Globalt sølibat

Den seksuelle pariaklassen. Årets julegave er at Stortinget stenger av sikkerhetsventilen for den seksuelle pariaklassen.

Forbudet som ble vedtatt 20. november er ikke hovedsakelig for å stanse trafficking, ikke for å bli kvitt masete nigerianere eller hjelpe prostituerte over i mer verdig arbeid. Det er et naturlig og forutsigbart steg i det statsfeministiske prosjektet.

Kastrering.

Loven er utformet kjønnsnøytralt, men hensikten er en ytterligere kastrering av den mannlige, heterofile seksualiteten. Den har så lav verdi i vår kultur at den knapt kan gis bort. Dette forbudet øker bare verdien av den ettertraktede kvinnelige seksualiteten. Fra 1. januar kan ikke menn kjøpe seg fri fra norske kvinners kurtisekrav dersom de ønsker å leve ut sin seksualitet.

Denne seksuelle underklassen som ikke er bra nok for frigjorte, sterke, norske kvinner, kan ikke lenger reise til Thailand og lignende land der det fortsatt fins etterspørsel etter deres seksualitet - riktignok i kombinasjon med deres økonomiske styrke, men det er et regnestykke som går i pluss når du har blitt satt nok på plass her hjemme.

Hul argumentasjon.

Det er der argumentasjonen blir så hul, det rasjonelle så fraværende. Da Arbeiderpartiets kvinnebevegelse mobiliserte for å kriminalisere sexkjøpere, var det først med argumentet om å stanse trafficking. Siden det allerede er forbudt, ble det like ulogisk som å forby stortingspolitikere å stanse lobbyistene. Så pusset Marit Nybakk støv av et gammelt slagord – «Ingen kan eie en annens kropp».

Det er der kvinnebevegelsen tar så grunnleggende feil i maktforholdet mellom kvinne og mann - mellom prostituert og kunde. Makten ligger hos henne. Såfremt hun frivillig prostituerer seg, og det gjør flertallet. Mannen må betale fordi hans seksualitet er uønsket. Hun får betalt fordi kvinnelig seksualitet er et gode milliarder trakter etter.

Staten regulerer.

Loven vil om en generasjon føye seg inn i rekken av pinlige paragrafer som ble vedtatt fordi staten ønsket å regulere sex og samliv som et flertall opplever som ubehagelig. Som forbudene mot sex utenfor ekteskapet (opphevet i 1927), homsesex og samboerskap (begge opphevet i 1972).

Hvem er så disse mennene som betaler for sex? Jeg kjenner en god del. Noen har sex med prostituerte som et kinky tillegg til det normale. Andre for å slippe den ydmykende sjekkingen. Andre fordi de ikke har noe alternativ. Kjønnsmarkedet er av historiske sosiale årsaker organisert slik at menn byr seg frem og kvinner velger, og kvinner velger stort sett et lite mindretall av de mest attraktive og sjekkeflinke mennene. Iallfall når det gjelder uforpliktende sex. Skal de ha kjæreste, må de gjerne velge en på sitt eget nivå.

Mannlig frustrasjon.

Derfor har kvinner generelt flere sexpartnere, mens det hos mennene er skeivere fordelt. Noen faller helt utenom. Disse skal nå nektes å ha lovlig sex. Kraften i mannlig seksuell frustrasjon kan knapt undervurderes, og det er vanskelig å forutse effekten av at denne sikkerhetsventilen stenges. Det blir gode tider for dem som tilbyr menn helgekurs i sjekking for 7000 kroner, med resultatet at kjønnsmarkedet blir enda falskere, mer kynisk og profesjonalisert.

Jeg kjenner flere som har erklært at de bare blir vanekriminelle, og ferdig med det. En annen, en 27-åring fra Nord-Norge som kontaktet meg etter å ha lest min roman Pornopung, opplever det som en ytterligere belastning for et allerede skjørt seksuelt selvbilde. Han har aldri opplevd at ei jente har ønsket å ha sex med ham. Hans eneste erfaringer er disse omreisende «eskortepikene» som tar 1500 kroner og oppover for en times «full pakke».

Statsfeminisme.

Jeg var i fjor for sexkjøpforbudet fordi jeg så på det som en uunngåelig del av det statsfeministiske prosjektet vi har hatt i to generasjoner. Et nødvendig onde for å komme videre i likestillingsprosjektet som jeg selvsagt støtter helhjertet. Så kom utenlandsklausulen - fullstendig uten debatt.

Egentlig var flertallet imot denne loven som KrF i en årrekke forsøkte å få gjennom av hensyn til høvelig moral. Aps fire justisrepresentanter var imot, det var også parlamentarisk leder, statsministeren og utenriksministeren. Likevel klarte kvinnebevegelsen å hestehandle frem et knapt flertall under fjorårets landsmøte. Etter et Aftenposten-oppslag i mars, ble det luftet å gjøre sex med prostituerte forbudt også i utlandet. Justisminister Knut Storberget som var imot loven, men som ble instruert av landsmøtet, la dette til i siste liten. Uten noen debatt.

Den seksuelle underklassen.

Da Odelstinget i forrige uke stemte for loven, forsøkte noen fra Frp å problematisere utenlandstillegget, men ingen ville prate om det. I en sal der flertallet egentlig var imot loven, ønsket ingen å ofre politisk kapital for noe så patetisk som heterofile, mannlige horekunder. Ingen kommer heller til å heve stemmen for den seksuelle underklassen når Stortinget uten diskusjon innvier adventstiden med å pålegge dem globalt sølibat.