Av og til kan man få inntrykk av at Norge er det eneste velferdssamfunnet i verden. Slik er det selvsagt ikke. Stadig flere land blir avanserte velferdssamfunn. Allerede i 1995 hadde 165 land en form for sosialhjelp, erstatningsordninger for yrkesskade, alderspensjon og andre pensjonsordninger. Ca. 60 land hadde arbeidsledighetstrygd. Praktisk talt alle europeiske land har i dag velutviklede velferdsstater. Mange av dem ligner vår egen, men ingen av dem er helt like.Det finnes heller ikke én nordisk modell. De nordiske landene har bl.a. forskjellige velferdsordninger, ulik regulering av arbeidsmarkedet og ulike systemer for lønnsforhandlinger. Også resultatene som oppnås, er forskjellige.

Stor offentlig sektor.

Men det finnes også noe som er likt i de nordiske land, og som skiller dem fra andre: De har en stor offentlig sektor, mange universelle ytelser og skattefinansierte velferdsordninger. I en del andre land er det mer vanlig med obligatoriske, forsikringsbaserte ordninger, og mer vanlig at tjenestene kan utføres både av private og offentlige aktører.Statsministeren hevder at stortingsvalget i 2005 var en "folkeavstemning om den norske velferdsmodellen", og at de rødgrønne nå har reddet modellen. Han mener at modellen på ny er i fare, dersom de borgerlige får regjeringsmakt i 2009.

Eneste igjen i Norden?

I klartekst sier altså statsministeren at SV, som ble etablert i 1975 og inntok regjeringskontorene første gang i 2005, har vært viktigere for utviklingen av den norske modellen enn Høyre, Venstre og KrF har vært. Samtidig sier han indirekte at både Danmark, Sverige og Finland har forlatt den nordiske modellen, siden alle tre land er borgerlig styrt. Stoltenberg opptrer som myteskaper når han forsøker å ta eierskapet til den norske modellen.

100 års prøving og feiling.

Sannheten er at vår velferdsstat gradvis har vokst frem gjennom mer enn 100 år - etter inspirasjon fra bl.a. Tyskland, ved prøving og feiling og med innsats fra alle regjeringer, arbeids-
tagere, arbeidsgivere og andre. En modell med mange universelle og like ordninger for alle passet godt i de nordiske land. Vi var fra før relativt egalitære, homogene og små samfunn, og vi hadde ikke sterke sivilsamfunn eller en kirke som ivaretok velferdsoppgavene. I større og mer pluralistiske samfunn, som for eksempel USA, var en slik modell mindre naturlig.

Store forskjeller.

Men også innad i Europa er forskjellene store. I Nederland, for eksempel, går mellom 60 og 90 prosent av elevene i friskoler, men ingen vil hevde at Nederland er et mindreverdig velferdssamfunn av den grunn.Arbeiderpartiet har en tendens til å fremstille seg selv som selve opphavet til den norske velferdsstaten. I Wikipedia omtales Einar Gerhardsen som "en av hovedarkitektene bak den norske velferdsstaten". Kortversjonen lyder omtrent slik: Først var Norge et veldig fattig land, så kom Gerhardsen og skapte velferdsstaten, og nå er alle rike og like og nesten like rike.

Myter og atter myter.

Men også dette er myter. Norge har aldri vært spesielt fattig. For 100 år siden lå Norge omtrent på gjennomsnittet i Europa. Det er heller ikke riktig at Norge hadde en unik vekst under Gerhardsen og Arbeiderpartiets planøkonomi ca. 1950-1980.For perioden 1950-1973 var Norge blant de land i Vest-Europa som hadde den laveste veksten, og det gjaldt særlig i 1950-årene. Da vokste bl.a. den tyske sosiale markedsøkonomien mye sterkere enn den norske
reguleringsøkonomien.

Sosialistisk samfunn.

I denne perioden var dessuten de borgerlige partiene og andre motkrefter til Arbeiderpartiet meget viktige for utviklingen av den norske modellen. Så sent som i 1969 vedtok Arbeiderpartiet et program som gikk inn for et sosialistisk samfunn. Partiet var for statlig overtagelse av produksjonsmidlene, for planøkonomi og for sterke begrensninger i den private eiendomsretten. I praktisk politikk ble det dessuten (forsøkt) vedtatt meget vidtgående fullmaktslover som sterkt begrenset Stortingets innflytelse og kontrollmuligheter. Alt dette var det sterke borgerlige krefter som kjempet imot. De ønsket en modell med en bedre balanse mellom offentlig og privat, marked og stat, regjering og storting.Samtidig bidro de til å utvide velferdsstaten; blant annet ble folketrygden foreslått av en borgerlig regjering.

Total nyorientering.

Mot slutten av 1970-tallet var den norske modellen så stivnet at det ble behov for en total nyorientering for at modellen skulle overleve. Willoch-regjeringen sørget for en helt nødvendig liberalisering av blant annet kredittmarkedet, boligmarkedet, konsesjonslovgivningen, åpningstidsloven og mediemarkedet. Hvordan står det så til med den nordiske modellen i dag? Svært mye er bra, og det er ikke Norge som imponerer mest. De andre nordiske landene gjør det delvis bedre enn Norge, enda de ikke har våre oljeinntekter. Vurdert ut fra alt som kan måles, ser det ut til at (det borgerlig styrte) Danmark imponerer mest.Årsakene til at det går så bra, er mange. Én hypotese, som mange på venstresiden fremhever, er at det går bra fordi vi har sterke fagforeninger, høyt skattenivå, stort statlig eierskap og få private løsninger. En annen hypotese kan være at det går bra fordi vi er svært globalisert, beskytter den private eiendomsretten, har et fleksibelt arbeidsmarked og et ganske gunstig skatteregime for bedriftene.

Norsk modell består.

Men dette er ikke fasitsvar. Frankrike, for eksempel, synes å ha sterkere fagforeninger enn Norge har, men blir ikke mer "nordisk" av den grunn. Og Danmark, for eksempel, har et svakere oppsigelsesvern enn vi har i Norge, men blir ikke mindre nordisk av den grunn.Sagt med andre ord: Den norske modellen forsvinner ikke, selv om de politiske partiene har litt forskjellig oppfatning av hvordan modellen skal utvikles videre.

Baksiden av medaljen.

Den norske modellen har dessuten ikke bare en forside. Baksiden av medaljen er blant annet at 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet, at 10 000 elever hvert år går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, at funksjonshemmede ikke får den hjelpen de trenger, og at en så omfattende stat står i fare for å svekke sivilsamfunnet og den spontane solidariteten mellom mennesker.Vår likhetsmodell virker heller ikke særlig robust i møte med et mer mangfoldig og flerkulturelt samfunn. Det alene burde få oss til å dempe selvforherligelsen.Det sterkeste fellesskapet er ikke nødvendigvis der staten er stor og alle blir avhengig av staten. Kanskje blir fellesskapet aller sterkest hvis vi kan og vil ta vare på oss selv, fordi dét også skaper styrke til å ta vare på andre.