ANGRET VALGET. Omtrent slik uttrykte en ungdomsskoleelev seg etter at klassen hadde lært om Hitlers og nazistenes forbrytelser under det nasjonalsosialistiske diktaturet i Tyskland fra 1933 til 1945. Nå tror jeg ikke at denne spontane vurderingen varer ved, når vedkommende elev får tenkt seg om. Denne eleven har jo valgt tysk som språk og vil dermed være en av dem som i løpet av tyskundervisningen forhåpentlig også vil lære mer om århundrene før Hitler.Om den rike tyske kulturen, om de tette kulturelle båndene mellom Norge og Tyskland før 2. verdenskrig og om Tysklands utvikling til et moderne, velfungerende demokrati i de over seksti år etter 2. verdenskrig. Verre er det antaGelig med dem som velger bort tysk i utgangspunktet.

Kan ikke tysk.

En av dem som etter eget utsagn ikke kan tysk, er NRKs programleder Thomas Aune, som i fjor sommer skrev to reisebrev fra VM i Tyskland for NRK P3, et programtilbud som spesielt har ungdom mellom 15 og 30 år som målgruppe. Her er noen av hans utsagn:"Tyskland er et land det er verdt å være ekstremt skeptisk til, men etter halvannen uke i landet har foreløpig alt det deilige ved VM vunnet klart over Tysklands mørke sider." (NRK, FK Fotball, 17. juni 2006)"Når nesten 60.000 mennesker på Allianz Arena roper "Sieg" under kampen mot Sverige, synes jeg det er usjarmerende, selv om det ikke følges opp av Heil." (NRK, FK Fotball, 25. juni 2006)

Underlig utsagn.

Nå er det jo forståelig at en som ikke kan tysk, heller ikke kan vite at det tyske ordet "Sieg" helt enkelt betyr "seier" på norsk. "Seier'n er vår, seier'n er vår" er rop som slett ikke er ukjent på norske fotballstadioner.Hvorfor skal da ikke tyske fotballsupportere få rope noe lignende uten at en norsk programleder synes det er betimelig å trekke linjer tilbake til nasjonalsosialismen for over 60 år siden?Før 2. verdenskrig var tysk det fremmedspråket som sto sterkest i norsk skole. Det var flere som lærte tysk enn engelsk. Og utvekslingen og kontaktene både på det kulturelle og økonomiske området blomstret. Jørgen Løvland, den daværende norske utenriksministeren, skrev i 1906 i et brev til Fridtjof Nansen:"Våre jurister, filosofer, teologer og teknikere er nesten alle tysk oppdragne. . . . Den tyske innflytelse er videre forgrenet og dypere i vårt land enn nogen annen. Våre kunstnere lever i stor utstrekning sammen med Tyskland: Bjørnson, Ibsen, Kielland, Garborg, Grieg som har et første hånds publikum i Tyskland".

Mange nordmenn.

Det var med andre ord mange nordmenn som tok sin utdannelse eller arbeidet i Tyskland på den tiden. Henrik Ibsen bodde og arbeidet der i over 20 år, og Edvard Grieg studerte på musikkonservatoriet i Leipzig.I dag er situasjonen en annen. I 1960 studerte 1425 nordmenn i (Vest-)Tyskland med mål å skaffe seg en akademisk grad, i 2005/2006 var tallet sunket til 412 studenter. Og hvis man ser på Tyskland, Østerrike og Sveits tilsammen, ser man at andelen av norske utenlandsstudenter i tyskspråklige områder siden 1960 har gått ned fra over 50 prosent til under fem prosent i 2005.Den samme tendensen ser en i valget av tysk som språkfag både på skolen og i høyere utdanning i Norge. Basert på statistikker fra Samordna opptak melder Fremmedspråksenteret for 2007 at bare 132 søkere hadde tysk som første prioritet for studier ved norske høyskoler og universitet. Det er en nedgang på 29 prosent fra 2005 til 2007.

