Det dypeste tabuet. Knut Olav Åmås skriver i en kommentar i Aftenposten mandag om et av de største tabuene i dag; nemlig det å velge barnfrihet. Avslutningsvis nevner han det han kaller «det aller dypeste tabuet» i denne sammenheng, det at kvinner av og til angrer på å ha fått barn.

Å bruke de fem første årene etter at man har født et barn til å fortrenge ønsket om at man hadde valgt annerledes, er ganske riktig noe man ikke snakker villig om. For min egen del tok det tre år før jeg i det hele tatt så en mulighet til å leve med både denne følelsen og den store kjærligheten jeg faktisk følte for min datter. Men hvordan i all verden skal man kunne formidle disse to tingene? Hvordan si at jeg elsker deg og ønsker deg ikke vekk, men jeg ønsker også at jeg hadde den samme friheten og det samme livet som før jeg fikk deg? Er det angsten for at våre barn skal føle seg sviktet og avvist av sin egen mor som gjør at dette tabuet stikker så grunnleggende dypt?

En søster eller bror.

Min datter har spurt meg mange ganger om ikke hun også skal få en søster eller bror slik nesten alle vennene hennes har. Hva skulle jeg svare på det? At jeg syntes det var forferdelig å gå gravid? At fødselen er den desidert verste opplevelsen i mitt liv? At jeg ikke orker å gå gjennom halvannet år med kun to-tre timers søvn i strekk? At jeg blir så sliten av å være mamma?

Jeg fant aldri et godt svar. Det nærmeste jeg kom var et ønske om å få dette til å handle om meg, ikke om henne. Om hva jeg følte og føler, ikke hvordan hun var og er.

Kanskje det å erkjenne overfor barnet sitt at barnet ikke er den eneste kilden til din lykke i livet, ikke er ditt ett og alt, faktisk kan frigjøre barnet? Å skulle bære ansvaret for hele livsgrunnlaget til sin mor kan være en forferdelig tung byrde å bære, enten de små har naturlig brede skuldre eller har fått utlevert beskyttende skulderputer i en eller annen form.

Fullverdig liv.

Jeg ønsker at min datter skal være voksen i en verden der barn ikke er det ene store symbolet på et fullverdig liv. Jeg vil bidra til at hun skal leve i en verden der hun er flott fordi hun er den hun er, ikke fordi hun har realisert seg selv gjennom å skape et annet, nytt lite liv i form av et barn. Jeg vil at hun skal kunne velge. Velge å ikke få barn, velge å få ett barn, velge å få mange barn. Og at hun skal basere dette valget på vissheten om at det å få barn er en del av livet, ikke hele.

Men hvordan være ærlig med sitt eget barn om dette? Hvordan få henne til å forstå at jeg elsker henne herfra til månen og tilbake igjen tusen millioner ganger, samtidig som jeg nesten daglig fortsatt sliter med overgangen fra å være barnefri til å være mor? Aner ikke. Jeg må bare prøve:

Fortelle alt.

«Kjære følsomme, vennlige, geniale datter. Jeg vil så gjerne fortelle deg alt. Hvordan det føltes i magen min da snøen falt. Hva som gjorde vondt da jeg så på de snødekte trærne med grener som ble tyngre og tyngre og sank mot bakken. Sakte, sakte. Lenger og lenger ned. Så langt ned det er fysisk mulig før de må slippe noe av snøen de bærer på fordi de ikke kommer lenger ned uten å knekke. Jeg vil så gjerne fortelle deg hva jeg følte da jeg trakk blikket vekk fra vinduene og så på de andre barselkvinnene. De som kjekt strikket i vei på babytøy mens de på en eller annen måte samtidig klarte å amme barna sine. Jeg vil så gjerne fortelle deg hvor bunnløs ensomheten min var da. Før jeg ble kjent med deg. Du lå i det trillbare plastskallet ditt og ante ingenting. Alt var så stort og vondt og jeg så og så ut av vinduet. Så på grenene, lurte på hvilke som skulle knekke, hvilke som skulle slippe snøen og rette seg opp igjen. Også du. For alltid skulle det nå være du. Og jeg kjente deg ikke engang. Visste ikke hvem du var, bare at du hadde revet meg i stykker når du skulle begynne på livet ditt.

Som jeg gråt to dager etter fødselen. Jeg gråt og gråt og klarte ikke å stoppe. Gråt for min tapte frihet, gråt for mitt store ansvar. Gråt for smertene, gråt for de 25 timene jeg trodde aldri ville ta slutt. Gråt fordi jeg hadde villet dø, fordi jeg trodde jeg døde, og fordi jeg ønsket døden velkommen. Gråt fordi jeg hadde mistet meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen. Jeg taklet det ikke. Jeg skulle føde med stil og verdighet og endte på den mest uverdige måten som kunne tenkes. Jamrende, hylende, i en bønn om å få dø.

Følte meg annerledes.

Jeg følte meg annerledes enn de andre. De som ikke tvilte, de som omfavnet dette nye uten å sette spørsmålstegn ved det. De som visste med sikkerhet allerede da at de ville ha flere barn. De som ikke tvilte på at dette var riktig. Den største krisen i livet, og så tar de det som den største selvfølgelighet. Som om de hele livet hadde forberedt seg til akkurat dette. Når de lekte med babydukker som små jenter. Når de trillet barnevogner med ekte babyer i som litt større jenter. Når de drømte om film- og popstjerner, potensielle fedre til sine barn. Som om alt bare ledet dem til dette øyeblikket, denne fullendelsen av livet deres. Denne vanvittige kulminasjonen. Denne utslettelsen av dem selv som individer. Dette utrolige ønsket om aldri å være alene.

Jeg følte det ikke slik. Jeg vil så gjerne fortelle deg hvordan det føltes, men jeg vet ikke om jeg klarer. Kanskje det er lettere å fortelle hvordan det ikke føltes, hva jeg ikke tenkte. Da de la deg på magen min, tenkte jeg ikke at dette er det lykkeligste øyeblikket i livet mitt, jeg omfavnet deg ikke som en druknende gjør en livbøye som kastes ut fra en duvende båt i siste øyeblikk. Jeg så på deg, men kan ikke huske om jeg virkelig så deg. Men jeg hørte deg. Jeg husker at jeg hørte deg. Du lagde noen lyder som jeg aldri har hørt fra noe menneske hverken før eller senere. De rareste lyder. Jordmoren sa at du kalte på meg. Jeg er ikke sikker. Kanskje du var sint. Redd og fortvilet og hadde vondt, akkurat som meg. Kanskje vi fant hverandre der og da selv om ingen av oss visste det. Du hadde vært gjennom meg, og livet skulle aldri bli det samme for noen av oss...»

Ikke flere barn.

Min datter vet at jeg ikke vil ha flere barn. Hun vet at fødsel er vondt, at jeg synes det er slitsomt med babyer, og at jeg er glad for at hun nå er stor jente. Jeg lever hver dag for å være sikker på at hun også skal vite at jeg elsker henne. Nettopp henne. Ikke fordi hun er et barn jeg så absolutt måtte ha fordi man jo skal ha barn. Men fordi hun er akkurat den hun er, og fordi jeg syntes det var så vanskelig å bli mor, og fordi jeg noen ganger vet at jeg kunne valgt annerledes.

Etter seks år kjenner jeg at jeg ikke angrer. Men jeg har vært gjennom nok til å kjenne en dyp og ekte forståelse for dem som gjør det. Måtte de få mot til å bryte dette største tabuet og fortelle om det.