra seksjonsoverlege Anne-Cathrine Braarud Næss og direktør Arild Østergaard ved prehospital divisjon, grovt diskvalifiserer dem fra å inneha sine stillinger.At to slitne ambulansefolk i en presset og oppildnet situasjon blotter sine holdninger, er én sak, og ille nok. Det er derimot ubegripelig at høyt posisjonerte mennesker, etter to døgns refleksjon og forberedelse, fortsatt er ute av stand til å innse alvoret i det som har hendt.

Rasismens vesen.

Jeg er imidlertid redd for at denne saken kommer til å bite seg selv i halen: Ettersom den illustrerer hvor ignorante vi har tillatt oss å bli overfor rasismens vesen, kommer de to nevnte sykehusledere om et par uker til å se tilbake på begynnelsen av august 2007 som en smått ubehagelig tid, og så gå videre i sitt virke som om ingenting har skjedd.Når de ganske sikkert fortsetter i sine stillinger, er dette et sørgelig eksempel på at selv ikke de mest groteske utslag av manglende medmenneskelighet har konsekvenser for yrkesutøvere innenfor et felt som fordrer særlig omsorgsevne og innsikt.

"Uhensiktsmessig språkbruk".

For hva sier ikke Arild Østergaard til alle medier tirsdag og onsdag denne uken: "Vi beklager at det har vært en uhensiktsmessig språkbruk." Uhensiktsmessig? En slik vurdering av ordene svin og tulling fra helsepersonell til en mann med hjerneblødning, synlig skadet og forvirret, er i alle fall original. Men Østergaard stanser ikke der. Sannhetsgehalten i de mange vitnenes påstander om utskjelling og hån fra ambulansemennenes side erkjennes altså fra direktøren, men "Vi finner ikke spor, tegn eller sjargong som tyder på at dette var rasistiske handlinger" (Dagsavisen onsdag 8. august.)

Ren tilfeldighet?

Skjellsordene har nemlig ingen spesifikk kulør, det finnes ingen "jævla svartskalle" eller "nigger" i dokumentene på direktørens skrivebord, og han kan derfor fastslå at det var en ren tilfeldighet at offeret for ringeakt og mangel på omsorg og hjelp var en mann av afrikansk opprinnelse.Tro det, den som orker. Seksjonsoverlege Anne-Cathrine Braarud Næss bidrar til å styrke inntrykket av en sykehusledelse fullstendig ute av stand til å ta tak i et dystert problem. I motsetning til sin kollega fester hun ikke lit til vitnene. De hevder at den skadede mannen ikke ble berørt av ambulansepersonalet, mens Braarud Næss hevder at prosedyrene ble fulgt. Puls og åndedrett ble sjekket, samt våkenhet, bevegelighet i alle ekstremiteter og pupillestørrelse (Dagsavisen 9. august). Likeledes forklarer hun at "... det var hensiktsmessig at Ali ble fraktet av politiet". (Dagsavisen 9. august).

En svarting med piss i buksen.

Hensiktsmessig for hvem? Hva er det som gjør en politibil til et mer "hensiktsmessig" transportmiddel for en blødende, halvt bevisstløs mann som ifølge en haug med vitner har slått bakhodet i asfalten, enn en ambulanse?Jeg har foreløpig, og svært motvillig, ikke funnet andre svar enn dette: Ambulansefolkene så en svarting med piss i buksen. De kan, som alle jo vet, være farlige. Politiet har mer erfaring med å håndtere farlige mennesker. Vi drar.Kanskje kan tilsynssaken som nå er åpnet gi meg et alternativt svar. Jeg håper inderlig det. I mellomtiden er det Braarud Næss som må bære ansvaret for min mistenksomhet, for da hun i Dagsavisen torsdag ble spurt om å utdype sin påstand om hensiktsmessigheten ved å bruke politiet som ambulanse, var svaret: Ingen kommentar.

Hvem lyver?

Jeg var ikke i Sofienbergparken mandag ettermiddag. Jeg vet ikke hvem som lyver, ambulansemennene eller de mange vitnene. Men det vet heller ikke Braarud Næss. I sin iver etter å forsvare sine egne ansatte, en i og for seg god egenskap hos en leder, begår hun en feil som bør kunne koste henne jobben.Dersom det viser seg at vitnene og offerets kone snakker sant (noe fakta for øvrig tyder på), har Braarud Næss ikke bare misledet offentligheten, men også bidratt til å legitimere en underliggende rasisme langt inn i omsorgsyrkene. Det kan bokstavelig talt vise seg å være livsfarlig.Og slik blir hendelsene i Sofienbergparken i Oslo denne augustmandagen så mye større enn seg selv. Rasismen i Norge skjøt fart og hentet legitimitet den 11. september 2001. Den har spist seg fetere på ressurspersoners stadig mer utilslørte og høylytte forakt for islam. Hatet mot islamister er langt på vei blitt en generell mistro mot muslimer, som igjen har gitt næring til den eldgamle, allestedsnærværende frykten for alle som er annerledes.

Fra ytterste høyre.

Rasismen har stukket røttene i folkedypet ved utilslørt agitasjon fra den politiske ytre høyrefløy, som slår seg for brystet i en "hva-sa-jeg"-triumf hver gang en ikke-hvit person forgår seg mot "en av oss".Rasismen har krøpet inn og opp i organisasjoner og institusjoner i ly av benektelse og avvisning av problemet. Fra å leve i et samfunn som i alle fall ikke godtok rasisme sånn i fullt dagslys og all åpenhet, bor jeg nå i et land der det nærmer seg politisk korrekt å være kritisk til innvandrere.Der man tidligere ville bli møtt med kontant og massiv kritikk for helt ensidig å fokusere på problemer med immigrasjon og integrasjon, møter man nå anerkjennende nikk og samtykkende mumling.

De andre.

Fiendskap mot de andre blir ikke bare møtt med forståelse nå til dags; i skremmende høy grad er motvilje og skrekkpropaganda i ferd med å bli akseptert i brede lag. Eksemplene er utallige. Karikaturtegningdebatten for halvannet år siden ga oss dessverre mange av dem. Rasismen har slått endelig rot, og det så dypt at vi ikke lenger kjenner den igjen. Og da er vi tilbake i Sofienbergparken: Bare på bakgrunn av en slik forklaringsmodell kan man i det hele tatt fatte hvordan de to ovennevnte ledere i Helse-Norge kan opptre så uklokt og innsiktsløst: De vet ikke hva de gjør. Om det er grunn til å tilgi dem, er jeg sannelig ikke sikker på.

Ingen rasisme?

Behandlingen av Ali i Sofienbergparken kunne funnet sted både for ti, tyve og tredve år siden. Men for ti, tyve eller tredve år siden ville ikke ledelsen for en svær tjenesteyter innenfor helsevesenet sluppet unna med å holde seg for ører og øyne og rope "ingen rasisme, ingen rasisme". Det er i dette det dypeste alvor i saken ligger. Og det angår oss alle.