Tragisk jubileum. Noen jubileer er så tragiske at det føles fristende å forbigå dem i stillhet. Nettopp derfor velger Kina taushet. Femti år er gått siden "Det store spranget" - en kollektiv kraftanstrengelse som endte i et inferno av lidelse og død. Våren 1958 var formann Mao i storform. Josef Stalin hadde sovet i fem år, og etterfølgeren, Nikita Khrusjtsjov, ble ansett som flere nummer mindre. Mao konkluderte med at hans tid var kommet og at Kina kunne innhente land som USA og Storbritannia ved å mobilisere den menneskelige vilje. Svaret ble Det store spranget. Tre år senere var den største sultkatastrofen i moderne tid et faktum.

Ventet mirakler.

Målet var å industrialisere Kina på rekordtid, men for å finansiere de talløse industriprosjektene trengte landet et gigantisk jordbruksoverskudd. Derfor ble kineserne stuet sammen i folkekommuner. Alt, selv den minste hakke, ble forvandlet til kollektiv eiendom, og arbeidet skulle skje i fellesskap. Ja, selv måltidene skulle inntas i de nyopprettede kommunale felleskantinene. Hvor han enn kom, tok Mao til orde for mirakler. I provinser som produserte fem millioner tonn korn, ville han øke den til ti millioner tonn. I provinser som produserte ti millioner, ville han øke til tyve. Stilt overfor den store Mao, følte lokale ledere uråd. Formannens stemme var så mektig at det ble vanskelig å ta til motmæle. Etter hvert lovte alle, selv de fattigste av de fattige, å overoppfylle de urealistiske produksjonsmålene. Med livlege Li Zhisuis ord: "Hele partiet begynte å lyve, og Mao så ut til å like de skjendigste løgnerne best. Frykten satte inn."

Frykt og løgn.

Partisjefen i Anhui-provinsen, Zeng Xisheng, hadde vært Maos livvakt under Den lange marsjen på 1930-tallet. Mao elsket Zeng, og Zeng elsket Mao. Hver gang Mao tok til orde for et mirakel, foreslo Zeng enda ett. Folket i Anhui kunne prestere alt! Og bordet fanget. I 1958 høstet Anhui en elendig avling, men siden kamerat Zeng hadde varslet mirakler, måtte han nødvendigvis rapportere at bøndene hadde høstet en rekordavling. Flott, svarte Mao - gi oss så mye som mulig! De neste månedene måtte Anhui gi fra seg 2,5 millioner av tonn korn, førti prosent av avlingen.

Stål, stål, stål!

Men Mao forlangte mer. For samtidig med at bøndene skulle produsere mer korn enn noensinne, skulle de mangedoble stålproduksjonen. Et stort antall bønder ble tatt ut av jordbruket for å lage stål i primitive masovner. I 1958 forlangte Mao tolv millioner tonn stål. I 1959 forventet han tredve millioner tonn og i 1960 seksti millioner tonn. Når 1970-tallet demret, ville Kina være i stand til å produsere syv hundre millioner tonn stål, mer enn hele resten av verden til sammen. "Noen mennesker sier vi er gale," ropte Mao til kollegene sine. "Nei, vi er ikke gale!"Få om noen bønder visste hvordan de skulle lage stål. Men snart knitret ilden i hundretusener av ovner over hele landet. Alt metall som lot seg oppdrive, selv skjeer, kjeler og stekepanner, ble kastet inn i ovnene. Sluttproduktet ble naturligvis ikke stål, men råjern - i beste fall.

Kannibalisme.

Det måtte gå galt. Bøndene ble overarbeidet, og etter hvert som masovnene la mer og mer beslag på deres arbeidskraft, ble jorden forsømt. Over hele landet gikk sultne bønder til angrep på kornlagrene. I Anhui-provinsen endte Maos eksperiment i ubeskrivelige lidelser. Offisielle partidokumenter viser at hele landsbyer bukket under for sulten. De som holdt ut lengst, levde av å spise hverandre. "Noe av det verste som skjedde, var at foreldrene måtte ta stilling til hvem som skulle dø først," het det i en rapport. "Som regel falt valget på småjentene; guttene ble spart i det lengste." I flere tilfeller ble den døde utvekslet med naboens barn. "Slik slapp foreldrene å spise sitt eget. De kokte kjøttet og lagde en slags suppe av det." Denne utvekslingen var ganske vanlig i Anhui, skriver Jasper Becker i boken Hungry Ghosts: Mao's Secret Famine. At sulten skulle ende i kannibalisme, er så rystende at noen har tvilt på sannhetsgehalten i påstandene. Men kildene er mange og overbevisende, fortsetter Becker, som baserer sin bok på egne intervjuer, andres observasjoner og offisielle dokumenter.

Sprikende tall.

Hvor mange som døde på grunn av Det store spranget, får vi aldri vite. Mye av forvirringen skyldes kinesernes mangelfulle statistikk. En offisiell publikasjon, utgitt i 1980, anslår antallet til "mer enn 20 millioner", mens Judith Banister, en ekspert på kinesisk befolkningsstatistikk, antyder 26 millioner. Mao-biografen Jung Chang skriver at "noe i nærheten av 38 millioner døde av sult og overarbeid". Høyest er anslaget til Chen Yizi, et fremtredende partimedlem som flyktet til USA i 1989. Tidlig på 1980-tallet ble han oppnevnt som medlem av en kommisjon som skulle granske Det store spranget. Ifølge Chen konkluderte rapporten med at 43 til 46 millioner mennesker hadde dødd. Bare i Sichuan, kjent som "Himmelens kornkammer", gikk ni millioner mennesker med - i praksis hver åttende innbygger. Dessverre forble rapporten et internt dokument.

En unik tragedie.

Sultkatastrofen fra 1958 til 1961 var unik. Hele landet led. Også i tidligere tider hadde kineserne sultet, men da på grunn av krig, naturkatastrofer eller uår. Ingen av delene hadde rammet landet denne gang. Kina ble styrt av en sterk regjering, og folket adlød. Likevel klarte Mao å forårsake den største kjente sultkatastrofen i historien. For å spare formannen valgte partiledelsen å gi værgudene mye av skylden for lidelsene. Men selv om deler av landet - som vanlig - ble rammet av tørke, var ikke været spesielt dårlig i 1959, 1960 eller 1961. Meteorologene oppdaget ikke noe unormalt, heller ikke avisene. Det var først etterpå at været ble dårlig. I tillegg fikk lederne i Kreml sin del av skylden fordi de i 1960 valgte å bryte det økonomiske samarbeidet med Kina. Men dette tapet var ikke stort nok til å forårsake en landsomfattende hungersnød.

En død by.

Svensken Sven Lindqvist ankom Beijing vinteren 1960-61: "Byen syntes å være død. Butikkene var tomme, restaurantene stengt. Det var umulig å få kjøpt en spiker, en rull hyssing eller et ark papir. Gatebildet var dominert av de offentlige bespisningenes endeløse køer. Drømmen om et eneste skikkelig måltid svevet som en nesten usynlig hildring over byen." Samtidig gikk partiets propagandakvern for fullt. Nye rekorder skulle settes, seieren var nær. "Men innenfor dette tomme skallet var det intet, og intet ble gjort. Det var som om nasjonen holdt pusten, som før et langt skrik."Nå sover heldigvis den store formann. Køene er borte, nasjonen har fått sin kollektive pust tilbake, og i Beijing er butikkene mer enn fulle. Likevel gjør kineserne klokt i å minnes - og å lære av - den nære fortid.