Vil ikke ydmyke.

Jeg velger et naivt, men ikke usannsynlig utgangspunkt: Folk som velger å arbeide i helsevesenet ønsker å bli gode hjelpere og er opprinnelig uten intensjoner om å ydmyke andre.Det er det de har lært og erfart, kombinert med iboende egenskaper ved oss som mennesker, som fører til at noen ender med å utvikle en lettvint holdning til sine oppgaver og en negativ innstilling til pasienter som er mørkhudede, fulle, gamle, trege, smerteplagede, veltalende eller på annen måte provoserende."Lærer er ikke et yrke, det er en diagnose", heter det blant leger, og kollegiet humrer. Dette er et uttrykk for hva jeg vil kalle generalisme, der rasisme er et spesialtilfelle.

Forenkler lynsnart.

Vi kan ikke overleve uten å generalisere. Vi må skjønne når noe er fremmed. Risiko krever gjenkjenning og forenkling: Utseende, adferd og utsagn gjør at vi kategoriserer mennesker vi møter lynsnart, og tilskriver dem en rekke egenskaper vi assosierer med førsteinntrykket. Jo mer ulik den andre synes å være meg selv, desto mer generaliserer jeg. Jo mindre trygg jeg føler meg, desto mer generaliserer jeg. Jo flere ganger jeg knytter én situasjon (liggende, blødende, forslått mørk mann i park) til en erfaring (slagsmål, fyll, ukvemsord), desto mer forutinntatt og mindre nysgjerrig blir jeg neste gang jeg er i samme situasjon. I en studie for ti år siden påviste vi at leger er forutinntatte når det gjelder kunnskap om folks psykososiale situasjon.

Kjenne seg selv.

Av profesjonelle må vi vente bevissthet om egen forutinntatthet. Den profesjonelle må være i stand til å skille hyppig fra alltid og sjelden fra aldri. Den profesjonelle må kjenne seg selv, vite at når man kjenner følelsesmessige reaksjoner som irritasjon, angst, lede, så er det risikabelt. Det forhindrer avveiede vurderinger og øker muligheten for gale avgjørelser. Paradoksalt nok underbygger medisinen generalisering. Rett nok fordrer vitenskap nysgjerrighet og tvil. Men i medisinstudiet handler det meste om å huske. Diagnostikk er kategorisering. Vel og bra, men svært mye av det leger møter i virkeligheten er ikke klart definerte tilstander. Når noe ikke passer, fristes man til å presse det inn i kategorien det ligner mest.

Naive og uforberedt.

Helsearbeidere er utdannet til å håndtere sykdom, mange av dem er nok naive og uforberedt på utfordringene i hverdagen. Problemene de møter kan de ofte ikke bøte. Det fører til avmakt, et ubehag vi søker å unngå. Blant mestringsstrategiene er avvisning, forenklinger og å velge blant oppgaver hvis det er mulig. I en undersøkelse av allmennlegers forhold til sykemelding fant vi at noen leger med liberal holdning hadde utviklet stor frustrasjon og negative holdninger til pasientene. Andre, som mente at bare "ordentlig" sykdom berettiger sykemelding, var mindre frustrert.Sannsynligvis ble disse legene i mindre grad enn de førstnevnte oppsøkt av pasienter med komplekse, psykososiale problemer, det vil si at de indirekte over tid hadde valgt slike pasienter bort. Ambulansepersonell kan ikke velge vekk noe som helst.

Vanskelige grenser.

De fleste forestiller seg nok at det å være hjelper medfører takknemlighet. Det gjør ikke alltid det. Fastlegen er av samfunnet tiltrodd viktige kontrollfunksjoner, typisk i form av sykemelding eller førerkortattester. Å sette grenser i slike spørsmål er vanskelig. Kanskje skyldtes yrkesvalget ideer om å ha avgjørende livreddende oppgaver eller viktige trøstefunksjoner ved alvorlig sykdom. I legevakt- og ambulansetjeneste slås man av hvor stor andel av sykeligheten som er knyttet til rusmidler, medikamentoverforbruk eller sosial mistilpasning. Ofte kan slike pasientmøter være konfliktfylte, irriterende og ligne sisyfosarbeid. Takknemlighet er langtfra dagligdags. Mange helsearbeidere har ikke ballast som gir forståelse for hvorfor folk strever med livene sine og handler ufornuftig på ny og på ny.Hjelp vil nok mange ha, men ikke nødvendigvis den hjelpen helsearbeideren mener de trenger. Det står i veien for innlevelsen.

Sett fra Drammen.

Jeg er fra Drammen. Det har gitt meg taus kunnskap om ydmykelse. Min klassereise til akademiske Oslo har vært preget av utallige spørsmål om det går an å bo i Drammen. Etterhånden har det ført til en sårhet i meg, jeg er blitt lei og hissig. Tåpelig selvsagt, for alle de uskyldige kommentarer og spørsmål har neppe vært ondsinnede.Hvor ubetydelig er ikke denne subtile nedlatenhet sammenlignet med hva mørkhudede må oppleve? De kan ikke gjemme seg. Utseendet og navnet er en mur mot respekt, anstendig arbeid og likeverd. At det fører til aggresjon, særlig blant menn, er opplagt og rimelig.

Møtt med sinne.

Er det noe en hjelper overraskes av, er det å bli møtt med sinne. Det har skjedd meg når jeg har sagt nei til forskrivning av vanedannende medikamenter. En gang under legevaktarbeid der jeg ikke fant det riktig å skrive ut sykemelding til en innvandrer fra Afrika, ble jeg kalt rasist.Det kunne jeg tåle, trygg og høyest på rangstigen i helsevesenet. Ambulansesjåførene er beskrevet som "underdogs" i systemet. Kanskje lignende erfaringer i gjentatte, krevende situasjoner der fysisk sykdom ikke er kjerneproblemet, har beredt grunnen for den forferdelige oppførselen i Sofienbergparken? Generalisme og manglende innlevelse er et biprodukt av industrialiseringen av helsetjenesten. I den aktuelle saken etterlyste Aftenposten retningslinjer for ambulansepersonell. Helsevesenet bugner av retningslinjer. Systematisk håndtering av like situasjoner er nyttig. Prisen er redusert handlefrihet og mindre tankevirksomhet. Leger pugger fakta. De innprentes ikke hvordan hukommelse, generalisering og følelser blinder. De lærer å være nysgjerrige på hva litteraturen sier, men ikke om å beholde nysgjerrigheten overfor hver eneste nye pasient og situasjon de møter.Skråsikkerhet dreper og manglende innlevelse ydmyker hver dag i norsk helsevesen, oftest i det stille: Diagnoser overses, plagede lyttes ikke til. Systemet måler produksjon, ikke kvalitet.

270 000 ansatte.

For fort skal det gå, og alle skal få, derfor provoserer gamle, rusede og utlendinger med dårlig norsk. Politikerne vil selge en Helse-Mercedes til alle. Det går ikke, dels fordi de bare vil betale for en folkevogn, men mest fordi et konsern som involverer 270 000 ansatte bare kan motarbeide - ikke unngå - generalisme, rasisme eller grove feil.En minister mot rasisme er fint. Mot til å innrømme at det er grenser for ytelser ville vært enda bedre. Fortell oss hvordan vi helsearbeidere skal forene pasientrettighetsloven med å drive kjapt, trygt og billig.Kast ikke blår i øynene på befolkningen.