Universitetets fall

Kvalitet er blitt til kvantitet. I de siste årene har det vært talt meget om den såkalte kvalitetsreformen som ble innført ved norske universiteter og høyskoler høsten 2003. Velkjent er den internasjonaliseringen av forskning og utdanning denne har innebåret.Slagordet har vært: Internasjonalisering er en forutsetning for kvalitet. I farten glemte man en gammel sannhet, nemlig at kvalitet har en tendens til å gli over i kvantitet. For er det ikke slik at internasjonalisering snarere befordrer bredde og omfang, men ikke er garanti for excellence at den fremmer den jevne middelvei snarere enn fortreffelighet? Hvis så er tilfelle, må man spørre: Til hva skal vi bruke all den nye kvantitet?

Frivillig samarbeid.

Kvalitetsreformen var ikke et norsk påfunn. Den var et svar på et frivillig europeisk reformarbeid mellom land og organisasjoner innen høyere utdanning som har fått navnet Bologna-prosessen, og som i ettertid er blitt knyttet sammen med EUs mål og politikk.Bologna-erklæringen ble vedtatt på et møte mellom undervisningsministrene fra 29 europeiske land (inklusive Norge) i Bologna 19. juni 1999. Hensikten med erklæringen var å legge til rette for en harmonisering av den høyere utdanningen i Europa.

Ny vending.

En ny vending innen utviklingen av den europeiske utdanningspolitikken inntraff med EU-toppmøtet i Lisboa i 2000. På dette møtet ble det bestemt at EU skulle definere de fremtidige målene for utdanningssektoren i Europa. EU har ikke formell overnasjonalitet på utdanningsområdet og må derfor benytte seg av andre virkemidler for å stimulere utviklingen. Et slikt middel utgjør det apparatet som ble innført gjennom Bologna-prosessen. Således er EU blitt en pådriver for prosessen, som på sin side virker som en katalysator for EUs politikk.

Langt mer restriktivt.

Bestemmelsene i Bologna-erklæringen tok ikke sikte på å være en reform for å forbedre eller å forandre utdanningen kvalitativt. Hensikten var mer av kvantitativ art. Med EU-møtet året etter kom det derimot inn et langt mer restriktivt aspekt:I en rapport fra møtet heter det at EU har bestemt som et strategisk mål for de neste ti årene å "forbedre kvaliteten og effektiviteten av utdannings- og opplæringssystemene i Den europeiske unionen". Den egentlige betydningen av dette i og for seg uskyldige målet kommer klarere frem når man leser videre i rapporten.

Kunnskapsøkonomi.

Her behandles den høyere utdanningen og forskningen som en "kunnskapsøkonomi", altså som en del av samfunnets økonomiske ressurser generelt. Kravet er at Europa må reformere og bedre utnytte systemet for forskning og høyere utdanning for å oppnå global konkurransekraft og sterkere økonomisk vekst.Dette kan selvsagt være ett mål med forskning og utdanning, men, kan man spørre, skal det være det eneste for ikke å si det overordnede?

Kriterier på kunnskap.

Det er oppsiktsvekkende at EU her tillegger seg selv oppgaven å definere de kriteriene som man til enhver tid skal anlegge på kunnskap og utdanning slik at disse kan tilpasses de løpende forandringene i samfunnet og økonomien.Denne autoritære og kontrollerende siden ved EUs utdanningspolitikk kommer skarpere frem i rapportens sluttord. Her heter det at man vil arbeide for mer koherente tiltak på fellesskapsnivået innenfor utdanning og opplæring i EU med henblikk på å etablere et strukturelt rammeverk for politiske inngrep. Dette vil styrke kontinuiteten, nyttevirkningen, effektiviteten og i det hele tatt den politiske innvirkningen av Fellesskapets samarbeid.

Overvåker og måler.

Enn videre skisseres det et overvåkingsprogram, som består av tiltak for å måle oppnådde resultater og indikatorer for å sammenligne de enkelte landene med hverandre slik at ytterligere fremskritt kan sikres.Et resultat av dette overvåkingsprogrammet har vært oppnevnelsen av eksperter hvis oppgave er å gi råd om implementeringen av Bologna-prosessen på utdanningsinstitusjonene. Mer virker de som inspektører som skal se til at det hele forløper uten sand i maskineriet, slik at EUs tidsramme og målsettinger kan overholdes.

Et kontrollapparat.

Hva som startet som et tiltak for å harmonisere den høyere utdanning i Europa, er altså endt som et kontrollapparat for EU til å styre hva som skal læres, hvorfor det skal læres, og hvorledes det skal læres.Det dramatiske her er at det som par excellence skulle være et studie- og forskningsobjekt, nemlig hvorledes vi ønsker å bygge det fremtidige samfunn, gjennom et dekret er blitt gjort til et spørsmål om ensidig politisk styring og kontroll fra EUs side.EUs utdanningsprogram innebærer et brudd med en tradisjon som alltid har sett universitetet som en selvstendig, fri institusjon. Bak Bologna-prosessen aner man noe ganske annet: tanken om et enhetlig, felles europeisk universitet, hvor det i en ikke fjern fremtid kan bli EU som bestemmer hvilke fag det skal undervises i, hvor og hvorledes denne undervisningen skal foregå, kravene for hvem som skal ansettes, hva det skal forskes i etc.

Fokuserer på høyest scoring.

Vil en slik utvikling være gavnlig for forskningen ved de norske universitetene? Det er blitt sagt at kvalitetsreformen har ført til en oppsplittet og fragmentær forskning, hvor det blir lagt vekt på kvantitet istedenfor kvalitet og nytenkning. Stikkordet for reformen har vært at alle akademiske aktiviteter skal inn i et regnskapsskjema:De skal måles, slik at de kan summeres, divideres og multipliseres. Erfaringen viser imidlertid at resultatmålingene har ført til at man i forskningen heller fokuserer på det området som umiddelbart kan gi høyest scoring på bekostning av de områder som ikke kan måles.

Kvantitet og kvalitet.

Med andre ord fortrenger kvantiteten kvaliteten. Men det er mer: Den strategiske fokuseringen på mål og evalueringer risikerer å underminere den dypere betydningen av universitetet som en fri, kritisk samfunnsaktør, og derved paradoksalt nok den tradisjon som har båret frem de verdier ved universitetet som er en forutsetning for i det hele tatt å kunne måle noe som helst.

Norge i B-klassen.

I motsetning til hva som skjer i vårt land, har de store forsknings- og eliteuniversitetene i for eksempel Frankrike og Tyskland innsett faren og unngått å bli revet med av Bologna-prosessen. Dermed kan de fritt utvikle seg videre på den tidligere tradisjons fundamenter. I andre land taler man om nødvendigheten av en tilsvarende løsrivelse.På denne måten begynner det å danne seg hva noen har kalt en A-klasse blant universitetene, mens de norske høyskoler og universiteter, blindet av underkastelsens tenkning om alltid å være beste mann i klassen, lar seg gjøre til redskap for å danne den umyndiggjorte og politisk styrte B-klassen. For Norge kan den ukritiske pro-EU-politikken bli kostbar: Ikke bare er vi blitt en annenrangs universitetsnasjon, men vi risikerer snart også å miste det lille vi ennå har igjen av kritisk tanke og nyskapende forskning.