Psykiatrisk behandling.I riktig gamle dager boret man hull i skallen på de sinnssyke for å slippe ut de onde ånder som var ansvarlige for sykdommen. I våre dager går man sjelden så drastisk til verks, men hovedtanken er i god behold: Det er noe organisk, noe mekanisk eller kanskje heller noe kjemisk i hjernen som er feil og som følgelig kan rettes på. Omtrent som om det handler om en svulst vi kan fjerne, insulin vi kan tilføre den sukkersyke eller en nagle vi kan lappe et brukket ben med.

Diagnostisk villrede.

I takt med naturvitenskapenes fremskritt ble det naturlig å inkludere også sjelens sykdommer i det samme tankemønsteret. Slik oppsto forestillingene om psykens ulike sykdomsgrupper - klart definert fra hverandre. Sinnssykdommene (psykosene) for seg, nevrosene (som ikke lenger finnes, men kalles angstlidelser) for seg. Og så psykopatiene, som heller ikke lenger eksisterer, men som kalles personlighetsforstyrrelser. Disse navneforandringene tyder på at diagnostikerne, mildt sagt, har vært i villrede. Ikke så merkelig, som vi skal se.Det finnes flere ulike diagnosesystemer for sykdommer. For psykiske lidelser er det ikke uvanlig å bruke ICD 10 (Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer). De psykiske lidelser deles inn i 25 hovedgrupper med ca. 190 underavdelinger. Altså finnes det 190 psykiske sykdommer! Alle med sine spesielle særtrekk, årsaker og forløp. Tror man.

Virkeligheten er ikke så enkel.

Kanskje bra for dem som elsker definisjoner, klassifikasjoner og tabeller, men ganske håpløst for praktikeren. Fordi virkeligheten rett og slett ikke er så enkel. Mye tid, altfor mye tid, går med til å forsøke å plassere en pasient i en eller annen gruppe og ikke til å finne hverken årsak(er) eller riktig behandling.Det virkelig alvorlige er imidlertid at så mange, både pasienter, leger, psykologer og politikere virkelig tror at det er slik! At vi virkelig har 190 ulike, psykiske sykdommer! Finner man den riktige diagnosen, kan man bestemme den rette behandlingen og fastslå den korrekte prognosen (fortsettelsen av sykdommen). Som i somatikken, så også i psykiatrien.

Logisk, men . . .

Tankegangen er for så vidt logisk nok. Kanskje den til og med en gang i en fjern fremtid vil vise seg riktig også - når alle kjemiske og elektriske fenomener i hjernen blir kartlagt, når menneskets sjel blir forstått og organisert som en enorm, mekanisk enhet, som en super-super-super-computer der alle menneskets følelser, alle barndomsopplevelser, alle ytre og indre påvirkninger og all verdens genkombinasjoner lar seg beskrive og forstå. Kanskje vil det en gang bli virkelighet. Men er det trolig?

Ønsket om avgrensninger.

Hvordan er det blitt slik at vi tror på alle disse mekaniske løsningene? Antagelig fordi ønsket om klart avgrensede sykdomsenheter i psykiatrien var såpass fremtredende, etter modell fra somatikken. Ikke fordi diagnostikken ble mer forfinet eller at de behandlingsmessige mulighetene ble så mange flere. Riktignok har vi fått nye medisiner, men deres skjebne er usikker. (Dagens Somadril, som nå er et farlig, vanedannende medikament, ble i sin tid lansert som det første effektive medikament (Meproban) mot angst.)

Tro på teknikk.

Dette ønske om klarhet og orden i diagnostikken ble drevet frem av vestens tro på teknikkens triumfer, på vitenskapens seire og på kapitalismens overlegenhet. Man trodde virkelig at man kunne "mekke" på en hjerne som man kunne på en bil. Riktig nok hovedsakelig med kjemiske midler, men fikk man bare koblet de riktige medikamentene til de syke enzymsystemene ville man finne nøklene til de psykiske sykdommene.

Fare for feiltolkninger.

Psykiatrien er, som somatikken, en meget ung vitenskap. Det er så mye man ennå ikke vet, men det ser ut til at vi tror vi vet det meste. Dette innebærer fare for overforenkling, feiltolkning og blindspor. Vi tror vi har fått en lykkepille, (bare navnet forteller oss at vi er på ville veier når lykken skal kunne kjøpes på apotek). Vi tror på diagnosene og på legenes evne til å mekke på sjelen, som psykologene ser ut til å tro på sine kognitive teoriers overlegenhet, der menneskets adferd kan programmeres og omprogrammeres. Våre pasienter klager i alt større grad over at de ikke blir oppfattet som individer med sin egenart, sine høyst personlige egenskaper og historie, som simpelthen ikke lar seg klassifisere i 190 undergrupper. De klager over legens hang til å stirre inn i sin PC-skjerm i stedet for å se på sine pasienter. Legene leter i sine diagnoselister i stedet for å lytte.

Kan ikke veies og måles.

Sannheten er nok at legene har fjernet seg fra det medmenneskelige til det mekaniske. Økonomiske forhold spiller en stadig større rolle. Maskiner er dyre, men enda dyrere er menneskene. Lønnskostnadene er sykehusadministratørenes verste hodepine. Ethvert tiltak som bringer disse utgiftspostene ned, hilses med tilfredshet. Dessverre kan ikke psykiske sykdommer hverken behandles eller beskrives i kurver, med tall eller bokstaver. De kan ikke måles i meter eller kilo. Den eneste fruktbare måten er å beskrive slike tilstander er å bruke et språk både pasienter, pårørende og helsepersonell forstår. Det er det enkle språket. Ordene som beskriver fortvilelse, frykt, redsel og sorg, for å nevne noen. Det menneskelige sjelsliv er komplisert, spennende og alltid dypt personlig. Derfor er diagnoser innen dette felt oftest av begrenset verdi. Av og til direkte villedende. Behandling tar tid , tid koster penger !

Sannheten tåkelegges.

Psykiatriske diagnoser tåkelegger ofte sannheten, forenkler den og umuliggjør altfor ofte både sykdomsforståelse og behandling. På grunn av den nære koblingen til somatikken vil psykiatere ofte gå glipp av andre og mer fruktbare forbindelser for å forstå mer av sine pasienters plager, for eksempel filosofien, kunsthistorien, sosiologien og skjønnlitteraturen. Psykiatrisk behandling krever fantasi , en egenskap like sjelden som uunnværlig i all menneskebehandling, samt evne til nytenkning og omstilling til hver enkelt pasient og en varig og endelig skilsmisse fra det naturvitenskapelige ideal, uansett hvor nyttig denne har vært i somatikken.Det er vel for meget forlangt å få leger, politikere og byråkrater til å tenke nytt. Likevel, de 190 diagnosene burde gi folk flest en idé om det psykiatriske diagnosedelir, i seg selv kanskje et indisium på en psykisk sykdom, nemlig tvangsnevrosen, som forresten også er forsvunnet fra listene. Nå heter det tvangslidelse. Lider psykiatrien selv av denne sykdommen?