Hva varsleren ikke lærte

LÆRDOMMER. En varslersak viser hvor lett ukritiske journalister ser bort fra fakta hvis de kan lage en "god historie". Den viser også at laugsmentaliteten i medisinske miljøer er sterk.

Svindel og forskning.De siste to årene har det vært mye oppmerksomhet om svindel innen medisinsk forskning. Det startet med avsløringen av oppdiktede pasienter og resultater i den såkalte Sudbø-saken. Deretter kom boken "Varsleren", om hvordan professor Ola Didrik Saugstad følte seg forfulgt etter å ha varslet om dødsfall hos barn i forbindelse med forskning.

Ikke reell.

Mens Sudbø-saken er reell, er imidlertid historien om varsleren ikke det. Selv om både professor Saugstad og forfatteren av boken, Jon Hustad, har prøvd å holde liv i saken med stadige medieinnspill, er den likevel blitt omfattet av liten interesse i forhold til dens potensial. Det siste innspillet var en kronikk i Aftenposten den 17. august, der professor Saugstad på nytt gjentar sine påstander under tittelen: "Lærer vi av varslersaker?". Jeg tror ikke Saugstad er den rette til å stille dette spørsmålet.

Galt utgangspunkt.

Hele varslersaken lider nemlig av det faktum at grunnlaget for saken ikke er reelt. Ifølge Saugstad startet saken da han i november 1995 meldte fra til Universitetet i Oslo om at to barn hadde dødd i forbindelse med et forskningsprosjekt på Rikshospitalet som jeg var ansvarlig for. Dette er ikke korrekt, og det spørs om ikke Hustad, som har hatt tilgang til alle sakens dokumenter, har latt seg fange av en journalistisk tradisjon om "ikke å la fakta ødelegge en god historie", i sin tid glimrende beskrevet i filmen "Deadline".

Faktum 1.

Det er alltid tragisk når barn dør. De to dødsfallene ble av Rikshospitalet imidlertid ikke oppfattet som unormale og derfor heller ikke meldt til Fylkeslegen. Når problemstillingen først var blitt reist, ble den imidlertid tatt alvorlig og umiddelbart gransket internt på Rikshospitalet og universitetet etter vanlige retningslinjer. Begge granskningene konkluderte med at det ikke var grunnlag for Saugstads påstander. Siden Saugstad imidlertid stadig gjentok sine påstander, ble saken oversendt til vurdering hos Fylkeslegen i Oslo.

Skyldtes alvorlig sykdom.

Etter en svært grundig behandling, bl.a. med en uavhengig sakkyndig fra Sverige, kom også Fylkeslegen i 1999 til den samme konklusjonen - dødsfallene skyldtes alvorlig sykdom og hadde ingen tilknytning til mitt forskningsprosjekt.Rikshospitalet fikk likevel kritikk for mangelfull informasjon til foreldrene om behandlingen, samt mangelfull indikasjon for en av de undersøkelsene det ene barnet gikk gjennom. Det ble ikke funnet grunn til å reise kritikk mot noen av legene ved avdelingen. Denne konklusjonen ble også godtatt av foreldrenes advokat. Foreldrene påklaget heller ikke Fylkeslegens vurdering. Mange har derfor undret seg over hvorfor Saugstad etter så mange år fortsatt gjentar disse påstandene.

Faktum 2.

Selv om Saugstad opprinnelig varslet om to dødsfall, er likevel bare det ene (Fredrik) blitt trukket frem i ettertid. Det skyldtes delvis at det tidlig under granskningen var åpenbart at påstandene vedrørende dette andre dødsfallet helt manglet grunnlag.Dessuten var Saugstad også blitt klar over at dette barnet faktisk døde etter behandling med en uregistrert medisin i et forskningsprosjekt han selv ledet. Derfor viste han ingen interesse for å følge opp granskningen av dette dødsfallet, foreldrene fikk aldri beskjed om granskningen og kunne derfor heller ikke påvirke behandlingen hos Fylkeslegen.

Brukte sin egen advokat.

Ifølge journalen ble dette dødsfallet heller ikke meldt til Legemiddelverket, slik bivirkninger av uregistrerte medisiner skal. Saugstad fortsatte imidlertid å arbeide aktivt med saken vedrørende Fredrik. Han skaffet blant annet foreldrene advokatbistand for å følge opp behandlingen hos Fylkeslegen. Dette var for øvrig den samme advokaten som ivaretok hans egne interesser i saken. Rikshospitalet påpekte flere ganger overfor Fylkeslegen dette dødsfallets nære tilknytning til Saugstads forskning, men daværende fylkeslege fant likevel ingen grunn til å se nærmere på dette forholdet.

Faktum 3.

Saugstad tar også feil når han hevder at saken startet i november 1995. Saken startet tidlig i 1994 da jeg selv og en kollega i en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening kunne påvise at Saugstad i en forskningsrapport hadde utelatt behandlingsresultatene for flere barn som døde og latt være å behandle flere barn som var inkludert i prosjektet.

"Diktet" bort pasienter.

Saugstad reagerte kraftig på dette. Saken ble senere meldt til Forskningsrådets uredelighetsutvalg, som i mai 2001 konkluderte med at selv om man ikke oppfattet dette som direkte juks, hadde Saugstad opptrådt "i strid med god vitenskapelig praksis". Mens Sudbø "diktet" pasienter inn i sitt prosjekt, diktet altså Saugstad pasienter ut av sitt prosjekt. Store deler av boken "Varsleren" handler da også om hvordan Saugstad gjennom intens lobbyvirksomhet prøvde å påvirke utvalgets behandling av saken til sin fordel. Varslersakens fakta og kronologi reiser derfor spørsmålet om hvem som er den egentlige varsleren i denne historien.

Hva varsleren ikke lærte!

Gjennom de årene denne saken har gått, har jeg igjen lært hvor viktig det er å holde seg til fakta og kronologi. Professor Saugstad har tydeligvis ikke lært det samme.Dessuten har jeg lært å være mottagelig også overfor andres vurderinger og konklusjoner.På Rikshospitalet mente vi at Fylkeslegens konklusjon var for streng og til dels gal, men valgte ut fra en totalvurdering å godta den. Jeg syntes også at Forskningsrådets vurdering av Saugstads forskningsfusk var for mild og dels uriktig, men valgte likevel ikke å påklage den.Professor Saugstad har derimot ikke godtatt en eneste av de vurderingene andre har gjort av påstandene hans, og synes derfor ikke å ha lært det samme. Samtidig har denne saken, med forskjellig utgangspunkt, antagelig lært både Saugstad og meg hvor lett ukritiske journalister ser bort fra fakta såfremt de kan lage en "god historie". Saken har også vist oss begge og allmennheten hvor vanskelig det er å få kolleger til å gripe tak i påstander om uregelmessigheter i de medisinske fagmiljøene.

Holder det internt.

Man synes fortrinnsvis opptatt av å holde slike påstander internt fremfor å gi dem en grundig behandling, antagelig av frykt for at sakene skal bli kjent også for offentligheten. Den interne behandlingen preges i tillegg av en tradisjon om ikke å rette kritikk mot kolleger eller "ta parti" i strid mellom kolleger. Laugsmentaliteten er fortsatt sterk, på godt og på ondt. Denne saken ville sannsynligvis fått et helt annet forløp dersom involverte ledere og autoriteter ikke hadde vært så sterkt preget av dette.
Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Les også:

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn