Den sekulære ekstremismen

Det moderne norske samfunn er i økende grad preget av sekulær ensretting. For at pluralismen skal ivaretas, må degraderingen av troende mennesker opphøre.

Religion i norsk offentlighet. Guds posisjon i det offentlige rom er blant de mer klassiske og høyrøstede diskusjonsemner i TV-debatter, avisspalter og på diverse nettsteder i dagens Norge. Spesielt har religionenes stilling fått økt aktualisering i ordskiftet i takt med islams inntog i landet.Muslimer som blir møtt med krav om å nedtone sin religiøsitet i offentligheten og modernisere og overse troens grunnsetninger, er en gjenganger i de norske medier.

Tidsriktig og politisk korrekt.

På sin side får de kristne som vil holde fast ved Bibelens prinsipper, passet sitt nøye påskrevet når spørsmål om ekteskapet dukker opp - i motsetning til tidsriktige og politisk korrekte teologer, som bifaller samfunnets trender og blir titulert som "statskirkens progressive krefter". Utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet - skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?

Amerikansk eller fransk.

Den amerikanske tilnærmingen til dette sentrale identitetsspørsmålet skiller seg tydelig fra utviklingen i Norge. Den sekulære modellen i USA representerer mangfold, men den garanterer individuell religiøs frihet, troen på Gud gis plass i den offentlige sfære, og president Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere.Professor Marcia Pally ved New York University peker nettopp på det faktum at mennesker får leve ut sin personlige overbevisning i det offentlige USA som en forklaring på en fersk studie som viser at amerikanske muslimer er langt bedre integrert enn sine europeiske trosfeller.

Utrydder religion.

Motstykket er den sekulære modellen i Frankrike og den radikale versjonen av den franske modell i Tyrkia. Offentlig religionsutøvelse i disse landene forsøkes utryddet, slik at sekularismen og ateismen oppnår en særstilling i samfunnet.Ett eksempel fra Frankrike er lovforbud mot religiøse plagg, som sikhenes turban, på ulike offentlige steder. I Tyrkia har attpåtil hæren en rekke ganger intervenert etter at folket har valgt ledere den sekulære eliten har mislikt.Frankrikes og Tyrkias sekulære paradigme er uttrykk for en type ekstrem og fanatisk ensretting som i alminnelighet undergraver det intellektuelle mangfoldet og i særdeleshet underkjenner individers rett til praksis av sin tro.

Frankrike og Tyrkia.

Utviklingen her til lands med hensyn til graden av aksept for religionsutøvelse har flertallige paralleller til Frankrike og Tyrkia.Den økende sekulære ensrettingen i Norge kjennetegnes av at kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme velvillig ris i spørsmål knyttet til moral og familie, mens de settes på stallen i møte med mennesker som tidvis baserer personlige og politiske valg på sin gudstro.I ordskiftet i det moderne Norge er det en akselererende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å føre et liv med Gud i sentrum, blir marginalisert og karakterisert som "hjernevaskede og trangsynte fundamentalister".Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme.Biskopen ble møtt med det moderne samfunns gapestokk - nagling og korsfestelse i mediene, blant annet regissert av hans mer eller mindre agnostiske eller ateistiske arbeidsgivere i staten. Det er ikke akkurat virkelighetsfjernt å betrakte statskirken som et instrument for politikere og lobbyister med varierende og diskutabel grad av forankring i kristen tro. De ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære.

Omdefinerer teologien.

Fremveksten av lignende krefter - bestående av mediepersoner, politikere og eksmuslimer - som sikter å omdefinere islamsk teologi, er også betydelig. Den ultimate målsetting er å slipe bort islams profil som en komplett livsstil for muslimer og redusere religionen til et semi-sekulært, relativistisk og kulturelt budskap.Representanter for det sistnevnte gjør seg fortjent til betegnelsen "moderate muslimer" ved å drikke øl med peanøtter til sharia-TV på Al-Jazeera, mens personer som benytter seg av religionsfriheten og tilstreber å la seg farge av troen på Gud, blir av disse kreftene forsøkt avfeid.

Kulturell og sekulær muslim.

Sara Azmeh Rasmussen har vært den mest aktive bidragsyter i det nasjonale prosjekt som skal "frigjøre", "moderere" og "sekularisere" muslimene. Likevel bærer hennes opptreden med hyppige identitetsbytter fra "muslim", "kulturell og sekulær muslim" til "tidligere kristen" og "styremedlem i Human-Etisk Forbund" preg av å forvirre mer enn å invitere til en realistisk meningsutveksling.At hun skal ha noen relevans hva videreutvikling av islamsk teologi angår, er derfor ikke annet enn en illusjon. Rasmussen og hennes likesinnede, som Aftenpostens tendensiøse journalist Halvor Tjønn og sosialantropologen Unni Wikan, bør ha i mente at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien.

Sosialt konservativ?

Dessuten er en generell utfordring i norsk islamdebatt - slik forsker Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt understreker - at sosial og moralsk konservatisme blant muslimer sidestilles med politisk radikalisme og motstand mot demokrati.Det var betegnende at liberale kommentatorer og andre intellektuelle i Norge signaliserte skepsis da partiet med islamske undertoner oppnådde en brakseier i valget i Tyrkia i 2007.

Antipatier mot livssyn.

I det hele tatt er det i den norske offentlighet generelt sterke antipatier mot livssyn som fremholder at det eksisterer en sannhet som bestemmer rett og galt, hvilket er i strid med den rådende relativismens konsepter som avslår en slik sannhets tilværelse. Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår.Men menneskerettighetsekspert og professor Mary Ann Glendon ved Harvard Law School fastslår at denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt. Menneskerettighetene ble utarbeidet etter annen verdenskrig med den hensikt at det skulle være noen apolitiske og naturlige lover som var hevet over demokratiet, slik at overgrep og irrasjonalitet kunne unngås.

Politisering av rettigheter.

Likevel bevitner man i det nye Europa at menneskerettighetene nettopp er offer for politisering, subjektive tolkninger og navigeres etter den politiske korrekthet. Det er vår plikt å arbeide for at Norge forblir et mangefasettert og velfungerende demokrati, og da er pluralismens verdi uvurderlig. Det må ikke glemmes at også religionsfriheten, politiske meninger basert på religiøse overbevisninger og politisk ukorrekte oppfatninger er en del av pluralismen.

Les også:

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

VINNER AV AFTENPOSTENS KRONIKKONKURRANSE 2008

Mohammad Usman Rana (22) er legestudent ved Universitetet i Oslo. Samfunnsdebattant og foredragsholder. Tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn og Pakistansk studentsamfunn.

Flere bilder

Mohammad Usman Rana. FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

Mest lest meninger

Feighetens hus

Det politiske Norge vil tvinge fredsprisvinner Dalai Lama til å gå bakveien når han skal gjeste Stortinget. Det er så ynkelig at det kan bli farlig.

Tibet var ikke noe Shangri-La

Det er interessant at Dalai Lama aldri blir omtalt som tibetanernes demokratisk valgte leder. Dette skyldes selvsagt det faktum at han aldri har vært det.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer