Den 3. september var det 20 prosent mindre is i Polhavet enn ved bunnrekorden fra 21. september 2005. Rekorden ble slått allerede 16. august. Når tilfrysingen begynner igjen mot slutten av måneden, vil det trolig være 25- 30 prosent mindre is enn i 2005.Sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 1980- 2000, har halvparten av isen forsvunnet. En så stor endring over så kort tid kan trygt karakteriseres som dramatisk.
Sommerisen forsvinner.
Forskernes modeller har beregnet at sommerisen kan forsvinne mellom 2070 og 2080. Isreduksjonen de siste syv til åtte årene har imidlertid gått raskere enn den maksimale hastigheten disse modellene forutsier, og 2007-situasjonen vil bidra til en forsterkning av denne tendensen.Det betyr at forskningen ikke har tilstrekkelig forståelse av de fysiske prosessene bak smeltingen til å gi sikre prognoser, og at isfri sommer kan komme mye tidligere enn mange har trodd.
Ja, hva så?
Spiller det egentlig noen rolle at drivisen forsvinner? Er den ikke bare kald, ugjestmild og til hinder for menneskelig aktivitet? Denne reaksjonen møter jeg ofte når jeg holder foredrag. Noen av mine sterkeste naturopplevelser har jeg fra drivisen. Da jeg for første gang, en vår for snart 30 år siden, fikk anledning til å gå på ski i drivisen nord i Barentshavet, ble jeg møtt av et myldrende og fascinerende dyreliv. I og rundt råkene nærmest kokte det av ulike arter krepsdyr, polartorsk, hval og sel, svermer av sjøfugl og en og annen isbjørn.Det var kontrasten mellom det som tilsynelatende er blant jordens mest ugjestmilde leveområder og det yrende og mangfoldige dyre- og plantelivet som fascinerte.
Stor produksjon.
Fysiske årsaker gjør at spesielt iskantsonen har stor biologisk produksjon når solen vender tilbake i løpet av februar/mars og skinner døgnet rundt noen uker. Mange av artene er det biologene kaller endemiske - det vil si at de har sitt leveområde på eller under isen og ikke finnes andre steder.Det er et helt særegent økologisk system som er knyttet til isen, og som i høy grad er opphavet til det karakteristiske dyre- og plantelivet vi forbinder med Arktis. Dette økosystemet er nå truet.
Blir lite påvirket.
Men vil det bety noe? Mange mener at vi har et moralsk ansvar for å ta vare på artsmangfoldet og de særegne økologiske prosessene i isen.Dersom jeg skal være helt ærlig og en smule kynisk - selv om det er smertefullt: Folk flest vil bli lite påvirket av at isbjørnen og noen arter hoppekreps i drivisen forsvinner, bortsett fra at kloden vil få et fattigere artsmangfold og at urfolk i disse områdene får problemer med å opprettholde sitt tradisjonelle levesett.
Flaggsymbolikk.
Men isens tilbakegang har også storpolitiske konsekvenser. Da visepresidenten i den russiske dumaen, tidligere polarforsker Arthur Chilingarov, plantet det russiske flagget på havbunnen under Nordpolen tidligere i sommer, skapte det stor oppmerksomhet. Selv om handlingen er uten folkerettslig betydning, skal vi ikke kimse av symbolikken den representerer. Danskene og canadierne har de senere årene kranglet om den lille gudsforlatte øya Hans Ø midt i Naresstredet mellom Grønland og Ellesmere Island. Den canadiske forsvarsministeren var på besøk for et par år siden, og danskene har plantet sitt flagg på øya. Eiendomsretten til øya har betydning for hvor stor del av kontinentalsokkelen i Polhavet de to landene skal få og for kontrollen over inngangen til Nordvestpassasjen.Det er flere slike konflikter i Arktis.
Hvem eier sokkelen?
Et annet eksempel er vår egen "Svalbardboks". Stadig flere nasjoner ser ut til å stille spørsmål ved det norske synet på eiendomsretten til kontinentalsokkelen. Sist ute var Storbritannia, en av våre nærmeste allierte.Årsaken til at disse jurisdiksjonelle konfliktene blusser opp nå er ikke bare økt tilgjengelighet til Polhavet som følge av at drivisen smelter.Stor betydning har også den høye oljeprisen og påstandene til USAs geologiske undersøkelser om at 25 prosent av verdens petroleumsreserver finnes i Arktis.
Isfri Nordvest-passasje.
Bedre muligheter for sjøtransport i og gjennom disse områdene gjør dem også mer aktuelle. For første gang viser satellittobservasjonene at Nordvestpassasjen mellom de canadiske øyene i år er helt isfri. Isforholdene gjennom Nordostpassasjen langs Sibirkysten er normalt bedre, og modellberegninger viser at den fra å være farbar 30- 40 dager i året kan være farbar 120- 140 dager mot slutten av dette århundret. Sammenfallet av disse faktorene gjør at Arktis er i ferd med å komme høyt opp på den internasjonale politiske dagsordenen. Dette vil uvegerlig berøre Norge og kunne få betydelige konsekvenser for norsk politikk.Det er utvilsomt et stort paradoks at økt tilgjengelighet, til det som trolig er verdens største gjenværende petroleumsforekomster, langt på vei skyldes utslippene av drivhusgasser. En konsekvens av at isen blir borte kan bli at det slippes ut enda mer drivhusgass fra olje og gass som igjen vil påskynde oppvarmingen og dermed issmeltingen.
Smelting av is og snø.
En parallell til dette er de forsterkende prosessene på oppvarmingen som finnes i klimasystemet, eller det forskerne kaller positive tilbakekoblinger. En slik positiv tilbakekobling er nettopp smelting av is og snø.Det aller meste av energien i solstrålene reflekteres tilbake til verdensrommet når strålene treffer hvit snø og is, mens det meste absorberes som varmeenergi når strålene treffer bar bakke eller åpent vann. Når det blir mindre snø og is, blir det altså litt varmere. Dette øker smeltingen som igjen øker oppvarmingen, og så videre. Derfor vil den globale oppvarmingen forsterkes når is og snø forsvinner. Fjernes all snø og is på jorden - det er selvfølgelig utenkelig at alt skal bli borte - vil effekten bli to til tre ganger større oppvarming enn oppvarmingen som skyldes vår tilførsel av drivhusgasser til atmosfæren frem til nå.
Trussel mot kultur.
En inuit som ønsker å fangste sel på tradisjonelt vis på isen, oppfatter oppvarmingen som en trussel mot sin kultur. De som ønsker jevn tilførsel av gass og olje for smøring av verdens økonomier, ser muligens oppvarmingen av Arktis som en ny mulighet. Våre fremtidige polarhelter kan kanskje seile eller padle til Nordpolen i stedet for å kjempe seg over skrugardene i sterk kulde.For min egen del vil jeg at minnene fra mange sterke naturopplevelser i polarområdene skal leve i visshet om at disse fascinerende natursystemene forblir intakte.
Kommentarer