Hvorfor slipper de unna?

Ingen debatt.Selskapers rolle, og styrets og ledelsens rolle, tas ikke opp til en grunnleggende debatt. Telenor-saken viser at når selskapers ugjerninger blir kjent, blir både ledelse og styre i selskapene hengt ut, men hva skjer? Jo, man forferdes, og "rydder opp" ved å snakke om etikk og gjennomgang av rutiner. Hvorfor driver selskapene på denne måten? Hvordan kan de slippe unna med det? Og hva kan vi gjøre med det?

Aksjekursen styrer.

Selskapene driver på slik fordi profittmaksimering for aksjonærene er den nye ledetråden som gjør at kvartalsresultater og aksjekurs blir styrende. Et overdrevet fokus på aksjonærene gjør at hensynet til ansatte, eksterne arbeidere og miljø gjennomgående kun kommer i betraktning i den grad det har betydning nettopp for kvartalsresultater og aksjekurs. Denne angloamerikanske trenden som går på å skulle gi aksjonærene forrang i enhver sammenheng, er i ferd med å fortrenge helt vårt opprinnelige kontinentaleuropeiske og nordiske syn på selskapers rolle. Det er en forenklet, misforstått markedstenkning som ligger til grunn når man innbiller seg at det er riktig, bedriftsøkonomisk så vel som samfunnsøkonomisk, kun å ha aksjonærenes interesse som retningslinje for virksomheten. Dette utvanner ansvaret for selskapets handlinger.

Ikke i flertall.

Men hva med aksjonærer som Jens Ulltveit-Moe? Aftenposten hedrer Ulltveit-Moe med et tosiders oppslag 5. juni, etter at mangemilliardæren, storaksjonæren og konsernsjefen har erklært at han vil satse stort på å redde klimaet. Jo, selvfølgelig finnes det aksjonærer som er opptatt av annet enn egen kortsiktig profitt, men har vi noen grunn til å tro at de er i flertall? Dessverre ikke. Det er i hvert fall ikke den type aksjonærer som tesen om "aksjonærverdi" som retningslinje for selskapers virksomhet er basert på. Og så lenge vi ikke går inn i selve styringen av selskapers virksomhet, vet vi ingenting om tilsynelatende miljøvennlige og etisk bevisste aksjonærer egentlig er det, langt mindre om de virkelig bidrar til en bærekraftig utvikling.

Store ord.

Men det er jo mange selskaper som er opptatt av samfunnsansvar? Ja, det er knapt et større selskap med respekt for seg selv som ikke har en fin nettside om selskapets samfunnsansvar og om hvordan selskapet bidrar til å redde klimaet, fø de sultende og gjøre kloden bærekraftig. Og konsulentfirmaer som PricewaterhouseCoopers selger sine tjenester for å hjelpe selskapene til bærekraftig drift.Flott, ikke sant? Men det er en hake ved det: Vi vet ikke hvor mye som er sant, og hvor mye som kun er markedsføring eller til og med "grønnvasking". Det er en viss tendens til at jo styggere selskapets virksomhet er, jo mer sminke trenger det.

Bærekraftig utvikling.

Næringslivet har satt mye inn på å sørge for at selskapers samfunnsansvar pr. definisjon skal være en frivillig aktivitet, og dermed også utenfor all kontroll. Hvordan slipper selskapene unna med dette? Jo, våre politikere, både på nasjonalt og europeisk plan, har lagt til grunn den samme misforståtte, overforenklede markedstenkningen med overdrevet tro på aksjonærenes profittmaksimering som ledetråd. Men skal vi fortsette slik? Skal Norge, som fostret lederen for Brundtland-kommisjonen, som for alvor satte bærekraftig utvikling på dagsordenen, fortsette å nekte å ta målet om bærekraftig utvikling alvorlig? Norsk lovgiver har vist at vi kan gå andre veier enn resten av det europeiske og globale "markedet" når det f.eks. gjelder krav om kvinner i styret. Så hvorfor fortsette å ignorere selskapers rolle i debatten om hvordan vi kan ta vare på mennesker og miljø, i vår generasjon og for fremtidens
generasjoner?

Selskapene må reguleres.

Selvfølgelig er ikke reguleringen av selskaper det eneste virkemidlet - satsing på kollektivtrafikk, på forskning for å få frem teknologiske nyvinninger, på en "grønn" skatte- og avgiftspolitikk er andre viktige eksempler. Men hvis vi ikke regulerer selskapene, kommer vi neppe i mål, for selskapene er den altoverskyggende viktigste faktor i våre økonomiske systemer. Så hva kan vi gjøre med dette? Vi, som enkeltpersoner og forbrukere, kan gjøre vårt gjennom våre daglige valg og ved å bruke vår "forbrukermakt" til å si fra hva vi vil ha og hva vi ikke aksepterer. Men dette har jo sine klare begrensninger når vi egentlig ikke vet hva selskapene driver med, annet enn de relativt sjeldne tilfeller når selskapers ugjerninger kommer i medienes søkelys. Og hva vet vi da om konkurrentenes virksomhet? Dersom vi skal få til et virkelig bærekraftig næringsliv, må hensynet til mennesker og miljø internaliseres i styringen av selskapenes virksomhet. Dette kan vi, som nasjon, få til dersom vi bruker vår lovgivermakt. Lovgiver må med andre ord være villig til å bruke selskapslovgivningen som det samfunnsverktøy det er. Dersom vi er enige om at vi ønsker et bærekraftig samfunn, og lovgiver bestemmer seg for å ta målet om bærekraftig utvikling på alvor, kan vi gå løs på spørsmålet om hvordan vi skal internalisere hensynet til mennesker og miljø i styringen av selskapenes virksomhet.Svaret ligger i styrets rolle - styret er det selskapsorganet som har ansvaret for å utvikle selskapets strategi og policy, og sørge for retningslinjer som gjør at dette gjennomføres nedover i selskapet.

Styret har ansvaret.

Ledelsen, som ofte er i fokus i nyhetene, skal sørge for at styrets strategi for selskapet effektueres i den daglige drift. Men det er styret som har det overordnede ansvaret for å ta hensyn til og balansere alle de involverte og berørte interessene.Dette ligger i styrets rolle i dag. Som de siste års "corporate governance"-debatt har vist, går utviklingen imidlertid heller i retning av å søke å innsnevre styrets og ledelsens fokus til kun å gjelde profittmaksimering for aksjonærene. Opsjonsavtalene er bare et eksempel på forsøk på å gjøre aksjonærinteressen til det styrende for selskapene.

Selskapenes rolle.

For å motvirke presset som ligger i dette aksjonærfokuset, trenger vi en selskapsrettslig redefinering av selskapets rolle, og en tilsvarende eksplisitt klargjøring av styrets rolle og posisjon. Et slikt forslag reiser en rekke komplekse spørsmål om risiko og kostnader, incentiver og sanksjoner, som det ikke er rom for å gå inn i her. Men hvis lovgiver vil, er det ingen mangel på forskerviljen til å utrede disse spørsmål.Det er på høy tid.