Alle de vakre jentene. I kantinen til en av Oslos sykepleierutdanningsinstitusjoner er en ung mann i gang med sin første dag som utplassert fra et offentlig kontor der man skaffer jobb til folk som er falt utenfor arbeidslivet. Han står ved disken der den ene kvinnelige sykepleiereleven etter den andre drar seg gjennom matkøen.- Ja, her er det vel greit å være, sammen med alle de vakre jentene, sier sjefen, også mann, og gir den unge mannen et vennlig klapp på ryggen. Dette ses og høres av to kvinner ved dette offentlige kontoret, den ene psykolog og den andre sosionom. De er med og skal se hvordan den unge mannen klarer seg i jobben som kantinearbeider. I evalueringsmøtet (sic) dagen etter slår de to fast at den sexfikserte atmosfæren i kantinen gjør den uegnet som arbeidssted for den unge mannen.

Sexy ben.

En gammel venn av meg jobber et sted med nesten bare kvinnelige ansatte. Han var i fjor på julebord. Kvinnene hadde pyntet seg for anledningen, og en av dem dukket opp på julebordet i skjørt, noe hun aldri hadde brukt på jobben. - Jøss, så sexy ben du har, sa min gamle venn oppriktig henført over bena og hennes øvrige fremtoning. Uttalelsen resulterte i at han dagen etter ble innkalt på teppet til den kvinnelige sjefen på jobben og fikk en skrape for sexistiske uttalelser. På spørsmål om hva som var galt med å uttrykke begeistring for lekre kvinneben, svarte hun at uttalelsen var kjønnsdiskriminerende, og dessuten er det ikke alle kvinner som har vakre bein. Her var det altså ikke bare "kjønnspolitiet", men også det norske "likhetspolitiet" som var ute og gikk.

Grunnfestede holdninger.

Man kunne tro at disse to hendelsene er spesielle episoder som gir uttrykk for enkelte personers idiosynkrasier og toskeskap. Men en del rettsdommer de siste årene peker i retning av at vi her snakker om grunnfestede holdninger og hovedstrømninger i sterke grupper i det norske samfunnet.I 2003 kunne man i avisene lese om en 42 år gammel Oslo-manns møte med byretten fordi han nektet å betale et forelegg på 15 000 kroner etter at han på et nachspiel hadde sagt til en kvinne at han ønsket å ligge med henne. Han fikk et nei, og det var alt som skjedde. To kvinnelige advokater som var involvert i saken, ga uttrykk for at saken var helt grotesk og at en domstolsbehandling ville være med på å undergrave aktelsen for lov og rett."Skal vi ikke lenger ha lov til å prøve oss uten å måtte betale staten 15 000 kroner?", spurte den gang en undrende advokat Christine Hamborgstrøm.

Naturlig trang straffbar.

Heller ikke dette er et enestående tilfelle, lignende tilfeller er nærmest blitt legio de siste årene. Så sent som i februar i år kunne man lese at en 41 år gammel mann måtte møte i retten etter å ha nektet å betale en bot på 10 000 kroner for å ha kysset en kvinne på halsen i Østfoldbadet. At menns paringstrang til tider går ut over opptuktelsen, er en historie som har fulgt oss fra tidenes morgen. Men de beskrevne tilfellene viser at uskyldige utslag av denne naturlige trangen er illegitime, ja til og med straffbare i dagens norsk samfunn.En dom i Nedre Romerike tingrett kan illustrere hva som er sanksjonsgrunnlaget i slike saker. En 45 år gammel mann ble dømt til 21 dagers betinget fengsel og 5 000 kroner i bot for ved høylys dag å ha befølt en 20 år gammel kvinne på baken og på brystene i en pub. Mannen kjente hennes foreldre og angrepet (sic) kom derfor overraskende, går det frem av dommen.Felles for de nevnte tilfellene er at kvinner har følt seg angrepet, enten fysisk eller psykisk. Og i enden av denne overgrepstankegangen finner vi en voldtektsmann og forestillingen om at det bor en voldtektsforbryter i enhver mann. Mannlig heteroseksualitet er med andre ord synonymt med overgrep, en offisiell virkelighetsforståelse som ser ut til å ha fått sterkt fotfeste, ikke bare i marginale feministiske grupper, men i forvaltningen, i mediene og i rettsvesenet.

