32 væpnede konflikter.

I løpet av 2006 var det 32 væpnede konflikter - minst 25 kamprelaterte dødsfall årlig - fordelt på 23 land, ifølge tall som nylig er offentliggjort av fredsforskere ved Uppsala Universitet og Institutt for fredsforskning, PRIO.

Topp for 15 år siden.

Dette viser at nedgangen i antall konflikter siden toppen ble nådd for 15 år siden - med over 50 aktive konflikter i 38 land - nå har stagnert: I fire av de siste fem årene har tallet ligget på 32 aktive konflikter.I kjølvannet av den kalde krigen var konfliktene spredt over alle bebodde kontinenter, med unntak av Australia. Mange av konfliktene hadde sitt utspring under den kalde krigen.

Afrika og Asia rammes.

Da den bipolare verdensordenen kollapset, mistet disse konfliktene i realiteten næringsgrunnlaget. I tillegg var konsolideringskonfliktene i de tidligere sovjetrepublikkene og i Jugoslavia relativt kortvarige. Resultatet ble at vi utover på 1990-tallet fikk en gradvis konsentrasjon av væpnede konflikter i Afrika og Asia.I dag er borgerkrigen i Colombia den eneste konflikten i Amerika. Europa utenfor Kaukasus har vært forskånet for væpnet konflikt siden urolighetene i Makedonia i 2001.

Islamister sterkt involvert.

Mer enn en tredjedel av de væpnede konfliktene i 2006 involverte islamistiske organisasjoner. Konflikter med islamister utgjorde rundt en åttendedel av alle intrastatlige konfliktene i begynnelsen av 1990-tallet. Omkring 15 prosent av de intrastatlige konfliktene som brøt ut for 10-15 år siden hadde koblinger til fundamentalistisk, politisk islam. Siden årtusenskiftet har islamistiske opprørere tatt del i halvparten av alle nye konflikter.

Ingen sivilisasjonskrig.

Det er ikke noen sivilisasjonskrig vi ser. Halvparten av konfliktene som involverer islamistiske opposisjonsgrupper, foregår i muslimske land, og denne fordelingen har ikke endret seg nevneverdig siden 1990.Selv i konflikter der islamister kjemper mot ikke-muslimske regimer, som i Tsjetsjenia eller i Patani i det sørlige Thailand, er det ønsket om selvstendighet som dominerer; ikke kravet om en radikal omveltning av statsform og -religion. Det er bare unntaksvis at muslimer står mot kristne.

På tvers av øst/vest-skillet.

For det andre er det viktig å huske på at den tendensen vi påpeker, primært skyldes at det er blitt færre konflikter andre steder. Og mens mange av de andre konfliktene under den kalde krigen var farget av motsetningene mellom øst og vest, har konfliktene i Midtøsten og Sentral-Asia i mange tilfeller gått på tvers av dette skillet, og derfor overlevd den kalde krigens slutt.En supplerende forklaring ligger i den geografiske fordelingen av konfliktene. Plotter vi konfliktene på et verdenskart, ser vi to tydelige klynger:Den ene har sitt sentrum i det sørlige Sudan og omslutter Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Uganda, Etiopia, og Somalia. Den andre strekker seg som et bredt bånd fra Kaukasus i nordvest til Filippinene i sørøst.

Klare koblinger.

Dette geografiske mønstret reflekterer transnasjonale forbindelser mellom konfliktene, av ideologisk, kulturell og materiell art. For eksempel er det klare koblinger mellom den sekulære, kurdiske separatistbevegelsen i Tyrkia og tilsvarende grupper i Irak og Iran.Likeledes finnes det tette koblinger mellom konflikten i Darfur, Sudan, og voldelige hendelser i det østlige Tsjad. Konflikt avler konflikt, også utover egne landegrenser.

Ligner Sentral-Amerika.

Slik sett er situasjonen i den muslimske verden i dag ikke så veldig forskjellig fra Sentral-Amerika med sine sammenvevde revolusjonære konflikter for 20-30 år siden. Disse konfliktene tok slutt da den ideologiske rivaliseringen mellom stormaktene opphørte. Det internasjonale samfunnet har ikke hatt en like heldig hånd med å avslutte konflikter i den ikke-vestlige verden. Den viktigste enkeltforklaringen på oppbyggingen av de mange islamistiske opprørsorganisasjonene ligger i den langvarige krigen i Afghanistan. På samme måte som borgerkrigen i Spania på 1930-tallet tiltrakk seg frivillige fra store deler av Europa, rekrutterte Afghanistans motstandskamp mot sovjetisk okkupasjon bredt i den muslimske verden.

Velger voldelig kamp.

På samme måte som radikal islamisme har fått vind i seilene etter terrorangrepene 11. september 2001 ga disse hendelsene stater økt legitimitet til å fare hardhendt frem mot muslimske minoriteter under dekke av "kampen mot terror". Når rommet for politisk virksomhet krymper, så vil enkeltgrupper velge voldelig kamp.Utbrudd av konflikt forklares gjerne med at det forelå både motivasjon (hos aktører) og mulighet (i situasjonen). Erfaring fra tidligere konflikter er helt klart med på å gjøre opprør mulig, men sentrale deler av Afrika og Asia kan også skilte med mange faktorer som kan virke motiverende.

Klare sosiale faktorer.

Høy arbeidsledighet, lav sosial mobilitet, vanstyre, korrupsjon, og stor grad av økonomisk ulikhet kan gi grobunn for fundamentalistiske strømninger og motivere til væpnet motstand mot etablerte regimer. Slike faktorer finnes i nær sagt alle verdenshjørner, men de er særlig nærværende i de områdene som i dag er rammet av konflikt.Dessverre peker dette mot en nokså dyster konklusjon. Som mange har påpekt, sist stortingspresident Thorbjørn Jagland i Aftenposten 6. august i år, er det store politiske utfordringer i den muslimske verden. I tillegg ser vi at Irak nå fungerer på samme måte som Afghanistan på 1980-tallet ved å gi en ny generasjon av unge muslimske menn innføring i militant opprørskamp. Dersom de mekanismene vi har tatt opp her fortsetter å fungere, gir det lite håp om fredeligere forhold i de delene av verden som fortsatt preges av væpnet konflikt.