Lagrer CO2. Utenfor Oslomarkas grenser, og utenfor skogene som omkranser våre store og små byer for øvrig, ligger Skogen - den store, dype, grønne. Den er blitt svært relevant. Omsider er det erkjent her på berget at skog som vokser, regnskog så vel som granskog, bidrar til å lagre CO2.

Bioenergi og -drivstoff.

Landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen (Sp) omtaler seg som skogminister, og kommer med friske klimameldinger. Noe sjeldnere, men fremdeles ganske hyppig, hører vi forlydende om at kommunene skal gå over til bioenergi og at det forskes på og utvikles
biodrivstoff i ulike varianter. Var det så vel at alt kunne løses med penger og teknologi, så ville vi greie oss godt her i landet, både med tømmer til flotte bygg og fangst av CO2. Men som en dyp understrøm ligger bekymringen for hvordan man skal øke hugsten og den ledsagende foryngelse av skogen.

Verdier råtner på rot.

På Kommune-Norges landsting nylig var Sveriges tidligere statsminister Göran Persson forskrekket over at vi i Norge bare hugger 10 millioner kubikkmeter av en årlig tilvekst på 25 millioner. Dermed råtner store verdier på rot, CO2 frigjøres og vi berøver oss selv store muligheter til verdiskapning. Norge skal samtidig svare på internasjonale forpliktelser om ivaretagelse av
biomangfold og vern av sårbare arter. Sannelig har skogen mange funksjoner, og den praktiske gjennomføringen synes å romme store utfordringer. Trekk ved det norske skogeierskapet bidrar til vanskene med å nå de samfunnsmessige målene vi setter oss. 78 prosent av den produktive skogen i Norge eies av private, personlige skogeiere. Det er Per og Kari som eier de dype skoger. De er lærere, bønder, fabrikkarbeidere og frisører. Det gir rom for sprik mellom politiske mål og skogeieres ønsker og formål med egen skog.

Veldig mange eiere.

Og disse skogeierne er mange. Siste telling fastslår at de var omtrent 120 400. Mange av dem bor i byer. Det innebærer at det kreves en del for å ha oversikt over dem, være i samhandling med dem og aktivere dem. Gitt omfanget av den norske skogen, vil disse Per'ene og Kari'ene ikke kunne eie så mye skog hver. I 1989 var den gjennomsnittlige skogeiendommen for denne kategorien skogeiere på ca. 450 dekar. Bare 765 av dem hadde mer enn 5000 dekar. Om den norske skogen i seg selv ikke er fragmentert, er eierskap og beslutningsmyndighet oppstykket. Skal myndigheter og politiske aktører realisere målsettingene med skogen, må det tas hensyn til det oppstykkede eierskapet.

Markedet ikke godt nok.

Det må ulike tilnærminger, prosesser og incitamenter til for å få dem til å ta beslutninger som bidrar til å realisere politisk forankrede siktemål. Noen har stor tro på at markedet vil ordne opp, "hvis bare prisene på skogsvirke ville øke". All skogshistorie og næringshistorie for øvrig har vist at markedet alene gir alt- for grove og enkle styringssignaler når komplekse og delvis motstridende mål skal nås. Sett i forhold til de omtalte sammensatte målene, er det imidlertid noe positivt med disse skogeiernes mangfold. Deres mangfoldighet bidrar nettopp til at mange mål blir realisert. Noen er mest opptatt av tømmer til produksjon av trevirke og papir, andre vektlegger et variert dyre- og planteliv. Noen ser fortrinnsvis på skogen som tømmer/ved til husbehov, mens andre ønsker seg den urørte skog til å nyte stillheten i.

Må treffe rett.

Denne variasjonsbredden i synet på egen skog letter en mulig oppnåelse av mange politiske mål. Det forutsetter dog en vesentlig ting: En må komme i inngrep med de riktige skogeierne for å nå de ulike målene. Og "riktig" er ikke her bare forstått som de med den "rette" motivasjonen, men også de med den rette typen skog med gunstig beliggenhet. Politikere fra alle partier burde ha viet langt større oppmerksomhet til eierne av den skogen som inngår i samfunnets viktigste mål: Verdiskaping, motvirke klimaforverring og bevare biomangfold. Vi kan ikke forstå hvordan samfunnet kan nå de politiske målene for skogen uten å gå i dialog med dem som eier den. Markedet kan ikke utløse den ønskede aktiviteten. For noen av målene finnes ikke noe marked, eller markedene er underutviklet eller for svake til å utløse aktivitet i tilstrekkelig omfang. Dette er heller ikke et arbeid som kan overlates til skogeierorganisasjonene alene. Per i dag er færre enn 1 av 2 skogeiere organisert og kan nås gjennom dette. En langt høyere andel skogeiere må delta i samhandlingen hvis de politiske målene skal nås. Det må vies større oppmerksomhet til skogeierne og til myndighetenes kontaktledd inn til skogeierne. Disse kontaktaktørene må ha en troverdig kompetanse, være tilstrekkelig mange og bli forstått som nøytrale i betydningen "uten en særskilt agenda utover samfunnets felles mål".

Mobilisering ga skogreising.

Samfunnsmessige mål er mulig å oppnå med politisk satsing. I skogsammenheng er skogreisningen i første halvdel av forrige århundre et av de beste eksemplene på det. I mindre målestokk foregår nå to store initiativer på regionalt nivå som til en viss grad kan sammenlignes. Det er "Kystskogbruket" hvor kystfylkene fra og med Rogaland til og med Finnmark inngår, og det er Hedmark og Oppland sin "Innlands"-satsing på skog og tre. Kystskogbrukets melding ble lagt frem i Bergen i januar, mens Innlandets programforslag for satsing i de to fylkene er ute på en innspillsrunde.

Kraft og løft.

Rikspolitikerne må utnytte kraften og løftet som ligger i disse regionale initiativene og koble på en nasjonal satsing med fokus på skogeierne og kontaktleddene inn til dem. Med friske penger kan Kystskogbruk-fylkene og Hedmark/Oppland bli prøveområder for nye varianter av kontaktfremstøt og -aktører, skogpedagoger og tilretteleggingsformer for kontakt og samarbeid mellom skogeiere. Skal en nå de viktige politiske motstridende målene, må skogeierne lokkes ut av skapet. Det er ingen skam å eie skog! Med et fornuftig forvaltet eierskap bidrar skogeiere til å løse noen av samfunnets viktigste mål, både for vår egen og kommende generasjoner.