Venter på helvete . . .

RELIGION PÅ NORSK. Religion har gått fra å være en pinlig privatsak for naive mennesker fra bibelbeltet, til å bli en størrelse å ta hensyn til i alle debatter.

Virkeligheten.

Etter 24 år på randen av Armageddon - dommedag, der Gud selv i sin velde og ubegripelige rettferdighet skulle dømme levende og døde til evig fortapelse eller evig salighet - fant jeg for noen år siden meg selv sittende relativt ukomfortabelt i en stol på et psykologkontor.Det var vel ikke stolen det var noe galt med, psykologer har stort sett råd til ganske fancy stoler. Men mannen ville simpelthen ikke forholde seg til min virkelighet.

Virkelighetsforvrengning.

Som om det var en psykose eller en virkelighetsforvrengning jeg ikke burde oppmuntres i, forsøkte han fra alle mulige vinkler å få min faste overbevisning om katastrofe til å munne ut i en foreldrepåført redsel om ikke å prestere godt nok på skolen.Min faste tro var at dersom jeg ikke klarte å formidle sannheten til mine klassekamerater, kom de mest sannsynlig til å ende opp i fryktelige pinsler som aldri ville ta slutt.

Moralsk devaluering.

På grunn av min overbevisning om at adskillige av mine bekjente skulle bli denne ufordelaktige skjebnen til del, overtok jeg naturlig nok den mest alminnelige overlevelsesstrategien for alle som tror på helvete - omtrent to milliarder på verdensbasis - jeg devaluerte dem moralsk. Siden Gud, som jo er rettferdig og barmhjertig, kunne dømme dem til et evig liv i lidelse, måtte skylden være deres - de ville simpelthen ikke gi slipp på sin fordervede livsstil. Kort sagt var jeg en liten mørkekvinne.

Verden hadde stoppet.

Den gode psykologen ville på ingen måte høre at slik jeg så verden, var det et aldri så lite nederlag å skulle sitte der og være pasient hos en innskrenket og materialistisk personlighet. Men det var min verden som hadde stoppet opp. Psykologen trivdes utmerket i sin tolerante verden der religion eller fraværet av religion ikke var forklaringsmodell for noe som helst.Godt hjulpet av ideologiforkynnelsen til NRK, de fleste offentlige institusjoner, samt de fleste intellektuelle, trives nordmenn flest prima i samme forvillelse. Faktisk trives vi så godt at vi har institusjonalisert denne holdningen til å bli den eneste aksepterte i det gode selskap.

Kirkeseremoni gir religion.

Statskirken har stått klar fra fødselen til å overbevise oss om at forskjellen på religiøsitet og mangel på sådan ligger i opptakten til festen vi har for foreldre som har kommet seg etter fødsel og kolikk. Finner den sted i kirken, er både foreldre og barn å regne som tilhørende en religion, finner den sted et annet sted, gjør de det ikke - begge deler like utmerket. Dermed speiles min psykologs holdninger i den generelle samfunnsdebatten for tiden. Vi nekter å forholde oss til at livet ser fundamentalt annerledes ut i et evighetsperspektiv.Til tross for leserinnlegg fra kristne som kan forklare at Norge fullstendig mangler moralske verdier og at Gud i nevnte Armageddon sannsynligvis vil ha enkelte innvendinger mot vår toleranse, er det sekulære Norge skjønt overbevist om at kristendommen egentlig er en fin religion som bare er misforstått - ikke bare av de kristne, men sannsynligvis også av Jesus og Moses.

Fred, ikke underkastelse.

På samme måte er islam allment akseptert å bety "fred", ikke "underkastelse" som er en mer korrekt oversettelse, fordi vi ikke klarer å forholde oss til underkastelse som et ideal for åndsfriske mennesker.Religion som noe mer enn opptakten til pikante familiebegivenheter har likevel gått fra å være en litt pinlig privatsak for naive mennesker fra bibelbeltet eller eks-rusmisbrukere, til å bli en størrelse man må ta hensyn til i omtrent alle debatter.

Nærmest utradert.

Denne endringen har funnet sted primært på grunn av innvandringen, og en norsk blanding av toleranse og religionsfrykt har nærmest utradert ethvert saklighets- og opplysningsideal.I utgangspunktet er det prisverdig at et samfunn er innstilt på en raushet og åpenhet overfor mennesker med en annen kultur og et annet syn på verden. Problemet er at det hele blir svært overfladisk så lenge religionen er urørbar.

Ikke rasjonelt.

Det er betegnende at Regjeringen har klart å stoppe utbyggingen av privatskoler, bortsett fra de religiøse. Det er ikke rasjonelt, og det blir ikke debattert hvorfor for eksempel privatskoler for barn med særskilte evner innen matematikk og fysikk skal være forkastelige, mens skoler som er stiftet med det formål å lære barna om en gud som fant det for godt å utslette hele jorden i en storflom, har krav på et særskilt vern.Vitenskap og religion er i toleransens navn blitt likeverdige størrelser, og selv Human-Etisk Forbund har begynt å få vanskelig med å si rett ut at det finnes uheldigheter ved religion som ikke er knyttet til enkeltmennesker, men til troens innhold.

Jøder og muslimer.

Som NRK P2s "Detektor" nylig av Atta Ansari, der jøder og muslimer fikk stå sammen mot det norske kravet om bedøvelse av dyr før slakting. Jeg er ikke kjent med programmet og vet derfor ikke om det rutinemessig overser ordinær journalistisk redelighet ved å belyse saker fra to sider.Det svenske likestillingsrådet var enig i at bedøvelseskravet utgjorde en uheldig forskjellsbehandling av minoriteter, og vår egen Beate Gangås kunne ikke utelukke at det kunne ligge fremmedfrykt bak vårt forbud mot å skjære strupen over på levende dyr uten bedøvelse. Norske slaktemetoder er kanskje ikke tilstrekkelig skånsomme, men jeg vil insistere på at det er noe grunnleggende galt med religioner som mener bedøvelse av dyr er moralsk forkastelig. Det synspunktet slapp ikke til i programmet.

Muslimsk i vestlige termer.

Mismatchen i verdensbilde ble særlig tydelig i karikaturstridene. De norske stemmene nektet stort sett konsekvent å forholde seg til religionen i det hele tatt. I stedet ble muslimers synspunkt utlagt utelukkende i verdslige termer. De var undertrykt, stort sett av Vesten, og vi måtte derfor holde oss fra å kritisere deres religion som var en del av deres identitet. Tanken om at muslimer også først og fremst er mennesker og har behov for refleksjon rundt sine standpunkter og sin måte å se verden på, var påfallende fraværende. Jeg vil heller kritisere religionen enn den troende, selv om de troende selv måtte kreve det motsatte.

Forkaste evigheten.

Dersom vi vil gi mening til trosfrihet og tankefrihet, må det stå åpent om et barn født av muslimske foreldre ønsker å bli muslim eller kristen eller forkaste hele evigheten - og det samme for barn født av kristne eller sekulære foreldre - fortrinnsvis uten psykologhjelp.Om helvete i det hele tatt eksisterer, får vi i beste fall vite etter teppefall.
Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn