Unge syke blir ikke sett

Ungdom.Verdensdagen, som er i dag, har temaet "Ungdom og psykisk helse".Alle har en psykisk helse, som handler om følelsene og tankene våre. Ungdomstiden er spesiell. Usikkerhet, ikke alltid helt kontroll, følelser som varierer fra topp lykke til frustrasjon. Slike variabler i stemningsleiet er innenfor normalen, og er kanskje ikke det som bekymrer foreldre mest.Som en psykolog sa det: "Å oppdra tenåringer er som å prøve å spikre gelé på en planke".

Mestre livet.

Vi voksne må se, støtte og bidra slik at ungdom etter beste evne mestrer livets utfordringer selv. De fleste klarer seg også bra.Det som derimot bekymrer meg er at ti prosent av den unge befolkning har så store psykiske problemer at de trenger profesjonell hjelp. Hvilke tilbud får de ute i kommunene?

For dårlig tilbud.

Helsedirektør Lars E. Hanssen uttrykker stor bekymring for tilbudet til psykisk syke i hele landet. I en artikkel i Aftenposten 29. august sier han at det er mest alvorlig at barn og unge får et altfor dårlig tilbud.Tilsammen sliter 650 000 mennesker med alvorlig, moderat eller lettere grad av psykisk sykdom. Mange har et rusproblem. Over en million mennesker er pårørende.Hvordan møter vi alle disse menneskene?

Alles ansvar.

Det er et samfunnsansvar å arbeide for å fjerne stigmatiseringen og fremme den likeverdige behandlingen av alle mennesker. Det er også et ansvar for kommunene, helsevesenet og behandlingsapparatet å være med på å arbeide for en betydelig bedring i tilbudene til mennesker som sliter.Når opptrappingsplanen for psykisk helse avsluttes i 2008, foreligger det ikke forpliktende planer for hvordan arbeidet med dette sårbare feltet skal videreføres i Kommune-Norge. I en undersøkelse, utført av SINTEF i 2005, sier åtte av ti rådmenn at de ønsker øremerking, klare krav til planer, og rapportering om hva midlene blir brukt til.

Utydelige lokalpolitikere.

Politikerne som nå er valgt til å styre Kommune-Norge får ansvar for hva som skal skje i tiden etter opptrappingsplanen. De har vært svært utydelige på hva de vil gjøre for psykisk syke. I debatter før høstens kommunevalg var temaet fraværende. Det var et ikke-tema selv om helsetilbudet til psykisk syke i tiden etter 1999 i høy grad ble et kommunalt ansvar. Stortinget vedtok i 1999 at kommunene skulle bli satt i stand til å ta et betydelig større ansvar for hjelpetrengende med psykisk sykdom.Vi har fått et stort antall distriktspsykiatriske sentra under helseforetakene, og flere fagfolk er blitt ansatt. Noen av målene er innfridd, men det gjenstår store utfordringer.

Pårørende en ressurs.

Tilbudet til barn, unge og nye syke må styrkes betydelig. Noen kommuner er bedre enn andre, hvor også pårørende blir tatt med på råd og sett på som en ressurs. Mange, som har vært innlagt i institusjon i mange år, flytter nå ut i egen bolig. Noen får et døgntilbud, andre får tjenester bare på dagtid. Andre igjen blir utskrevet til egen bolig, noen til ingenting. Tjenestebehovene er forskjellige.Sosial isolasjon og mangel på et trygt nettverk preger hverdagen til mange. I institusjon har de vært vant til å ha folk rundt seg hele døgnet. Mangel på ressurser og tilbud under i institusjonen har ikke gitt dem den nødvendige sosiale trening de har hatt krav på for å fungere tryggere med tanke på et liv ute i samfunnet.

Nettverk og tjenestetilbud.

Å bli utskrevet til et totalt annerledes og nytt liv kan bli en utrolig stor oppgave for mange. Mestring er stikkordet. Jeg har sett mennesker "vokse" i den prosessen, og noen opplever en merkbar tilfriskning. Det kreves et nettverk med god oppfølging - og et godt tjenestetilbud fra kommunen. Kravet til pårørende er også store, både menneskelig og økonomisk. Voksne som har vært psykiatriske pasienter i mange år har ikke sjelden gamle foreldre, som er tappet for krefter. Når noen får en psykisk lidelse, har de pårørende håp om tilfriskning i mange år, før erkjennelsen kommer om at sykdommen er livslang.

Trygden strekker ikke til.

Ofte må pårørende spe på økonomien til den syke fordi sosiale trygder ikke strekker til. Noen syke har elendige levekår, og de har heller aldri hatt mulighet til å legge seg opp fem øre. I tillegg til å være belastet med sin dårlige psykiske helse, er de noen av de fattigste i dette landet. Det mest dramatiske etter 2008, når opptrappingsplanen tar slutt, er at kommunenes tilbud på langt nær kan møte nedbyggingen av de psykiatriske sykehusene og sykehjemmene, og gi gode nok tilbud.

Bekymret for fremtiden

Jeg mener at ikke alle tjenestetilbudene er like gode i dag, og jeg er bekymret for hvordan det blir i fremtiden.Slik jeg ser det, dreier det seg om prioritering. Under opptrappingsplanen har mange kommuner forsøkt å unndra seg ansvaret for å følge opp viktige deler av planen. Øremerkede midler er i mange tilfeller ikke blitt brukt målrettet.Min frykt er at våre brukergrupper ikke vil bli prioritert i kommunale budsjetter etter 2008.

Kan hindre innleggelser.

Hvordan vil kommunene sørge for tilstrekkelig utbygging av kommunale omsorgsboliger for mennesker med psykisk sykdom? Det er ønskelig med et enda bedre tilbud, tjenester og et trygt døgntilbud til mennesker som trenger det. Hvis tryggheten og tilbudene styrkes vil brukerne og pårørende bli tryggere.Det er heller ingen tvil om et tryggere tilbud, i noen tilfeller, kan hindre innleggelser. Ingen ønsker unødvendige innleggelser. Et bedre tilbud kan også bidra til å redusere bruken av tvang, noe som skaper traumer, og som er et tveegget sverd for pårørende.

En stor utfordring.

Kommunenes innsats for tilrettelagt arbeid og fritidsaktiviteter må bedres. Psykiske lidelser er en stor utfordring for vårt samfunn, en utfordring som krever konstant oppmerksomhet fra politiske myndigheter.Jeg håper at unge som blir psykisk syke i dag og i fremtiden, blir sett, og får den behandlingen og de tjenestetilbudene de har krav på. Vil politikerne love øremerking av penger, kontrollrutiner for hvordan pengene blir brukt, og et helhetlig tilbud til brukere og deres pårørende, også etter 2008?