Norsk velferd. Sigurd Skirbekk har i sin nyeste bok Nasjonalstaten - Velferdsstatens grunnlag levert et forsvar for denne statsformen, som han mener gjennom sin evne til å skape identitet gir et nødvendig grunnlag for den lojalitet som utbyggingen av den norske velferden trenger. I Norge har nasjonalfølelsen fra begynnelsen av 1800-tallet vært knyttet til liberalitet og politisk radikalisme. Wergeland kombinerte entusiasme for det norske med medfølelse for fattige og utstøtte og for undertrykte folk, og ga dermed nasjonalismen et radikalt fortegn.Etter hans tid løftet tilhengerne fanen. Norsk nasjonalisme ble antiautoritær og demokratisk, mens for eksempel den svenske var sterkt skeptisk til det politiske demokratiet.

Motkultur og opprør.

Sigurd Skirbekk berører i liten grad disse røttene, men utdyper desto grundigere andre trekk ved den norske egenarten. Han analyserer blant annet de mange motkulturene, legemliggjort ved legmannsbevegelsen, målrørsla og avholdsbevegelsen, sprunget ut av bondekultur og opprør mot sentrum, det samme gjelder dugnadsånden, fellesskapsfølelsen, evnen til å komme ut av konflikter på en fredelig måte, og dessuten tilliten til hverandre, til rettsvesenet, til våre folkevalgte, til utdanningssystemet og til at lover og regler blir fulgt.Også tilliten til en internasjonal organisasjon som FN er uvanlig høy i Norge sammenlignet med andre land.

Mønstre vilje.

For Skirbekk skaper nasjonalfølelsen den sterke samfølelsen som er nødvendig for å mønstre vilje nok til å utvikle velferdsstaten videre. Etter at pensjonsreformen er vedtatt, vil dette kreve vedvarende og betydelige ytelser fra skattebetalerne, særlig fra de yngre, i mange år fremover.Derfor er både pensjonsreformen og velferdsstaten truet dersom de nasjonale idealer og identiteter blir utvannet med en slags humanistisk og universalistisk godhetsideologi som ikke på noen måte har den samme evne til å kveike innsats, inngi offervilje og puste inn den entusiasme for nasjonale tiltak som kan bli krevd.

Toleranse og likebehandling.

Lojaliteten til det norske og hjemlige kan, som historien viser, også nære kampen for det frie ord, for toleranse og likebehandling, for retten for hver og en til å leve fritt, velge sin ektefelle, avlegge stemme ved frie valg, og leve i et samfunn fritt for korrupsjon og organisert kriminalitet.Et gjennomgangstema for Skirbekk er at betydelig innvandring og bredere kulturelt mangfold kan svekke enhetsånden i nasjonalstaten, og dermed hule ut solidariteten.Han viser til bred internasjonal forskning som tyder på at innvandringen kan koste adskillig mer enn den gir, både økonomisk, sosialt og kulturelt, og hevder at integrering bør være en prosess som også er tydelig i sin fortelling om hva som egentlig er nasjonens kultur.

Gjendrive påstander.

I denne sammenheng gjør man velferdsstaten en bjørnetjeneste om man nedtoner nasjonalkulturens betydning, slik som mange av dens kritikere har hevdet vi bør gjøre, sier Skirbekk. Han bruker et helt kapittel på å gjendrive "antinasjonale påstander", blant annet gjennom grundige historiske analyser av røttene til den moderne nasjonalstaten.Vil frie institusjoner bli kvalt i land med forskjellige nasjonaliteter? Ja, svarte den liberale britiske filosofen John Stuart Mill og understreket at individuell frihet er avhengig av nasjonal frihet, og at bindeleddet er de demokratiske institusjoner.Og en felles nasjonal kultur vil styrke båndene mellom folket og lederne, folk vil føle seg moralsk avhengige av dem de har valgt, og de politiske lederne vil kjenne samfølelse med dem som har valgt dem, fordi de er sprunget ut av samme nasjonale ramme. Her slutter Skirbekk seg til Mill.

Nasjonal velferdspolitikk.

Selvfølgelig fungerer ingen samfunn slik at fremmede bare kan komme og si de har rett til å bli likebehandlet med de innfødte, sier Skirbekk med referanse til Unni Wikan. Forskning tyder også på at det er i land der folk oppfatter alle sine landsmenn som en utvidelse av sitt eget vi, at man finner de beste forutsetninger for en omfattende nasjonal velferdspolitikk.Utstrakt toleranse er et ideal og et gode, fremholder han, men å ønske de mest ulike kulturtradisjoner velkommen som et integrert og akseptert innslag i felleskulturen, vil bare nære fremveksten av parallellsamfunn, splitte nasjonen og uthule evnen til felles krafttak.

En selvmotsigelse.

Han reiser også tvil ved sannhetsgehalten i utsagnet: "Norge er blitt et flerkulturelt samfunn". Hvis vi med "samfunn" mener et fellesskap knyttet til de samme kulturelle referanser, blir begrepet "et flerkulturelt samfunn" egentlig en selvmotsigelse, sier han."Heller enn å bruke innvandrerne som et påskudd til å utvanne den nasjonale kultur, kunne innvandringen ha ført til at den nasjonale kultur ble markert mer eksplisitt, slik at innvandrerne hadde klart for seg hva de måtte tilpasse seg for å bli aksepterte, på et helt, halvt eller kvart nivå".Og må man egentlig være antinasjonal for å være internasjonal eller universell? Skirbekk viser til en undersøkelse som viser at dansker eier større nasjonal stolthet enn mange folk lenger sør i Europa, samtidig føler de seg imidlertid også som mer europeiske. De har med andre ord både en sterk nasjonal og en markant europeisk identitet.

Uhildet av trendsettere.

Skirbekks fortjeneste er at han drøfter nasjonalstatens innhold og funksjon uhildet av hva mange trendsettere mener man bør mene, og at han underbygger sine slutninger gjennom henvisning til omfattende forskning.Likevel savner jeg referanser til antropologer og sosiologer som er uenig med ham, og som ut fra egne studier faktisk mener at flerkulturelle samfunn også kan mønstre den fellesskapsånd som er tilstrekkelig for store krafttak. Dessuten tar Skirbekk i liten grad inn over seg at den moderne menneskeflytningen fra land til land, fra verdensdel til verdensdel, ser ut til å være en uavvendelig prosess som vil forandre nasjonalstatenes karakter, og som vi derfor må innrette oss på, enten vi liker det eller ikke.

Diskriminerte og krenket.

I tillegg burde han med sin historiske innsikt også kunne innrømme at selv en nasjonalstat med en så inkluderende og egalitær målsetting som den norske, i første halvpart av 1900-tallet faktisk diskriminerte og krenket samer, finsktalende, tatere og jøder grovt, delvis gjennom lover vedtatt av Stortinget. En sterk nasjonalstat løper med andre ord alltid en risiko ut fra sin endimensjonale karakter å ekskludere noen av dem som ikke passer i folden.Men fortjenstfullt er det å utvise mot ved å underbygge det han fremholder er et rasjonelt standpunkt, i et spørsmål som er så følsomt og brennbart som dette.