Den tenkende sosiolog

Filosofisk modernisme. Arne Næss, som fra 1939 var landets eneste filosofiprofessor, skapte på sin antiautoritært dominerende måte et nytt filosofisk klima. Næss hadde brakt den filosofiske modernisme - "den logiske empirisme" - med seg fra Wien til Norge. Gjennom hans pluralistiske åpenhet vokste det på 1950- og 60-tallet frem et rikt filosofisk miljø ved Universitetet i Oslo. En fløy gikk videre i den analytisk-filosofiske retning som til dels hadde vært Næss' egen, med Jon Elster og Dagfinn Føllesdal som toneangivende skikkelser. Andre formulerte en eksplisitt opposisjon til Næss, representert ved særlig tre markante skikkelser som via eksistensfilosofien søkte et feste i den dialektiske tradisjon. Egil A. Wyller gikk fra Heidegger tilbake til Platon, antikkens dialektiske mester, og fusjonerte etter hvert Platons begrep om Det ene med Den ene i kristen forstand. Med sin platonsk kristne enhetslære ("henologi") tegner Wyller en særegen profil i samtidens idéliv. Hans Skjervheim mobiliserte på sin side fenomenologien (Husserl og Heidegger) og dens forløpere (Kant og Hegel) i sitt oppgjør med Næss - et oppgjør som innledet "positivismestriden", den sentrale intellektuelle strid i Norge på 1950- og 60-tallet om grensene for det naturvitenskapelige tenkesett.

Opposisjonell figur.

Den tredje opposisjonelle figur var Dag Østerberg hvis første studie, Den sosiale realitet (1961), var tilegnet Skjervheim, "som skrev Deltakar og tilskodar". Samfunnslivet følger ikke lover, slik naturforløp gjør. Det som skjer i samfunnslivet, kan ikke alene årsaksforklares ut fra lovmessigheter, som gjør oss i stand til å forutsi hva som vil skje i fremtiden. Mye av det som skjer, er som forventet, men det inntreffer i samfunnslivet stadig noe nytt og uforutsigbart. Den sosiale realitet er også en meningssammenheng spunnet av handlinger som beror på grunner og hensikter. Dette har vært et gjennomgangstema i Østerbergs fortolkende sosiologi.I sin sosialfilosofi radikaliserte Østerberg Skjervheims posisjon idet han via Sartre kom på sporet av Marx og Hegel. Østerbergs egenartede prosjekt har vært en eksistensfilosofisk fornyelse av marxismen - en variant av "den vestlige marxisme". Selve termen ble på 1920-tallet lansert av Pravda, hovedorganet til det sovjetiske kommunistpartiet, som en bannlysing av Sovjet-marxismens venstreradikale kritikere (Gramsci, Korsch, Lukács).

Ny generasjon venstreradikale.

Termen ble senere adoptert av en ny generasjon venstreradikale som samlet seg i den tyske "Frankfurterskolen" (Adorno, Horkheimer, Marcuse), i Paris omkring tidsskriftet Les Temps Modernes (Sartre, Merleau-Ponty) - og på 1960-tallet også paradoksalt nok av østeuropeiske dissidenter (Kosik og Heller). Felles for disse var ambisjonen om en marxistisk inspirert teori etter Stalins tyranni. Med denne marxismen fikk den tidligere revolusjonære teori en ny institusjonell forankring: ikke i arbeiderbevegelsens organisasjoner (parti og fagbevegelse), men i akademiske institusjoner. Den klassiske marxistiske analyse av den økonomiske "basis" glimret med sitt fravær; i sentrum sto studiet av "overbygningen": filosofi, religion og kunst, fremfor alt det siste.

Marxisme light.

