For trege akuttmottak

Ikke overraskende.Helsetilsynets endelige rapport om tilstanden ved norske akuttmottak kom dessverre ikke som noen overraskelse. For mens de prehospitale tjenestene, ambulanser, legehelikopter og andre gjør maksimalt for å korte ned på tiden mellom sykdom/ulykke og behandling, preges akuttmottakene på norske sykehus av mangelfull organisering og tidkrevende prioritering av tilgjengelig kompetanse.

Ikke tilpasset akuttmedisin.

Norsk Luftambulanse ønsker ikke ensidig å delta i hylekoret om elendigheten i norske mottak. Det gjøres mye bra på landets mottaksavdelinger. Det er likevel alvorlig at Helsetilsynet, nesten uten unntak, finner avvik i hvordan avdelingene er organisert og hvordan kompetansen anvendes. For å komme problemene til livs krever det at man forstår den historiske organiseringen av mottakene, og hvordan organiseringen av personell ikke er tilpasset prinsipper for moderne akuttmedisin.

Sorteringsmottak.

Fra gammelt av har mottakene i det alt vesentlige vært et sorterings- og administrativt kontaktpunkt for pasienter som har ankommet sykehuset. Pasienter er blitt skrevet inn, fått navnebånd rundt håndleddet, det er blitt tatt blodprøver og de har fått en foreløpig undersøkelse, gjerne foretatt av en turnuskandidat. Det har i tidligere tider ikke vært tradisjon for å starte aktiv behandling i mottagelsen. Det har vært et "forkontor" for de behandlende avdelingene. Unntakene finnes selvfølgelig. Problemet er at enkelte pasienter får behandling umiddelbart og andre ikke, selv om lidelsen er den samme. Forskjellen i behandling kan forklares med tilfeldigheter, for eksempel kan det være avhengig av hvilken lege som har vakt.

Ikke faste leger.

Et annet historisk trekk ved mottaksavdelinger er at legene ikke har hatt fast tilknytning der. Leger, gjerne de med mest kompetanse, er organisatorisk og faglig knyttet til "sin" avdeling. Tradisjonen har vært at jo mer spisskompetanse en lege besitter, jo lengre vekk fra akuttmottaket er vedkommende. Mottakene har vært turnuskandidatenes arena. Organiseringen av mottakene er ikke tilpasset akutte, uanmeldte situasjoner. Akuttmottakene er organisert for planlagt, utvelgende virksomhet.

Begrensede muligheter.

Akutte situasjoner blir derfor en belastning både for organisasjonen, for den akutt syke pasienten og for de planlagte pasientene som kan ende opp med lang ventetid. Leger er, som utøvere i mange andre yrker, avhengig av utstyr. Ofte finnes det beste utstyret i avdelingene og ikke i akuttmottaket. Dette er også med på å begrense legenes muligheter for diagnostisering og behandling i akuttmottakene.Mye har endret seg, men det forhindrer ikke at tankegangen, reflektert i organiseringen, preger akuttmottakene. Det er fortsatt slik at den endelige, definitive behandling først startes på operasjonsstua eller på en medisinsk avdeling. Og det er også fortsatt slik at spisskompetansen er langt vekk fra inngangsdøren.

Akuttmedisinske spesialister.

Leger blir stadig mer spesialiserte. De kan mer om mindre. På mange måter er det bra og nødvendig. Ulempen er selvfølgelig at generalisten, den som kan litt mindre om svært mye, er vanskelige å oppdrive. Økt spesialisering får konsekvenser for akuttmottaket. Det er ikke mulig å bemanne det med leger i alle spesialiteter. Men akuttmottaket trenger en spesialist på nettopp akuttmedisin. Akuttmottak må dimensjoneres og organiseres etter en ventet arbeidsmengde og pasienttilgang. Er halvparten av alle pasienter øyeblikkelig hjelp, vil det også være uklokt å organisere mottakene som om alle pasienter kommer planlagt. Det er urealistisk og uøkonomisk med bemanning og logistikk dimensjonert til å ta imot 50 pasienter i døgnet hvis gjennomsnittet er 5. Organisering av akuttmottak må i større grad inkludere leger. De må være dedikert til arbeid i akuttmottaket. Vi trenger leger med trening og erfaring i akuttmedisinske situasjoner.

Trygghetsfølelse.

Regjeringen programfestet i Soria Moria-erklæringen at ingen lokalsykehus skulle nedlegges. Trusler om sentralisering eller funksjonsfordeling vekker jevnlig stort engasjement og harme i lokalmiljøene. Spesielt vanskelig er det å svelge nedleggelse av akuttberedskap. Dette gjør dype innhugg i folks trygghetsfølelse, spesielt hvis alternativet er langt borte. Vi støtter anbefalingene i utredningen som ble gjort om organiseringen av traumebehandling. Prinsippet i rapporten er at antallet sykehusnivåer som skal behandle akutt og alvorlig skadede pasienter, reduseres fra tre til to.

Beredskap og kompetanse.

Argumentet er at for å kunne yte nødvendig og livreddende behandling, trengs både beredskap og kompetanse. Norsk Luftambulanse mener at det må stilles konkrete krav til kompetanse og kapasitet til sykehus som skal motta skadede eller alvorlig syke pasienter. Kravene til kompetanse må være målbare. Det må ikke settes likhetstegn mellom at det finnes et organisatorisk akuttmottak ved et lokalsykehus, og reell akuttmedisinsk kompetanse. Ved flere lokalsykehus er det problemer med å skaffe kirurger. Og bemanning med kirurg trenger ikke bety at vedkommende kan håndtere akutte situasjoner tilfredsstillende.

Hverdagspasienter vanligst.

Blodet flyter ikke i norske akuttmottak. Ikke hver dag. For det er "folkesykdommer" som dominerer. Hverdagslige ting som lungebetennelse, ben- og armbrudd, eldre med diffuse lidelser eller berusede personer som kanskje er syke, eller som bare er for fulle. For disse pasientene trengs generalisten kanskje i større grad enn spesialisten. Selv om det ikke står om livet, skal også disse pasientene tas hånd om på en effektiv og forsvarlig måte. Og det er viktig at en "vente-og-se-holdning" ikke overføres til pasienter hvor tidsfaktoren kan være avgjørende.

Tidsfaktor viktig.

Internasjonal forskning viser at tidsfaktoren er viktig i regnestykket som må gå opp for at liv skal reddes. Tjenestene som jobber utenfor sykehus (medisinsk nødmeldetjeneste, legevakt, ambulanse- og luftambulansetjeneste) har dette som en svært viktig premiss. Denne tankegangen må også få fotfeste inne i sykehusene.