Queer-bevegelsen.

Det faller utenfor rammen av denne artikkelen å beskrive årsakene til utviklingen på dette området i de siste 30 årene. Men det kan gi mening å se litt på det seksualitetssynet som i den siste mannsalderen har vært forfektet av den såkalte queer-bevegelsen. Deres tankegang har slått rot i de psykososiale akademikermiljøene i Norge og har dessuten bredt seg utover i de psykososiale profesjonsmiljøene i forvaltningen. I postmoderne tankegang ser man på seksualitet som en sosial konstruksjon, kjønn er rollespill, og kjønn og kjønnsadferd er noe man velger. Siden kjønn og seksuelle reaksjoner er valg, velger man ifølge en slik teori jo sine reaksjoner. Og vi får vel også tro at det var fordi han valgte ereksjonen at en lektor i 40-årene ved en høyskole i Finnmark for noen år siden mistet jobben etter at han fikk reisning i studenters nærvær. Da lektoren lå på en treningsmatte og løftet vekter, skal hans penis ha reist seg i treningsbuksen mens to kvinnelige studenter så på.Saken ble brakt til retten som kom frem til at den erigerte penisen kan ha vært synlig mellom shortsen og låret på lektoren, uten at lektoren kan bebreides for dette. Retten kom da også frem til at avskjedigelsen var rettsstridig. Lektoren havnet også i strafferetten da statsadvokaten reiste tiltale etter at det lokale politiet hadde gått inn for å henlegge saken. Mannen ble frifunnet i straffesaken etter at retten hadde tatt avstand fra statsadvokatens "regi" i saken.

Feminisme satt på spissen.

Queer-teorien er det feministiske prosjektet satt på spissen. Queer-teoretikernes drøm er at kategoriene mann og kvinne skal forsvinne. Målet er altså likhet, den mannlige og kvinnelige identitet skal løse seg opp. Men for å sette likhetstegn mellom mann og kvinne, må alle deres kjønnsspesifikke kjennetegn lukes bort. Man får da en abstrakt og innholdsløs kjønnsidentitet, det som står igjen, er mennesket uten kjønn, intetkjønnet, og først da er feminismens likhetskrav innfridd på kjønnsområdet.For å svekke heterofil praksis, er det ikke bare praksisen selv som blir gjenstand for angrep, men også denne praksisens ord og begreper. Alt som minner om heteroseksualitet må renskes bort for å nå den tilstand av renhet og nøytralitet som er målet for det postmoderne prosjekt, en verden befridd for pornografi og verbale uttrykk for heterofil seksualitet.

Det fikk nestleder i LO, Geir Mosti, erfare nylig da han etter protester fra tidligere forbundsleder Oddrun Remvik, måtte fjerne musematta ved kontor-PC'en som fordi den hadde inskripsjonen: "Det er bedre med ei mus på matta enn ti mus på byen".

"Dette gir uttrykk for eit kvinnesyn som eg trudde ikkje var LO sitt. Eg ber derfor om at matta vert fjerna frå skrivebordet til Mosti", skrev Remvik til LO-leder Roar Flåthen tidligere i høst.

Byråkratiske språkideal.

Den politiske elitens krav til språket i den offentlige kommunikasjonen er at det skal være nøytralt i den forstand at det ikke skal speile stereotyper, fordommer som eliten ønsker at folk skal kvitte seg med. Språkets sanselige kvaliteter som gjenspeiler livets hvirvel og realiteter, skal renskes bort, og tilbake står det byråkratiske språkideal, politikerspråket, forvaltningsregimenes endimensjonale språk hvor livets slagg, paradokser, drama, eventyr og ujevnheter er rensket bort. Målet er et pseudonøytralt språk som uttrykker en pseudovitenskapelig virkelighet, den pseudoverdenen som SV-middelklassen trenger for å ha kontroll og for å kunne leve ut sine drømmer fra Thorbjørn Egners hakkebakkeskog. Denne idyllen der alle er vegetarianere og er snille og gode, uttrykker på en måte den autoritære utopien til en norsk middelklasse med en usedvanlig mangel på raushet i forhold til naturen.