Kronikkonkurransen. - Det er vanskelig å være religiøs i Norge, skrev Mohammad Usman Rana i vinnerbidraget i Aftenpostens kronikkonkurranse "Det nye Norge" for unge skribenter.Så flytt ut da vel, er min umiddelbare reaksjon til mine muslimske brødre og søstre som mener dette. Selvfølgelig er jeg smertelig klar over svarets usaklighet.Jeg er en pakistansk, muslimsk gutt som har bodd i Norge i snart tolv år. Jeg ser på meg selv som en religiøs person, men kjenner meg ikke igjen i dagens debatt, hvor det blir påpekt alle de problemene som følger med ved å være muslim i Norge.

Sutringen fra muslimer.

Det eneste jeg hittil har opplevd som et problem, er all sutringen som kommer fra oss muslimer selv.Etter min mening er Norge et godt land å bo i både som utenlandsk og muslim.Vi har full støtte fra staten og aksept fra det norske samfunnet i å utøve vår religion og kulturelle begivenheter. Moskeene får økonomisk støtte fra staten på samme måte som kristne menigheter. Skandinavias største moské ligger faktisk i Oslo.

Får statsstøtte.

Vi har hvert år noe som heter Mela, en multikulturell begivenhet med statlig støtte i Oslo. Utenlandske studenter har mulighet til å være medlem av en statsstøttet studentorganisasjon som ivaretar deres særinteresser, enten det er Muslimsk Studentsamfunn eller Norsk-
Pakistansk Studentersamfunn. Min yngre bror er aktiv i Agenda X, som ved hjelp av statlig støtte jobber for å integrere utenlandsk ungdom i det norske samfunnet, samt å løse problemer relatert til arbeidsliv og utdanning.

Bedre enn hjemlandene.

Dette er bare en ørliten del av de tiltak og tilbud som eksisterer for at vi utenlandske muslimer skal finne oss godt til rette i Norge. Men fortsatt er vi ikke fornøyd, selv om vi er fullt klar over at de eksisterende ressurser, tilbud og muligheter i det norske samfunnet langt overstiger det vi kan vente i våre hjemland.Det er feil å sammenligne Norge med andre europeiske eller vestlige land når det gjelder behandling av utenlandske minoriteter. Hvorfor? Svaret er enkelt: Norske myndigheter gir i bøtter og spann sammenlignet med de fleste andre land, og det er vel og bra, men myndighetene er også en smule naive i sine økonomiske støtteordninger.Prosentmessig får utenlandske minoriteter i Norge langt mer aksept fra samfunnet - og økonomisk støtte fra staten - sammenlignet med andre vestlige land.

Mangelfulle kunnskaper.

Jeg vil hevde at det er vi, utenlandske muslimer, som utgjør den største delen av integreringsproblematikken her i landet. Norskkunnskapene er i mange grupper mangelfulle, til tross for at man har bodd her i årevis. Jeg tviler på at det er mangel på språkkurs som er årsaken.Som en del av en minoritetsgruppe i Norge og tidligere aktiv innenfor holdningsrettet studentarbeid rettet mot muslimsk ungdom, mener jeg å ha god innsikt i den muslimske minoritetsgruppen.

Ekstreme meninger.

Det finnes mange godt integrerte religiøse muslimer, og det finnes mange som er langt fra å være det. Jeg er ofte blitt overrasket over hvor lite mange gjør for å integrere seg, og hvor til dels ekstreme religiøse meninger man har. Det er som om de bor i Norge, men lever etter sine egne regler, uavhengig av om reglene er i strid med norsk lov. Jeg trenger ikke å nevne eksempler her.

Blir provosert.

Vi utenlandske muslimer blir så provosert når vi gjentatte ganger er temaet i Tabloid på TV 2 eller NRK Brennpunkt, enten det er sharialoven eller arrangert ekteskap som er på dagsordenen. Men er det virkelig så ille å forsvare sine synspunkter? Er det virkelig så provoserende at dette oppfattes som noe annerledes og kan skape bekymring hos nordmenn? Hadde vi hatt norske bikinikledte damer på strendene i Pakistan, hadde nok dette skapt litt mer enn bare debatt på TV i prime time.

Naturlig skepsis.

Mens vestlige, kvinnelige journalister må iføre seg slør når de er på jobb i mange muslimske områder, klager vi over nordmenns behov for å debattere spørsmål knyttet til hijab. På grunn av flere gjengopprør de siste årene og en del andre uheldige hendelser knyttet til ikke- vestlige minoriteter, er det etter min mening naturlig at nordmenn er litt skeptiske til vår kultur og religion. Det er viktig å se på disse problemstillingene fra nordmenns synsvinkel selv om vi er i mindretall og de i flertall.

Ingen samfunn er perfekte.

Det er et uomtvistelig faktum at mennesket aldri blir fornøyd og at ingen samfunn er perfekt. Det har skjedd enkelte voldelige episoder hvor etnisk bakgrunn har vært den utløsende faktor, men det er langt fra den gjennomsnittlige nordmannens holdning man her møter. Jeg selv har møtt fiendtlige blikk på grunn av min etnisitet bare tre ganger i løpet av mitt tolv år lange opphold i Norge. Alle ganger har det vært etniske nordmenn i mitt selskap som har reagert sterkere enn meg og forsvart meg. Når det gjelder religion, har jeg til nå bare møtt nysgjerrighet og respekt.

Dagens sutredebatt.

Jeg har prøvd å finne noen i vennekretsen som er blitt diskriminert fordi de er muslimer, uten å lykkes. Med det mener jeg ikke at ingen muslimer i Norge opplever diskriminering. Men det sier noe om at det er et behov for å nyansere dagens sutredebatt. En slik ensidig debatt får minoritetsgruppene til å virke utakknemlige. Min oppfordring til andre utenlandske muslimer i Norge er følgende: Slutt å klage og ta selv ansvar for din egen utvikling og trivsel.Personlig vet jeg at jeg har mer religionsfrihet i Norge enn i hjemlandet mitt. Synd, men et faktum. Religion har vært, er og vil være en rik kilde til mye godt for samfunnet og enkeltmennesket, meg selv inkludert. Samtidig vil jeg oppfordre alle religiøse til å innse en historisk sannhet av Blaise Pascal:Mennesker gjør aldri så mye vondt, og med så stor glede, som når de gjør det av religiøs overbevisning.