Nordmenns fordomsfulle holdninger. Aftenposten presenterte nylig en rykende fersk FAFO-rapport om nordmenns holdninger til HIV. Forskerne konkluderer med at HIV har gått fra å være en medisinsk katastrofe til å bli en sosial katastrofe.Seige fordommer rammer landets i underkant av 3000 HIV-positive hardt. Som en med diagnosen selv, ser jeg at vi først må identifisere hva stigmaet er bygd opp av, før det kan svekkes. For tredve år siden var herpes den farlige og skamfulle diagnosen. Viruset kunne ifølge mediene gå inn i ryggmargen, i blodbanene, ødelegge hjernen og være livsfarlig for barn under fødselen. I Dagbladets kontaktannonser leste man stadig annonser fra herpes-positive som søkte en partner: "Snill jente på 24, med herpes, søker en grei mann i samme situasjon. Jeg er lys blond, slank, og liker reising og dyr. Bill mrk: 100% diskresjon". I dag er det ingen som snakker om herpes lenger. Hysteriet ebbet ut.

Tabuet kreft.

For få tiår siden var også kreftdiagnosen tabu i Norge. Noe man hvisket om, med nedslåtte blikk. Tidligere gode naboer kunne sykne hen, miste håret av cellegift, og forvitre bak gjentrukne gardiner.Situasjonen er heldigvis en annen i dag. Mange snakker åpent om sin kreft, og opplever å få støtte av menneskene rundt seg. Samtidig blir vi andre minnet om at sykdom er en naturlig del av livet, og står kanskje bedre rustet den dagen vi selv, eller en av våre nære, får en alvorlig diagnose.

Hemmelighold en belastning.

De sosiale aspektene ved ulike diagnoser er i konstant endring. Mange har opp gjennom tidene opplevd at hemmeligholdelse av diagnosen har vært en tyngre belastning enn selve sykdommen.Moderne legevitenskap har tørket støv av Sokrates, og kan igjen slå fast at psykologiske faktorer har stor innvirkning på hvordan en sykdom rammer. Depresjon sies nå å være mer skadelig for kroppen enn røyking og overvekt.

Dårlig strategi.

I den grad vi skal snakke om samfunnet som en organisme, hvis interesser vi alle bør kjempe for, er det en dårlig strategi å gjøre syke mennesker sykere, noe vi gjør ved å påføre dem ekstrabelastninger, som å bygge opp under stigma. Det holder å bli rammet av sykdom. Samfunnet bør legge til rette for at syke mennesker skal ha et best mulig liv. Dette vil også lønne seg i kroner og øre. De sykdommene som forbindes med seksualitet, har i vår del av verden sterkest stigma-potensial. Den protestantiske kultur har lange tradisjoner på å stemple seksualitet som noe skamfullt. For få år siden ble norske barn fortalt at de kunne bli blinde av å onanere. Alenemødre ble stemplet som syndige. Homofili ble avskaffet som psykiatrisk diagnose først i 1977.

Pandemien avlyst.

Det er nå 25 år siden mediene begynte å bombardere oss med katastrofebudskapet om HIV og aids. Det nye, seksuelt overførbare viruset, kunne muligens smitte via dobesøk, nysing og myggbitt, ifølge Folkehelse-skremsel-maskineriet. Oprah Winfrey gikk ut i 1986 og hevdet at én av fem (!) heterofile amerikanere ville dø av aids innen 1990. Panikken var skyhøy. HIV-positive ble satt på høye doser av den dårlig utprøvde og svært toksiske cellegiften AZT, og så ut som skjeletter, før de etter kort tid døde. Angstbildene fra denne tiden henger fortsatt igjen i folks bevissthet om hva HIV og aids er. Det samme gjelder risikogruppetenkingen. Fakta er at HIV kan ramme alle mennesker, kjønn, legninger og aldre. Det vet vi i dag. De fleste med diagnosen på verdensbasis er voksne, heteroseksuelle kvinner.

HIV - noe du ber om?

Mange HIV-positive kan fortelle om "hva har du gjort?" som umiddelbar respons, hvis de forteller noen om sin diagnose. HIV, og andre seksuelt overførbare sykdommer, er vel nærmest noe man ber om? Eller? En illustrerende historie kommer fra en fyr jeg kjenner, som fortalte sin mor om diagnosen. Hennes første reaksjon, gjennom tårene, var: "men du er jo altfor intelligent til at det skulle skje deg!" Det hører med til saken at denne fyren hadde hatt et begrenset og forsiktig seksualliv, preget av angst for nettopp HIV. Så skjedde en gang en glipp. Ett ubeskyttet samleie. Det var i hans tilfelle nok. Ba han så om det? Eller hva med den middelaldrende norske kvinnen som hadde en kort, men heftig romanse på Danskebåten?Vis meg et menneske som aldri har opplevd en glipp eller et uhell. All sex medfører en viss form for risiko. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være.

I full jobb.

Vi er i dag kommet dithen at de fleste HIV-positive i Vesten medisinsk sett kan leve et tilnærmet normalt liv. Aids er i ferd med å bli irrelevant som kronisk diagnose, da man kan bli frisk etter behandling. De aller fleste HIV-positive er i full jobb. En del infeksjonsmedisinere sammenligner alvoret ved HIVdiagnosen som tilsvarende diabetes, og råder sine HIVpasienter til å sørge for en god pensjonsforsikring. Sveitsiske helsemyndigheter gikk nylig ut og konstaterte at HIV-positive, på vellykket medisinsk behandling, ikke er smittefarlige.

En innskjerpelse.

For tiden er straffelovens §155 under vurdering. Denne paragrafen fikk en innskjerpelse i 2003, som er svært upresist formulert, og som muliggjør kriminalisering av folk som bevisst, eller ubevisst, utsetter en annen for risiko for smitte av en allmennfarlig sykdom. Den det gjelder trenger ikke engang å ha en smittsom sykdom. Det holder at en person kanskje kan være bærer av smittsomme mikrober. Lovteksten i §155 gjelder ikke en bestemt sykdom, men har i praksis bare vært benyttet mot HIV-positive. Den kan også tenkes brukt mot for eksempel klamydia: "Russejente på 18 arrestert for å ha utsatt en annen for mulig risiko". Det er ikke utenkelig, at slike overskrifter dukker opp i fremtidens Norge. Jeg håper det er flere enn jeg som grøsser.

Lovgivning på ville veier.

§155 er et farlig skritt i feil retning. Vi trenger oppdatert informasjon om HIV, ikke kriminalisering. FNs organisasjon UNAIDS advarer sterkt mot kriminalisering som smittereduserende virkemiddel.Paragrafens uklare innhold blir et Damokles-sverd, som legger et umenneskelig ansvar over på den HIV-positive. Enhver seksuell aktivitet kan i prinsippet være straffbar. Forsettlig smittespredning av allmennfarlig sykdom er allerede lovhjemlet i Smittevernloven. Denne gir tilstrekkelig beskyttelse for alle parter, og ivaretar også menneskeverdet til den diagnostiserte. Blir §155 vedtatt ved årsskiftet, vil den hefte ved HIV-diagnosen, føre til økt stigmatisering, og etter statistikkens tale føre til mindre testing, og et økende antall HIV-positive.