Miljøprofil.Katie Melua spiller på bunnen av Troll A-plattformen og sier at hun har undersøkt og godkjent miljøprofilen til Statoil på forhånd. Klimagassutslipp har åpenbart ikke vært en del av regnestykket hennes. A-ha stiller opp i Frognerparken og hyller Hydro sammen med 120 000 entusiastiske publikummere. Selv ser de få problemer med sine tette bånd til oljebransjen.

Penger er penger.

For som Magne Furuholmen, medlem av a-ha og juryleder for StatoilHydrostipendet sier det, "a-ha ser ingen stor forskjell på å ta imot penger fra selskaper som StatoilHydro og for eksempel internasjonale plateselskaper". Og sist nå i vår: Ida Maria får 800 000 oljeglinsende kroner i stipend fra StatoilHydro, og bedyrer at hun skal bruke pengene sine på å lage en klimavennlig turné. Men hun kan ikke si hva hun synes om oljebransjen. I et intervju med Dagsavisens Bernt Erik Pedersen 3. mai i år, reiser hun seg og går når de vanskelige spørsmålene kommer.

Dårlig samvittighet.

Katie Melua og a-ha mener tilsynelatende at de har sitt på det rene. Ida Maria på sin side har tydelig dårlig samvittighet, og forsøker å kompensere med klimakvoter og togturneer. Norske festivaler, kulturtiltak og idrettsarrangementer er sponset til oppover ørene med oljepenger.

Slaget om konsesjoner.

I Stavanger er oljerusen permanent. Der er det tydeligvis god kultur å samarbeide med Burma-aktøren Total. I tillegg lager StatoilHydro smørekonsert hver sommer på Bjergsted, og det lokale symfoniorkesteret hadde aldri eksistert uten oljepenger. Det neste slaget om nye oljekonsesjoner står i Lofoten. Derfor sponser Conoco Phillips - det største utenlandske forsyningsselskapet til oljeindustrien i Norge - Nordland Musikkfestuke i Bodø, og kjøper datamaskiner til skoleelevene i Lofoten. Hvorfor er det et problem?

Uten konsekvenser.

I 2007 satte Norge foreløpig rekord i utslipp av klimagasser. Det er i stor grad StatoilHydros fortjeneste, med enorme utslipp fra Snøhvit i Hammerfest. Bare ekstrautslippene i år tilsvarer 600 000 biler. På under et halvår har Statfjord A-plattformen hatt to utslipp, det ene Norgeshistoriens nest største. Hvordan kan StatoilHydro holde på slik uten at det får konsekvenser?

Renere og snillere.

I boken Petroleumsparadiset viser Øyvind Ihlen hvordan oljebransjens tolkningsrammer har fått vinne frem, på bekostning av mer kritiske perspektiver. StatoilHydro har lykkes i å fremstille seg selv som et ansvarlig selskap, som tar hensyn til både økonomi, miljø og samfunn. De har i stor grad klart å redefinere hva bærekraft betyr, og absurd nok etablert en idé blant folk - både menigmann og høytstående politiker - om at norsk oljeindustri er så mye bedre og renere og snillere enn utenlandsk. Men mest absurd av alt: De har klart å få oss til å tro at det går an å drive oljeutvinning uten utslipp - en gigantisk anakronisme.

Nøye planlagt.

Når oljebransjens egne oljeeventyr har vunnet frem med stor suksess, handler det om mer enn deres klamme hånd rundt våre artisters lommebøker. Omdømmebyggingen og den strategiske kommunikasjonen deres er nøye planlagt, og utføres på mange fronter, i alle tilgjengelige kanaler. Det er åpenbart at statsministerens medløperi er en vesentlig årsak. Stortingets knefall er en annen. At pressen, med noen hederlige unntak, opererer uten særlig kritisk sans og går med på oljebransjens retorikk og fremstillingsmåter, er en tredje. Men artister som a-ha og Ida Maria må bære sin del av ansvaret. Når de nekter for at deres tette bånd til aktører i oljebransjen er noe problem, er det naivt av dem. Å påstå at kultur ikke er politikk, er altfor enkelt.

Manglende troverdighet.

Hvis Ida Maria hadde ment noe med sitt engasjement for miljøet, burde hun ha nektet å motta penger fra StatoilHydro. Du kan ikke snakke med troverdighet om hvor viktig miljøet er, mens du tar imot penger fra, og holder kjeft om, Norges største miljøsynder. Da har du gått med på oljebransjens premisser, og bidrar indirekte til at deres fremstilling av seg selv som ansvarlige og miljøvennlige, vinner enda større oppslutning.

Medløperi.

Alle forstår at det er hardt å skulle etablere seg som musiker, og at det er vanskelig å takke nei til 800 000 kroner. Men det legitimerer ikke medløperi. A-has musikk handler ikke om politikk, og det er helt greit. Men Magne Furuholmens påstand om at band ikke behøver å tenke politisk, holder ikke vann. En upolitisk handling er implisitt politisk. Og når Morten Harket stiller opp på pressekonferanse før Nobelkonserten og hyller Al Gore, samtidig som det er helt greit å spille i Hydros bursdagsselskap, blir det ekstra klamt.

Vinne folks tillit.

Er det greit med politikk og miljø og sånn så lenge det passer med omdømmebyggingen, men ikke lenger? Hva mener lokalpolitikere og festivalarrangører om sin egen rolle, hvis de ikke skjønner at et selskap som Conoco Phillips selvfølgelig forsøker å vinne folks tillit når de sponser konserter og datamaskiner til befolkningen i Nordland, bare kort tid før slaget om Lofoten virkelig skal stå? Blir våre mest sårbare havområder solgt for knapper og glansbilder? Oljebransjen bruker noen millioner på sponsing, og får milliarder av skitne oljepenger igjen. Regningen for miljøødeleggelsene fortrenger vi så lenge - for det er jo så morsomt med festival og nye datamaskiner!Poenget er ikke at norske artister skal redde oss alle fra oljebransjen, eller at alt blir bra hvis bare lokalpolitikere og festivalarrangører takker nei til de skitne pengene deres. Men det vil være et steg i riktig retning.

Mange fronter.

Furuholmen og Ida Maria har rett i én ting: Egentlig er vi alle i lommen på oljebransjen. Men det betyr ikke at vi bare skal fortsette å være det. For å komme dithen at vi kan snakke om et Norge uten olje, har vi en lang vei å gå, og mange kamper må kjempes på mange fronter. Hvis norske artister var blitt med på laget, sammen med miljøbevegelsen, ansvarlige lokalpolitikere og mange mange flere, da kunne vi ha snudd opinionen, satt Regjeringen og StatoilHydro på plass, og kanskje kommet til det punkt hvor vi kan snakke om en utfasing av norsk oljeproduksjon - fordi vi ikke vil leve av oljen og andre menneskers ulykke i et hasardspill med jordens fremtid.I mellomtiden samles vi i Frognerparken, Bjergstedparken og overalt ellers i landet for å høre norske artister som bedyrer at kultur og politikk ikke har noe med hverandre å gjøre, mens vi alle er glade for at sommerværet ble så varmt og godt.Kronikken er basert på en sak om norske artisters forhold til oljebransjen i siste utgave av Putsj, Natur og Ungdoms magasin om kultur, miljøvern og aktivisme.