Til besvær. Vakre, russiske Tatjana, norskstudenten min, virket ganske oppgitt. Hun hadde lært seg norsk på rekordtid, for ikke lenge etter sine første leksjoner i Trondheim, hadde hun truffet Bjørn, født og oppvokst her, og forelskelsen gjorde henne topp motivert.

I klasserommet lærte hun bokmål, mens Bjørn snakket trøndersk. Det var til å leve med, trøndersk omga henne overalt, og Bjørn kunne forklare når hun sto fast.

En språklig utfordring.

Nå hadde hun truffet sin fremtidige svigermor. De hadde selvfølgelig vært spente begge to, men for Tatjana ble møtet først og fremst en språklig utfordring. Bjørns mor kom fra Stavanger, og stavangersk var langt fra både bokmål og trøndersk! Så hvorfor kunne hun ikke gjøre det litt lettere for Tatjana, og snakke bokmål?

Et vanskelig språk.

Nei, de fleste nordmenn gjør det ikke lett for utlendinger – som må investere mye tid og arbeid i å lære dette for mange vanskelige språket, snakket av mindre enn fem millioner mennesker i en kald, grisgrendt utkant av Europa.

I det øyeblikket norskstudentene forlater det trygge klasserommet, begir seg ut i geografien og prøver seg håpefullt på kontakt med de innfødte, oppdager de meget raskt at det ikke holder å forstå dere og jeg – her gjelder like gjerne dykk, dokker, dikkon og e, æ, eg, i, je!

Dialektenes status.

Et visst språklig mangfold må man forholde seg til, uansett hvilket språksamfunn man beveger seg i. Likevel må det kunne sies at Norge er nokså spesielt, i alle fall i europeisk sammenheng.

Dialektene har en uvanlig sterk status her. Normalisert talespråk står mye sterkere i de fleste andre europeiske land, inkludert Sverige og Danmark.

Tatjana gikk så langt som å hevde at det ikke finnes dialekter i Russland, noe det selvsagt gjør, men bl.a. fordi man lett blir sett ned på hvis man snakker dialekt der, er det mye mindre utbredt enn i Norge.

Mangfold gir bevissthet.

Men språkforskere i andre land misunner oss faktisk vårt språklige mangfold. Den britiske sosiolingvisten Peter Trudgill, som kjenner norske forhold godt, mener at språkstriden mellom nynorsk og bokmål har ført til en større språklig bevissthet i den norske befolkningen enn det som er vanlig ellers i Europa, noe som igjen har gitt oss større språklig toleranse og frihet.

Dialekt er akseptert.

Et flertall i befolkningen bruker dialekt og er vant til å tenke positivt omkring det. Dialektbruk står for identitet, tradisjon, røtter, samhold, ekthet. I Norge kan selv topp-politikere og kronprinsesser snakke dialekt!

Normalisering av talespråket, som i andre land kan være nødvendig for å oppnå respekt og prestisje, blir her ofte forbundet med knot, tilgjorthet, maktspråk osv.

Nordmenn scoret høyest.

Nordiske språkforskere la i 2005 frem en rapport om situasjonen blant ungdom i de tre skandinaviske land – hvem forstår de andres språk best? Nordmennene scoret klart høyest – til og med norsk innvandrerungdom forsto svensk og dansk klart bedre enn svenske og danske ungdommer forsto nabospråkene!

En av forklaringene forskerne ga, var at nordmenn er vant til språklig mangfold, vant til å forholde seg til forskjellige dialekter og til to forskjellige skriftnormaler, derfor opparbeider de seg også en høyere språkkompetanse som gjør dem bedre i stand til å forstå også nabospråkene.

Språklig kompetanse.

Dette har nordmenn grunn til å være stolte over, for språkkompetanse og språklig bevissthet er verdifullt. Men det er én type språkkompetanse vi scorer ualminnelig dårlig på, og det er evnen til å snakke et normalisert talespråk.

Tatjana vil gjerne integreres i det norske samfunnet, og hun innser at å lære norsk er et livslangt prosjekt. Hvis bare innvandreren skal anstrenge seg, er det ikke snakk om integrering, men assimilering.

Integrering krever at vi med norsk som morsmål også legger til rette for at hun skal kunne forstå oss, så tidlig som mulig i læreprosessen hennes. Da blir språklæringens motbakker lettere.

Tviholder på dialekten.

Det er i grunnen helt opplagt at begge parter prøver å legge til rette for hverandre i en kommunikasjonssituasjon. Vi gjør det hele tiden – snakker enklere til barn enn til voksne, unngår faguttrykk når vi henvender oss til folk utenfor lauget osv.

Det er faktisk vanlig høflighet. Hvorfor er det da så mange som tviholder på dialekten i samtale med utlendinger?

Vanskelig og flaut.

Jeg tror ikke det skyldes uvilje eller bevisst uhøflighet. Normalisering er en ferdighet, noe som krever litt trening. Jeg tror at mange rett og slett synes at det er vanskelig og flaut å normalisere.

Pendelen har snudd for lenge siden, man er heldigvis ikke rå og udannet lenger om man snakker dialekt. Men i kampen for demokratisering og likeverd, er normalisering blitt stemplet som klassesvik og forfengelighet.

Politisk ukorrekt.

Normalisering av uttale er etter hvert blitt så politisk ukorrekt at snaut nok ordbokforfattere vil ta i det! Hvordan skal man ellers tolke denne forsikringen i «Bokmålsordboka», utgitt på Kunnskapsforlaget:

«Det har ikke vært redaksjonens mening å påvirke folk til å legge bort uttalevarianter som avviker fra dem som er angitt her i boka, men som er naturlige i dialekten deres, eller på noen måte gi inntrykk av at slike varianter er mindreverdig».

Høflig og hensynsfullt.

Siden dialektbruk er så allment akseptert, er vi ikke nødt til å normalisere, derfor gjør vi det heller ikke, og dermed får vi ingen trening i det. Da føler vi oss gjerne klossete de sjeldne gangene vi prøver.

Men å prøve – vel å merke i de situasjonene der det er ønskelig av hensyn til lytteren – er likevel mer høflig og hensynsfullt enn å velge minste motstands vei.

Dialekt som maktspråk.

Noen vil kanskje innvende at lytterne må streve litt hvis de noensinne skal lære å forstå andre språkvarianter – dialekter eller slang eller hva det måtte være – og det er jeg ikke uenig i.

Men det er ingen unnskyldning for at vi, som behersker majoritetsspråket og dialektene, skal legge hele byrden over på lyttere som er i en strevsom læresituasjon.

Da risikerer vi å bruke dialekten som maktspråk. Og det er vel ikke meningen.