Mener virkelig Lars Fr. Svendsen at regjeringens mål om å bekjempe "den relative fattigdommen" - og det faktum at denne betegnelsen brukes i Norge - er et større problem enn den private rikdommen og det forbruket som setter standard for levekår her i landet?

Ovenfra-blikk.

Svendsen breier seg i en kronikk over to sider i Aftenposten den 10. juli, og som leser undrer en seg over hva slags kriterier som gjør at "Civita-filosofen" får dette privilegiet. Han minner om skoletidens selvsikre, "flinke og smarte" Unge Høyre-gutter. De som har fått sin "naturlige plass" i den velutdannede klassen, som fremtrer som så fornøyd med seg selv at de stadig må belære andre. En del privilegerte mennesker blir tydelig ergerlige over all "likheten" og alle "godene" som tilfaller dem som ikke er like "effektive". Svendsen har tidligere ytret seg om psykisk syke i "terapisamfunnet", også den gang på en måte som vitnet om en overbærende selvfornøyd holdning. Dette gir et blikk som lett gjør folk blinde for den virkeligheten og de menneskene de snakker om. Selv en filosof kan ikke vite alt, når man skriver om mennesker som lever andre slags liv enn det en selv gjør, bør en være forsiktig og noe ydmyk.Svendsens ideologisk fargede synsing, som fremtrer som "objektiv" og "nøktern" i tonen, er ofte ikke så klok som de retoriske evnene gir inntrykk av. Problemet med en del godt utdannede menneskers språklig flotte vendinger er at også innholdet fremtrer som akademisk og tenkt, lite basert på levd liv og erfaringer.

Like mye verdt.

Kronikkens saklige stil pynter på budskapet, der "det relative fattigdomsbegrepet" får gjennomgå - fordi dette etter Svendsens mening heller er et mål for ulikhet i samfunnet. Målsettingen om å avskaffe fattigdommen er i realiteten er altså et mål om å avskaffe ulikhet, og for høyresiden er dette det samme som sosialisme- "som ønsker å gjøre alle like". Dette er et skremmebilde, for også vi sosialister erkjenner at folk heldigvis er ulike - og derfor ønsker, trenger og klarer forskjellige ting. Alle mennesker er like mye verdt og skal ha like rettigheter, alle skal ha rett til et anstendig liv - også de som ikke makter alle de ytre krav som legges på individene i vårt samfunn.

Systemet verdsetter ulikt.

I et kapitalistisk belønningssystem er økonomi avgjørende for å måle menneskers verdi, den enkeltes arbeid vurderes ut ifra økonomisk lønnsomhet og ikke nødvendigvis innsats. I vårt "sosialdemokratiske kapitalistiske system" er som kjent mange av samfunnets viktigste og mest krevende oppgaver lite prestisjefylte, og de lønnes dårligst. Det er altså en del helt sentrale og verdifulle menneskelige egenskaper som har lav status i et økonomisk konkurransesystem, det har også med betegnelsen "ulikhet" å gjøre - for eksempel ved at kvinners arbeid har vært betraktet som annenrangs.

Samvittighetspress.

Det som gir størst ubehag ved kronikken, er at Svendsen skriver at fokuseringen på fattigdom i dagens Norge er "navlebeskuende" og tar fokus bort fra verdens fattigdom. Dette er den privilegerte som vil fortelle dem det gjelder hva de burde tenke og føle: De som defineres og opplever seg som fattige, bør ha dårlig samvittighet. Denne retorikken minner meg om tidligere tider, da makt- og klasseforskjeller ble forsvart som "helt naturlig". Overklassen og høyresiden ville ikke gi arbeidere og kvinner stemmerett, for ulike evner gir ulike samfunnsretter og vilkår. Altså, noen mennesker som besitter definisjonsmakt og midler, gir seg selv rett til å belære dem som har mindre, om hvorfor og hvordan ting henger sammen.

Nye verdier.

Etter mitt syn er det i dag tvert imot det store flertallet av velbeslåtte og rike nordmenn som setter levestandard - samt en kultur der aviser bugner av livsstils- og reiselivsreportasjer, og TV-reklame maner til overforbruk - som burde debatteres og vurderes opp mot verdens tilstand. Den private rikdommen som dominerer norsk virkelighet, burde gi noen hver dårlig samvittighet, også når offentlige og sosiale felles behov blir skadelidende. Norge ligger i verdenstoppen i kjøp og kast av mobiltelefoner, data, TV, kjøkkenutstyr, biler, hytter, båter og så videre. Dette er et stort nasjonalt og globalt problem.Vi er mange i dagens Norge som tjener under 200 000 kr i året, og samtidig er langt bedre stilt enn dem som defineres som fattige, folk som av ulike grunner velger eller tvinges til jobbe mindre eller "annerledes" - men det er ikke alltid lett! Verdighet og rettferdighetssans utfordres når ens økonomi er langt under gjennomsnittet, selv om man kan forsvare sine valg. De menneskelige behov er foranderlige størrelser, men faktum er at det har blitt større ulikheter i Norge, og det har blitt et enormt materialistisk press. For å være et deltagende menneske i demokratiet skal alle i dag ha tilgang til internett, aviser, TV og telefon. Det er et samfunnsproblem at mange barn ikke får mulighet til å reise på ferie, delta på aktiviteter, bruke PC og mobiltelefon og klær som gjør dem likeverdige med andre.

Skadelig samfunn.

Fattigdom, sosiale problemer og psykiske lidelser henger sammen. Barn som ekskluderes av materielle årsaker, som lever under nedverdigende boligforhold, risikerer å skades slik at de senere kan koste samfunnet dyrt. Jeg kjenner en ung kvinne og mor som er så skadet av vårt nyrike samfunn at hun ikke klarer å bruke kollektivtransport. Hun har sterk angst, og må ha bil for å bevege seg ut, selv om hun er fattig.Det fremstår som ondskapsfullt og dumt når Svendsen påpeker at mange av de "relativt fattige" har PC og bil. Har denne mannen aldri reist, sett på film eller TV mennesker som lever i verdens slumområder? Mange av disse har "luksusgjenstander" som TV eller bil, skulle vi derfor ikke kalle dem fattige? I ulike samfunn er det ulike behov og måter å kjempe for verdighet. I vår verden som dyrker individuell frihet og måler vellykkethet ut ifra materialistisk konkurranse, er resultatet både destruktive forskjeller mellom folk og sykdom.

Smålig.

Psykiske lidelser rammer ungdom med foreldre som jobber mer enn de er til stede, og som heller betaler seg ut av dårlig samvittighet. Andre stiller sportslige og skolemessige prestasjonskrav som er så ambisiøse på vegne av sine barn at de ødelegger dem. Det er en slags "hyperaktiv" og "syk" (i hvert fall usunn) kultur vi lever i, der folk må gjøre jobbkarrière og vise seg frem. Barn vokser opp med materielle forventninger som ødelegger deres livsevne. Det er mye man kan engasjere seg i, men å påstå at det er "navlebeskuende" å erkjenne den "relative fattigdommen" som eksisterer i Norge - det er smålig og snevert. Poenget er at vi har store materielle forskjeller, og at vi er uenige om dette er "greit" og "naturlig" eller "skadelig" og "uakseptabelt".