Ny forskning. "Vil barnet mitt få dysleksi?" er et spørsmål som ofte blir stilt til fagpersoner som arbeider med barn og unges språkutvikling. De som spør, er oftest småbarnsforeldre med dysleksi i nærmeste familie, og som ønsker å få vite mer om forebyggende tiltak, helst før barnet begynner på skolen.Hva viser ny forskning oss at vi kan svare?

2-5 prosent.

Det er ikke enkelt for et barn å oppleve at alle andre i klassen eller gruppen lærer seg å lese, men bare ikke "jeg". Selv om det satses stort på lese- og skriveopplæring i grunnskolen, vet vi at det er noen barn som vil streve mer enn andre med disse basisferdighetene. Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker, og som gjelder 2-5 prosent av befolkningen.Forskning de siste tjue til tretti årene viser at mange dyslektikere har vansker med å bearbeide språk like hurtig og/eller korrekt som andre, noe som igjen kan skape vansker når ord skal leses og skrives på effektiv måte.

Rom og retning.

Ikke alle dyslektikere har vansker med denne lydlige delen av språket, men har vansker med rom og retning på bokstavenes og ordenes utforming. Det er også kjent at dyslektikere kan ha problemer med korttidshukommelsen, som spiller en viktig rolle når en skal lære å lese og skrive.Dette er spesifikke vansker av kognitiv art, og som "ligger bak" de observerbare lese- og skrivevanskene, men som ikke har noe med generelt evnenivå å gjøre.

Over tid.

Mesteparten av dysleksiforskningen er gjort på barn og voksne som har levd med symptomene på dysleksi over tid. Vi må da stille spørsmålet: Er avvikene på det kognitive området et resultat eller en følge av de dyslektiske vanskene?For å kunne svare på dette spørsmålet, trengs det langtidsstudier der barn blir fulgt med relevante tester som går på kognisjon, lesing og skriving, og der resultatene må vurderes ut fra det en vet om barnets biologiske arv og oppvekstmiljø. Denne tilnærmingen stiller store krav, både forskningmessig og økonomisk. Derfor finnes det relativt få slike studier innen vårt skandinaviske språkområde.

Tidlige avvik.

Den kanskje mest kjente studien med dette formålet er fra Finland, "The Jyväskylä Longitudinal Study of Dyslexia". 8000 familier som ventet barn i tidsrommet 1993-96 ble kartlagt for å finne familier med forekomst av dysleksi. Hundre barn fra disse familiene samt en kontrollgruppe har blitt fulgt opp fram til 2005. Studien viser tidlige avvik innen språk og hjerneaktivitet.Men data som bare støtter seg på arvelighet, kan undervurdere andre faktorer som er nært forbundet med dysleksi. Ulike studier peker på at ikke mer enn 40 til 60 prosent av ulike dyslektiske utvalg hadde dysleksi i den nærmeste familien.

En norsk studie.

Studien "Ut med språket" ved Universitetet i Bergen og Statped Vest har fulgt noen utvalgte barn på Vestlandet i fire år, fra barna var fem til de var åtte år. For å finne barn i risikosonen for å utvikle dysleksi, ble det laget et eget spørreskjema som foresatte og førskolelærere fylte ut. Spørsmålene ble delt i fem kategorier: Helse, språkutvikling, motorikk, behov for spesialpedagogisk hjelp og familiær forekomst.Ut fra svarene ble en risikoindeks laget, og til sammen 26 barn ble definert til å være i risikogruppen, mens 26 barn utgjorde en kontrollgruppe. Begge gruppene besto av barn med gode evnemessige forutsetninger. Barna har vært fulgt tett i fire år med språklige og kognitive tester.

To prinsipper.

Et unikt aspekt ved studien er at et underutvalg av barna er blitt undersøkt med såkalt funksjonell magnetresonansteknikk, som måler hjernefunksjon når barna løser språklige oppgaver. Barna har dessuten fått trening etter to ulike pedagogiske prinsipper.Det ene prinsippet har vi kalt "Fra lyd til mening", det andre har vi kalt "Fra mening til lyd". I opplegget "Fra lyd til mening" fikk barna trening i å bli oppmerksom på ulike språklyder. I "Fra mening til lyd" fikk barna trening i å arbeide med hele setninger og små historier. Studien ble avsluttet i vår, da barna gikk ut av 3. klasse.

Analyserer dataene.

Data fra denne studien kan hjelpe oss å svare på det spørsmålet vi stilte innledningsvis. Det viktigste spørsmålet vi ønsker å gi svar på, er om risikoindeksen vi utarbeidet da barna var fem år, viser sammenheng med resultat på lese- og skrivetester når barna har vært igjennom begynneropplæringen i lesing og skriving. I dag arbeides det med å analysere disse dataene.Foreløpige analyser viser at resultatene på lese- og skriveprøvene til barna da de var åtte år (3. klasse) samvarierer med risikoindeksen fra da de var fem år, og at de svakeste leserne og skriverne gjorde det spesielt svakt på oppgaver som måler minnefunksjon allerede da barna var fem år.

Likte å leke.

Videre viser det seg at barna i risikogruppen aktiviserer andre områder av hjernen allerede i førskolealder når de får leserelaterte oppgaver. Når det gjelder treningsoppleggene, kan vi så langt si at barna likte å leke med bokstaver og språklyder, at gruppene viste lik grad av framgang ved treningen, selv om kontrollgruppen fikk litt bedre resultat.En viktig observasjon var at risiko-gruppen ikke sakket akterut i forhold til kontrollgruppen, men viste samme jevne framgang. Så langt er det ikke grunnlag for å utrope noen av de to prinsippene til pedagogisk vinner, men vi kan heller anbefale tidlig trening der en kombinerer de to treningsprinsippene.

Flere studier.

Flere lignende studier må til for at vi med sikkerhet kan si at et spørreskjema som ble brukt i denne studien, er gyldig. Men resultater fra over tid tyder på dysleksi kan identifiseres før lese- og skriveopplæringen tar til.Etiske spørsmål vil reise seg: Er det ønskelig med tidlig diagnostisering? Kan det virke stigmatiserende på barna? Vil det ha noen effekt?Erfaringen med arbeidet i "Ut med språket!" tyder på at å identifisere barna tidlig for å kunne gi dem spesialpedagogisk opplæring er svært ønskelig sett fra foresattes side, og at det ikke virker stigmatiserende på barna. Det å iverksette tidlige støttetiltak føyer seg også inn i rådende tenkning om tilpasset opplæring, og kan motvirke nederlag og uønsket utvikling hos barn og ungdom med dysleksi.

Jo før jo heller.

Som en konklusjon på spørsmålet om hvorvidt dysleksi kan påvises i førskolealder, kan en nå vise til studier som tyder på at typiske kognitive avvik kan påvises før barnet får formell lese- og skriveopplæring, og må derfor betraktes som en årsak til dysleksi.Vi vil derfor hevde at risikofaktorer for å utvikle dysleksi kan avdekkes i førskolealder, og at dette er viktig for å kunne sette i gang målrettet trening for å forebygge vansker.