Utenfor enhver mistanke

Inngrep i det private. I 2005 vedtok Stortinget en tilføyelse til politiloven av 1995. Lovens nye § 17 d åpner for at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som ledd i sin forebyggende virksomhet - med rettens samtykke - kan anvende en lang rekke inngrep i folks private rettssfære. Loven åpner blant annet for romavlytting, telefonkontroll, hemmelig ransaking, brev- og e-postkontroll m.v.Denne lovbestemmelsen representerer, prinsipielt sett, noe helt nytt i Norge. Ikke på grunn av de tvangsmidler som anvendes, men fordi loven nå åpner adgang til bruk av inngrep uten at det foreligger noen mistanke om begåtte eller pågående lovbrudd. Det er kravet til en sannsynliggjort mistanke om begåtte forbrytelser som hittil har gitt begrunnelsen for og legitimering av drastiske inngrep i folks privatliv. Slike tiltak har bare vært anvendt i forbindelse med etterforskning av alvorlige straffbare forhold.

Forebygge lovbrudd.

Det sentrale poeng i politiloven § 17 d er knyttet til at man skal forebygge fremtidige lovbrudd. Bestemmelsen er født i kjølvannet av terrorangrepene i USA 11. september 2001 og i Madrid og London i 2004 og 2005. Begrunnelsen for den nye bestemmelsen synes enkel: Det er bedre å forebygge terror enn å etterforske den i etterkant. Det bør imidlertid nevnes at bestemmelsen ikke bare gjelder terror, men også attentater o.l. mot representanter for våre høyeste statsorganer, og spionasje. Det siste kan synes ganske oppsiktsvekkende, og begrunnelsen er knyttet til en "økning" i utenlandsk etterretning mot Norge.

Økt etterretningsaktivitet.

Det bør her nevnes at man tar utgangspunkt i oppløsningen av Warszawapakten. I de nærmeste årene etter sank selvsagt etterretningsaktiviteten til et lavmål. At den har økt etter dette, er lite oppsiktsvekkende, og bør neppe begrunne en slik lovendring.Resultatet er blitt at Lund-kommisjonens kritikk av PST nå er grundig legalisert.

Den gode lege.

Det kan synes besnærende at Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge terror og annen alvorlig kriminalitet. Vi øyner med én gang parallellen til den gode lege som hjelper oss med å forebygge sykdom fremfor å behandle den i ettertid. En innfallsvinkel som er både tilslørende og misvisende.Vi tar gjerne råd fra legen om kosthold og livsførsel, men de færreste vil vel ønske at legen avlytter våre telefoner, leser vår e-post eller har mikrofoner i våre hus for å hjelpe oss til en "sunn livsførsel" og et langt liv. Ved den nye bestemmelsen har vi i Norge innført det prinsipp at politiet kan anvende inngripende virkemidler mot personer som ikke mistenkes for noe straffbart dersom dette er nødvendig for å forebygge for eksempel spionasje.Man skal ikke ha store historiske kunnskaper for å frykte at slike bestemmelser kan misbrukes i mer turbulente tider enn det vi har hatt i Norge i de siste tiårene.

En spådom.

Tilsynelatende krever loven at flere vilkår må være oppfylt. Kjernen i det tema som en dommer skal vurdere, er egentlig en spådom: Foreligger det en rimelig grunn til å anvende for eksempel romavlytting, telefonkontroll m.v. for å forebygge en alvorlig straffbar handling i fremtiden?Dette innebærer at domstolen, reelt sett, må spå om faren for terrorattentat eller spionasje. Dette vil lett medføre en tvangssituasjon for dommeren: Dersom retten sier nei og attentatet likevel skjer, vil man nok raskt identifisere "synderen". Sier retten ja, vil dommeren ha sitt på det tørre selv om det verste skulle skje. Man skal ikke ha mye menneskekunnskap for å tenke seg hvilket alternativ som fremstår som enklest for en dommer. Domstolenes hovedfunksjon er ellers rettet mot fortiden og å dømme etter dette. Politiloven pålegger dommeren å spå om fremtiden. Dommere er neppe bedre til dette enn andre.

Rettslig problem.

Politiloven reiser imidlertid et annet og grunnleggende problem av rettslig art. Grunnloven § 102 setter forbud mot "Hus-Inkvisitioner" annet enn i "kriminelle Tilfælde". Denne bestemmelsen har - stort sett - ikke vært prøvet av domstolene og aldri i forhold til en bestemmelse av den karakter som nå finnes i politiloven. Grunnloven § 102 har en "søsterbestemmelse" i artikkel 4 i det amerikanske grunnlovstillegget fra 1791.Bestemmelsene er forskjellige i utforming, men den historiske begrunnelse for begge var først og fremst irritasjon over iherdige tolltjenestemenn som ransaket "handelsmenns" boliger og lagre.Et slikt prosaisk utgangspunkt kan ikke være avgjørende i dag. Begrunnelsen for begge bestemmelser må nå søkes i folks krav på beskyttelse av privatlivets fred. Et slikt prinsipp er også knesatt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8.

Hemmelig ransaking unntatt.

Justisdepartementet har åpenbart ansett Grunnloven som en begrensning ved utformingen av politiloven § 17 d. Hemmelig ransaking av private boliger er uttrykkelig unntatt under henvisning til Grunnloven. Noen nærmere analyse eller vurdering av rekkevidden av § 102 finnes ikke i lovens forarbeider.Et særlig problematisk forhold knytter seg til bruken av "elektronisk overvåking". Departementet har tydeligvis ansett dette for en kurant problemstilling. Dette synes overraskende hensett til de virkemidler det er tale om.Romavlytting og kommunikasjonskontroll er vesentlig mer inngripende enn ransaking. En ransaking vil være målrettet og kan gjennomføres på kort tid. Elektronisk overvåking vil samle en betydelig mengde overskuddsinformasjon over tid og er langt mer inngripende i den enkeltes privatliv.Kjernespørsmålet må derfor bli: Forbyr Grunnloven hemmelig ransaking av bolig, mens lovgiveren står fritt til å romavlytte samme bolig eller avlytte telefonene der? En slik problemstilling roper formelig på et svar, men disse spørsmål er ikke vurdert i lovens forarbeider.

Borgernes privatliv.

I USA har tilsvarende spørsmål vært behandlet av domstolene flere ganger. I 1927 prøvet Høyesterett om telefonavlytting ble regulert av artikkel 4 i Grunnlovstillegget. Svaret var negativt og basert på en ren ordfortolkning omkring begrepet searches(ransaking).To av dommerne dissenterte og bygget sitt standpunkt på at artikkel 4 skulle beskytte borgernes privatliv. Den amerikanske Høyesterett ble forelagt spørsmålet på nytt i 1967, og nå ble mindretallets argumentasjon lagt til grunn.Etter dette har det vært sikker rett at artikkel 4 også regulerer telefonavlytting m.v. Selv om den norske Grunnlovens
§ 102 er annerledes utformet enn det 4. grunnlovstillegget i USA, reiser den de samme grunnleggende problemstillinger.

Ikke enkelt.

Det er ikke uten videre enkelt å fortolke en bestemmelse som har sitt opphav i 1814 når den skal anvendes på moderne forhold og vår tids teknologi. § 102 står i den del av Grunnloven som omhandler de grunnleggende rettigheter av tilsvarende karakter som finnes i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.Da er det ikke tilfredsstillende at den knapt omtales. Det kan gi opphav til spekulasjoner om at den daværende politiske ledelse i Justisdepartementet ikke ønsket å synliggjøre grunnspørsmål i en rettsstat.