Trenger tyskkompetanse.

Og dette skjer mens næringslivet trenger nordmenn med kompetanse i tysk og kunnskap om Tyskland. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) "er fortvilet over at stadig færre her i landet vil lære seg tysk". Direktør Sigrun Vågeng i NHO påpeker at "Tyskland er en av Norges desidert viktigste handelspartnere. Dersom norsk ungdom ikke vil lære seg tysk, kan det få uheldige konsekvenser." (Hegnar Online, 1. juni i år).ANSA, de norske utenlandsstudentenes interesseorganisasjon, stiller spørsmål ved dette misforholdet mellom at så få er interessert i å lære tysk, og at det eksisterer et stort og økende behov for nordmenn som behersker dette språket. ANSA påpeker på sin hjemmeside på Internett at den manglende interessen etter deres syn har å gjøre med måten norsk ungdom får presentert kunnskap om Tyskland:

Vekt på fortiden.

"Veldig mange norske skoleklasser besøker Berlin hvert år, enten som en del av en studiereise, eller som eneste destinasjon. På slike turer legges det ofte vekt på Tysklands fortid, og (dessverre) ikke på landets muligheter i dag.Slikt bidrar til at skoleelevene ofte danner seg et skjevt bilde av dagens Tyskland, noe som trolig ikke øker motivasjonen for å lære Tyskland og tysk språk bedre å kjenne. Skoleelevene får ikke noe virkelig inntrykk av hva det vil si å bo og leve i Tyskland. . . ".I Søndagsrevyen på NRK den 20. mai i år ble det vist en reportasje om en tysk 10. klasse som sammen med en norsk skoleklasse skulle besøke konsentrasjonsleiren Ravensbrück. En tidligere norsk fange fra leiren skulle på forhånd møte den tyske klassen, noe som fra NRKs kommentator ble innledet med: "Men først skal de tyske elevene få høre historier om sine forfedre."

Hvilke forfedre.

Det gjør sikkert et sterkt inntrykk på alle elever, både norske og tyske, å høre personlige opplevelser fortalt av en tidligere fange. Men hva menes det med å si at de tyske elevene skal høre historier om "sine forfedre"? Hvilket bilde av tyskere prøver en å formidle her? Arnulf Øverland som i flere år satt i konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen, sa i en tale for studenter i Göteborg i 1946:"Et folk er aldri så ensartet, som det ser ut, når man klær det i uniform, heller ikke det tyske. I det siste året, da jeg var i Sachsenhausen, arbeidet jeg sammen med en del tyskere, som blev mine gode venner. En av dem var et av de fineste menneskene, jeg nogensinne har truffet.De er døde nu. Vi tilhørte en arbeidskommando av eldre og delvis invalide mennesker. Vi var ikke lenger lønnsomme i drift, så vi skulde likvideres. Vi skulde til Bergen-Belsen. Jeg satt en hel natt med full oppakning og ventet på ordre om avmarsj. Da kom der ut på morgensiden beskjed om, at ingen nordmann skulde rykke ut. Det var den svenske Røde-Kors-aksjonen som reddet mig, bokstavelig talt i siste øieblikk. De andre drog avsted.De er døde nu. Men de hadde barn.Man kan drepe gode mennesker. Men man kan ikke drepe godheten.Jeg tror på en ny slekt. Også i Tyskland."

Gamle fiendebilder til side.

En ny slekt. . . I mellomtiden er det kommet til både barn og barnebarn og til og med oldebarn. Er det da ikke på tide å legge til side gamle fiendebilder i møte med dagens Tyskland? Er det ikke på tide at unge nordmenn på klassetur til Tyskland bruker tid på å bli kjent med menneskene og landet?Så vil de kanskje kunne gjøre den forbausende oppdagelsen at det store flertallet av tyskere i dag har like lite til felles med Hitler og nazismen som det store flertallet av nordmenn.