Denne marxisme light var nok uttrykk for en radikal resignasjon. Det er den også for Østerberg, hvor noen av Marx' sentrale kategorier riktignok fortsatt er til stede, men i en ganske nedkjølt form. Marxismen blir nærmest en slags bakgrunnsmusikk for de estetiske analyser, så som i Østerbergs mesterlige, musikkfilosofiske biografi over "ettertankens komponist" Johannes Brahms (2003). Østerberg har fulgt en annen retning enn den vestligmarxistiske hovedstrøm, idet han har søkt å forene en marxistisk lære om stridigheter med en sosiologisk teori om integrasjon. Særlig to sosiologer har vært viktige. Den ene er Emile Durkheim, hvis "terapeutiske materialisme" få ville anta lot seg forlike med Marx' historiske materialisme. Mens Marx ville være den proletariske revolusjons teoretiker, så Durkheim sin rolle som en samfunnsterapeut, som ville forhindre at menneskene, som han sa, "styrtet seg ut i revolusjoner". Samfunnsinstitusjonene hadde ifølge Durkheim mistet sin moralsk sammenbindende kraft, og sosiologiens oppgave var å identifisere de institusjonelle betingelser for oppkomsten av en ny samfunnsmoral som kunne motvirke samfunnets desintegrasjon. Det var med denne sosiologiske tradisjon Østerberg gjenopprettet forbindelsen.

Sentral skikkelse.

Durkheim-disippelen Talcott Parsons har vært den andre sentrale sosiologiske skikkelsen for Østerberg. Slik Hegel i sin tid hadde satt sin samtids Preussen på filosofisk begrep, satte den dypt konservative Harvard-professoren Parsons det høymoderne, amerikanske samfunn på sosiologisk begrep. Østerberg førte en vellykket kamp for å få Parsons inn som oppslagsord i PaxLeksikon, denne kanonisering av radikal 70-tallsideologi. For i hans sosiologi finnes "adskillig som trolig vil få varig verdi også for en mindre sneversynt og mindre ensidig samfunnsteori". Østerbergs beskrivelse av Vestens kultur gjennom de siste 250 år i Det moderne (1999) hviler fremfor alt på Parsons - og på Sartre, hvis analyser i Væren og intet (1943) bærer påfallende likhetstrekk med Parsons'.

En avviker.

Det store flertall av norske samfunnsforskere tilhørte i den formative fase på 1950- og 60-tallet den kulturradikale fløy med mistro til fenomener som ritualer, tradisjoner og borgerlig familiemoral. De tok parti for avvikerne i forhold til den etablerte samfunnsmoral. Den konservativt radikale Østerberg var blant disse avvikssosiologene en avviker: "Den atomistiske, oppsplittende tenkningen til radikalere er, når den drives til ytterlighet, fullstendig urealistisk og imaginær. At det finnes et sosialt behov, et behov for fellesskap, må godtas som en kjensgjerning, og denne kjensgjerning ligger til grunn for både konservativ tenkning og den derav følgende sosiologien."Østerberg har gjennom årene fremlagt sine sosialfilosofiske synspunkter i mindre enkeltarbeider fra Metasosiologisk essay (1963) via Sosiologiens nøkkelbegreper (1977, senere utallige opplag) til tobindssamlingen Fortolkende sosiologi (1993, 1997). Hans Metasociology (1988) hadde et mer systematisk anslag, uten å komme utover den kritiske drøfting av rekken av sosiologiske teoretikere. Vi ser derfor med forventning frem til Østerbergs opus magnum som skal gi hans filosofisk-sosiologiske system.

En nøkkelskikkelse.

Når denne nøkkelskikkelse i skandinavisk sosiologi i den nyeste fremstilling av norsk samfunnsforskning - Fredrik W. Thues In Quest of a Democratic Social Order. The Americanization of Norwegian Social Scholarship 1918- 1970 (2006) - nærmest forbigås i stillhet, er det vanskelig ikke å tolke dette som et ideologisk motivert forsøk på historisk revisjon. Selv har jeg fulgt Dag Østerberg gjennom nærmere 40 år. Det begynte som motspill over sjakkbrettet (han var i sin tid norgesmester i sjakk for junior), senere ble det mer kammermusikalsk samspill (han er en lidenskapelig utøver på klaveret). Vårt innslag av dissonans vedrører det liberale. Østerberg søker en teori som også vil overskride det liberale. En slik overskridelse ser ikke jeg behov for.