Hvorfor og hva nå?

Realøkonomi og moral. Wall Street, verdens finanskjerne, rystes fordi den har mistet forankringen i to fundamentale systemer: Realøkonomien og moralen. Den tyske sosiologen Max Webers klassiker: "Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd" har fått en enestående aktualitet. Weber regnes ikke uten grunn som en av grunnleggerne av moderne samfunnsvitenskap.Et gigantisk pyramidespill utviklet seg bak en tåke av nytale: Subprime, hedgefonds, futures, strukturerte produkter og et utall andre navn på veddemål og spekulasjoner om hva fremtiden kan bringe. Koblingen til den underliggende realøkonomien, produksjonen og forbruket av varer og tjenester, ble stadig fjernere og mer ugjennomtrengelig.

Reisens slutt.

De som konstruerte spillene, tok seg godt betalt underveis i form av gebyrer, fees og hva man kaller det. De mindre innsiktsfulle kunder forsto ikke omfanget av det ansvar de påtok seg og lot seg lokke av løfter om stor fortjeneste. Men alle pyramidespill sprekker en dag, fordi det ikke lenger er nok nye kunder som lar seg lure. Hattfjelldal var reisens slutt på våre kanter.

Kreativ bokføring.

Edderkoppene i spillet lurte ikke bare kundene, men også andre banker, egne aksjonærer, tilsynsmyndigheter og den allmenne offentlighet. Kreativ bokføring var metoden. ENRONs fall i 2001 var et forvarsel, usikre fremtidige inntekter ble ført inn i årets regnskap til det en dag sprakk. Med i dragsuget gikk verdens ledende revisjonsfirma, Arthur Andersen. Det bringer oss til det andre hovedpunktet:
Moralen.

Skapte en ny dynamikk.

Max Weber påpekte den nære sammenhengen mellom den strenge protestantiske moral og den akkumulasjon av kapital som ble sentral i utviklingen av moderniteten: Hardt arbeid og beskjedent forbruk akkumulerte overskudd som ble reinvestert i ny virksomhet. Under ledelse av nøkterne protestanter rundt Nordsjøen og senere i Nord-Amerika skapte dette en dynamikk verden aldri hadde sett. Finanssektoren spilte en viktig rolle i dette, så lenge den var koblet til realøkonomien. Credit på latin betyr helt enkelt "den som tror". Fremtiden er usikker, den som låner ut eller investerer må ha tillit til den som mottar pengene; og omvendt. Uten tillit ingen tro.

Tillit til nordmenn.

Tradisjonelt liker vi nordmenn å tro at vi er til å stole på: Et ord er et ord, og en mann er en mann. Så sent som i 1960-årene var seks av 10 toppsjefer i amerikanske banker av norsk ætt. Disse lederne var til å stole på og var kjent for å være fornøyd med en god lønn og et interessant arbeid, de falt ikke for fristelsen til å styre pengestrømmene til egen lomme. For 40-50 år siden representerte førjuls-lutefiskmiddagen i New York for norskættede banksjefer i USA en diskret maktkonsentrasjon basert på forretningsmessig ryddighet og integritet. De sa det slik: Nordmenn og svensker utvandret til USA og kjempet mot naturen og indianere og bygget landet - og så kom italienerne med toget.

Trosser moralen.

Den virtuelle finansøkonomien går nå under fordi den kuttet trossene til realøkonomi og moral. Når Kongressen sliter med redningspakken, er to grunner særlig viktige: Ingen vet hvor dyp krisen er, hvor mange fantasillioner som er skjult i sinnrike offshoreselskaper, utenfor regnskapene, off balance på stammespråket. Ingen kan vite om livbøyen er stor nok.

Stigende raseri.

Den andre årsaken er moralsk og innenrikspolitisk: Fem uker før valget i USA stiger et raseri fra kyst til kyst. Mens millioner av hardt arbeidende borgere må ga fra sine hjem, går toppsjefene fra sine fallerte banker med milliardbonuser og fallskjermer til sorgløse liv. Deres virke endte i ruin, og regningen sendes til skattebetalerne.

Stimulerer kortsiktighet.

Dette perverse system, som Kåre Willoch med rette kaller "rovdyrkapitalisme", har noen destruktive mekanismer vi også ser i Norge. Lederlønner utformes slik at lederne tjener grovt på å opptre kortsiktig. Når bonuser, opsjoner og andre systemer knyttes til løpende aksjekurs, kan lederne berike seg ved transaksjoner som blåser opp kursen på kort sikt. ENRON demonstrerte hvor farlig det er å få regnskapet til å skinne ved diskontering av usikker fremtid.

Stimulere og straffe

. Det er mulig å lage systemer som stimulerer langsiktighet og straffer kortsiktig grådighet. Man kan for eksempel vedta at en bonus først blir utbetalt etter fem år. Først da kan man mer sikkert måle de reelle verdier leder(ne) har vært med på å skape. Har selskapet i mellomtiden gått overende, blir det ingen bonus.Slik kunne man også eliminere effekten av store svingninger langt utenfor ledernes kontroll. Krigen i Irak sendte oljeprisen til himmels. Ledere i oljeselskaper bør ikke belønnes for dette.

Gjenreising av moralen.

For å skape et sunnere finanssystem må koblingen mellom finans- og realøkonomi gjenskapes og moralen gjenreises. Følgende ordninger bør lovgiverne se nøye på:* Forbud mot å overdra fordringer; huseiere som har lånt i lokalbanken, skal ikke risikere torpedoer på døren fra nye kreditorer. Lån er en tillitssak, begge veier.* Forsikringsselskaper skal bare kunne forsikre liv og eiendom, ikke finansselskapers risiko.* Innskuddsbanker skal bare drive utlån. Spekulasjon i finansinstrumenter og valuta for bankens regning må forbys. Datterselskaper må konsolideres for å hindre at forretninger skjules der.* Bank og forsikring må ha separate eierstrukturer, uten kryssholding.* En ny type finansrisikoselskap kan tillates med offentlig tilsyn og eierstruktur adskilt fra bank, forsikring, meglere og investeringsbanker. * Meglere og investeringsbanker må ha skilte eierstrukturer og skal kunne ta vesentlig høyere risiko enn banker. Det må være lovfestet forbud mot å "redde" foretak der aksjonærene alt har fått høy avkastning fordi de levde med høy risiko.

Må våkne.

Når amerikanerne gjør opp med grådige og asosiale ledere, bør ikke vi nøle heller. Også norske velgere må kreve handlekraft, ansvarlighet og måtehold. Vi må bygge egen kompetanse i finansforvaltning, slik vi bygde egen kompetanse da oljen kom til Norge. Vi lever farlig når vi setter bort viktige deler av forvaltningen til finansmiljøer som nå viser at moral og konsekvenser ikke er deres ansvar. De innsiktsfulle i markedet har lenge kjent til tapsbombene i investeringsbankene. Bør ikke Norge og våre ledere våkne nå?