Norge får flere fattige barn

70 000 barn i fattigdom. Titusener barn vokser opp i relativ fattigdom i Norge. Noen sier heller at de lever i "lavinntektsfamilier", men det forandrer ikke alvoret.Statistisk sentralbyrå opplyser at dette gjaldt 52 000 barn i 1998, og hele 70 000 i 2004. Som barn regnes da personer under 18 år. Tallet er antagelig like høyt nå.

Forskjellen er blitt større.

"Kampen mot fattigdommen" virker altså motsatt hensikten for barnefamilier. En politikk preget av oppsiktsvekkende utspill og reformer har en bakside, som mange politikere knapt ser, men som rammer mange. For å skaffe penger til det fine nye, har man siden midten av 1990-årene skåret ned barnetrygden, og redusert eller tatt helt bort ulike fradrag i skatten for barnefamilier. Disse fordelene for barnefamilier var aldri tilstrekkelige til å gi dem samme levestandard som andre med samme inntekt. Men etter denne forverringen for barnefamiliene er forskjellen i levestandard mellom mange barnefamilier og andre er blitt betydelig større enn før. I mange tilfelle vil lavere levestandard enn andre har, oppleves som fattigdom.

Sterkt negativt.

Dette kan virke overraskende, for det er jo mange barnefamilier som har fått fordeler av reformer som kontantstøtte, flere barnehager til lavere priser, bedre skolefritidsordning osv.Men fordi så meget av utgiftene til disse forbedringene er veltet over på barnefamiliene selv, ved mindre barnetrygd og høyere skatt, blir nettoresultatet likevel sterkt negativt for mange. Politikken rammer de tallrike barnefamiliene som ikke får store fordeler av de nye reformene.

Et spørsmål om definisjon.

Om man kan si at dette gjør mange barnefamilier fattige, avhenger av hvorledes man definerer begrepet fattigdom. Endog de dårligst stilte i Norge har jo som regel goder som tidligere generasjoner knapt kunne drømme om. Det skulle for øvrig bare mangle!Men barn av foreldre med moderat inntekt kan likevel lide under en følelse av fattigdom, fordi de ser at nær sagt alle andre har råd til så meget som de og deres familie ikke kan finne penger til.Det er slik relativ fattigdom for barn som politikken har skapt meget mer av gjennom de siste 10-15 årene. Barn - og foreldre som ofte strever mer enn sunt er for å mildne problemene - burde ikke ha det slik.

Skyldes skattesystemet.

Problemene skyldes i høy grad skattesystemet. Foreldre betaler nå like høy skatt til kemneren som dem som ikke forsørger barn med samme inntekt. Dette er i og for seg klart i strid med det som burde være et grunnleggende prinsipp for all beskatning, nemlig skatt etter evne.De som forsørger barn har jo som regel lavere materiell levestandard, og dermed mindre skatteevne, enn andre med samme inntekt. Og likevel blir altså foreldre trukket like meget i skatt som de andre, og like meget om de har mange eller ett barn.

Større barnetrygd.

Dette var annerledes før. Da var den skatten man betalte til kemneren avhengig av både inntekten og hvor mange som skulle leve av den. Men så gikk man gradvis bort fra fradrag i skatten - eller fradrag i skattbar inntekt - for dem som har forsørgelsesbyrde. De som forsørget barn skulle få større barnetrygd i stedet.Den skulle ikke være noen almisse fra samfunnet til foreldrene, men i høy grad en tilbakebetaling av skatt. Meningen var at skatt minus barnetrygd skulle gi et rettferdig sluttresultat. Og slik ble det stort sett - inntil Stoltenbergs første regjering og Bondeviks "sentrumsregjering".

Reduksjoner i barnetrygden.

Disse regjeringene innledet betydelige reduksjoner i barnetrygden. Og reduksjonene ble sterkest for familier med 3 eller flere barn. Dette rammet forholdsvis få velgere. Og foreldre med flere barn har lite tid til overs til å protestere mot dårligere kår. Senere er virkningen forsterket ved at man har beholdt de reduserte kronebeløpene i barnetrygden, uten å gi kompensasjon for pris- og lønnsstigningen. I 1995 fikk par med to barn en sum av barnetrygd og fradrag i skatt som tilsvarte 6,4 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt for par. I år er denne summen redusert til 4,1 prosent av inntekten. Når man ser på par med tre barn finner man en nedgang fra 9,3 prosent av inntekten i 1995 til 5,7 prosent i år. Og for par med fire barn er nedgangen fra 12,3 prosent av en normal inntekt i 1995 til bare 7,4 prosent i år.

Negativ utvikling.

Disse tallene viser ikke bare den negative utviklingen, men også hvor små lettelser som nå gis til dem som bærer byrdene ved oppfostring av neste generasjon.Det må være klart for alle som kjenner litt til hvor store utgifter barn fører med seg - og bør føre med seg - at de summene i barnetrygd og skattelettelse som gis nå er helt utilstrekkelige til å gi noe som ligner økonomisk utjevning mellom barnefamilier og andre. De som ikke (lenger) forsørger barn blir meget bedre stilt rent økonomisk. Dette må også være en del av forklaringen på at det hvert år fødes omtrent 15 prosent færre barn enn det som kreves for at hver generasjon skal bli like stor som den forrige. At det er verre i mange andre land, er en dårlig unnskyldning hos oss, hvor det burde være enkelt å gjøre mer med problemet.

Usosiale trekk.

Disse tallene viser usosiale trekk ved norsk politikk. Men tallene er enda mer nedstemmende når det gjelder enslige forsørgere. En enslig med ett barn kunne i 1995 få 16,6 prosent av en gjennomsnittlig årslønn i barnetrygd og skattefordeler.I inneværende år er denne summen redusert til 7,8 prosent av en årslønn. For en enslig med to barn er nedgangen fra 22,8 prosent av årslønnen til 11,1 prosent. Dersom vedkommende har tre barn, er nedgangen fra 28,9 prosent av en årslønn til bare 14,4 prosent.Selvfølgelig kan vanskeligstilte enslige forsørgere også få andre former for støtte. Men hvorfor har man gjort det så meget vanskeligere for enslige forsørgere å klare seg uten å måtte be om særskilt hjelp? De fleste av dem er kvinner.

Fortrengt.

Hvorfor har dette gått så galt? Den politiske trangen til å stå for bemerkelsesverdige reformer er blitt meget sterkere enn viljen til å beskytte systemer som allerede finnes og virker bra. Men "ordenes makt over tanken" kan også ha medvirket til skjevhetene.Ordet "barnetrygd" kan ha fått mange til å tro at det dreier seg om en særlig generøsitet overfor barnefamiliene. At barnetrygden i virkeligheten først og fremst er en kompensasjon for bortfall av fradrag i skatten, som forsørgelsesbyrden burde føre til, er tydeligvis blitt fortrengt.

Må rettes opp.

Uretten mot barnefamiliene må rettes opp igjen. Men erfaring tyder på at dersom man bare øker barnetrygden - som står som en utgift i statsbudsjettet - kommer man ikke til å øke den videre i takt med lønningene for folk flest. En bedre løsning vil være å gjeninnføre skikkelige fradrag i skatten for dem som forsørger barn.De som ikke betaler så meget skatt at de kan få tilstrekkelige fradrag i den, bør få utbetalt differensen. For mottagerne blir virkningen den samme, men i Stortinget vil man ikke kunne svekke en slik ny ordning uten å bli kritisert for skatteforhøyelser for barnefamilier. Dermed blir den tryggere mot en gjentagelse av de senere års alvorlige feilgrep.