Naturskader. Hva gjør vi når kjelleren plutselig står full av vann, eller en bygning er tatt av skred? Vi håper forsikringen dekker det. Hvis ikke får vi saksøke noen. En entreprenør kanskje? Eller kommunen som har godkjent byggingen?Klimaendringen gjør at vi må tenke nytt om risikofordeling. På kort sikt er det spørsmål om jus. Skadene skal repareres, og noen må betale. Klimaskader blir advokatmat i flere generasjoner fremover. På lang sikt er det likevel viktigere å spørre hvordan vi kan unngå skader og hvordan byrdene bør fordeles.

Bortkastede penger?

For tre år siden feide orkanen Katarina inn over New Orleans. Den ødela 275 000 hjem, og kostet samfunnet over 700 milliarder kroner. Er det smart å bygge opp igjen alt slik det var før uværet?Nye orkaner og flommer vil komme, og kanskje er det på lang sikt billigst for samfunnet å gi elveslettene tilbake til naturen. Men det er hardt å gi opp hjemmet sitt. Og hvis eiendommen ikke kan selges, ligger man tynt an økonomisk. Bør samfunnet skaffe nytt hus på et tryggere sted?

Byggetillatelse som garanti.

Er din bolig bygget på en godkjent tomt? Ganske sikkert. I Norge har vi lenge hatt offentlig kontroll med bygging. Når kommunen har godkjent tomten, skal den være trygg. Men er dette ment som en garanti? Saksbehandlerne som i 1966 godkjente tomter i Hatlestad terrasse utenfor Bergen bygget på den tids klimakunnskap, og var lykkelig uvitende om at dette førti år senere skulle bli en dødsfelle. Da ekstremværet rammet, tok likevel kommunen mye av regningen. Deretter ble det forbudt å bo der, men 100 000 nordmenn bor i områder som er truet av kvikkleireskred.En mann i Loppa kommune ble nektet å bygge fordi bygningsrådet mente det var rasfare på tomten. Men han ga seg ikke, og fikk i 1979 godkjenning. Huset sto i fire år før det ble tatt av skred. Mannen gikk til sak og fikk erstatning. Dette kan oppleves som en garanti der norske kommuner er ansvarlige for at tomtene for evig skal være trygge og aldri miste sin verdi.

Fjerner ikke vann.

Selvsagt skal offentlig kontroll og service utføres forsvarlig, og selvsagt skal det betales erstatning når behandlingen er uaktsom. Men det er ikke denne mekanismen som skal brukes for å tilpasse samfunnet til et villere klima.Likevel er det sterk økning i slike rettssaker nå. Kommunens mottrekk på kort sikt er å skaffe seg ansvarsforsikring. Dermed flyttes risikoen ut av den offentlige regulering og inn i et marked. Slik er det også med huseierens risiko.Mange rettssaker gjelder kjelleroversvømmelser. De oppstår når flom lager overtrykk i kommunale kloakkrør. Kampen om kortsiktig tapsplassering kan vinnes med juridiske grep, slik Stavanger kommune vant i Høyesterett 19. mars i fjor. Lovens klare regel ble satt ut av spill ved en smart ansvarsfraskrivelse. Kommunen hadde nemlig laget en tilknytningsavtale som flyttet all risiko til huseieren hvis det regnet mer enn vanlig. Stavanger-mannen hadde aldri fått beskjed om denne ordningen. Heldigvis hadde han forsikringen sin i orden, og det bør alle heretter ha når andre kommuner følger samme praksis.

En fysisk jobb å gjøre.

Bør kommunen slippe unna ansvaret? Det er jo den som er nærmest til å bygge om og tilpasse rørene til et villere klima. Når lovens erstatningsplikt er tryllet bort, er det enklere å la alt være som det er. I mangel av smarte avtaler ville nok mange kommuner bruke en ansvarsforsikring heller enn å bygge om.Hvis alle kommunale avløpsnett skulle tilpasses den nye klimasituasjonen, ville det nemlig koste rundt 100 milliarder kroner. Likevel blir det for passivt hvis kommunene bare satser på å sende regningene videre. Fysiske grep må tas hvis det er lønnsomt for samfunnet som helhet.

Skjulte kostnader.

I uvitenhet har vi bygget mye dumt. Nå vet vi bedre, men mange kommuner går fra vondt til verre. For eksempel i sin iver etter å lage ekte by. Fenomenet kalles fortetting. Eplehager og skogholt gjorde faktisk nytte for seg ved å bremse regnvannet.Når hus og asfalt overtar, blir det fortere flom i byen. Og det gamle avløpsnettet får jobben med å ta unna for de nye husene og den økte flommen. Kommunen trenger ikke å skifte ut noen rør så lenge de med Høyesteretts velsignelse kan fraskrive seg ansvaret.Reglene innen naturskaderett er uoversiktlige, men det store poenget er at tapet alltid må plasseres et sted. I neste omgang spres tapet på flere. Stat og kommune tar det igjen over skatteseddelen. Forsikringsselskapene setter opp premiene. Bedriftenes ekstrakostnader belastes kundene. På lang sikt er vi alle berørt.

Kommer julenissen?

Det finnes ingen ekstern pengebinge som det kan øses av når det røyner på. Forsikring er å spre risiko og tap blant et stort antall forsikringstagere. Det må altså finnes mange skadesløse betalere for å bære tapet. Et stykke på vei kan forsikringsselskapene spre risikoen videre gjennom reassuranse og fond. Men klimaproblemene er dessverre globale, og det blir ikke lett å finne nok skadesløse som kan bli med på spleiselaget. En mulig vei å gå er høye premier for dem som har høy risiko. Bor du nær bekken? Har din gate litt gamle avløpsrør? Står huset ditt på leire? Er det sprekker i fjellet over deg? Da kan det bli like lett å få husforsikring som for en dødssyk å få livsforsikring. Innføring av differensierte premier blir brutalt, men da vil i hvert fall markedet effektivt sørge for at utrygge hus blir forlatt i stedet for at man gang på gang må spleise på reparasjoner.

Helhetlig ansvar.

For mange vil det nok skurre ganske kraftig når forsikringsselskapene blir med og styrer utbyggingsmønsteret, og indirekte påbyr ombygging eller fraflytting. Ønsker man offentlig kontroll med klimatilpasningen, bør man følgelig stemme for regler som legger et helhetlig ansvar på stat og kommuner.Målet kan være ombygging og fraflytting, men vi kan jo håpe på mer nyanserte virkemidler enn hva rene markedskrefter byr på. Vårt samfunn har gjennom årene taklet kriser av mange slag. Bevisstgjøring og handling er mer effektivt enn å krangle om penger. Klimaendringen vil sette vår solidaritetsfølelse på en langvarig prøve. Hvis vi ikke fysisk tilpasser oss endringene, kan vi komme dit at forsikring ikke fungerer uansett, fordi det blir for mange skadelidte. Og det hjelper ikke om staten tar rollen som forsikringsselskap. Antall skader må ned.

Hvem tar saken?

Klimakreftene vil kreve sin pris, og det er ikke mulig å forhandle med disse kreftene. Vi må komme i gang med en plan for realistisk klimatilpasning nå, ellers blir ekstremværet mye dyrere enn nødvendig. Det er høyst usikkert om kommunestyrene kan klare oppgaven.Det er kortsiktig å tro at forsikringsselskapene løser problemene. Problemet angår oss alle og bør løses på nasjonalt nivå.