Et meningsfylt liv. Når jeg lytter til politikere og leser artikler om glade arbeidende og ulykkelige arbeidsledige i mediene, så er jeg fristet til å svare ja på første spørsmål. For det virker vitterlig som om arbeid = lykke. Det skapes et bestemt inntrykk av at arbeid minst er en grunnleggende forutsetning for å kunne leve et meningsfylt liv.

For det er jo gjennom arbeidet vårt at vi realiserer oss selv. Det er via arbeidet vi er sosiale og skaffer oss nettverk. Det er i kraft av arbeidet at vi mottar lønn. Lønn vi kan kjøpe oss lykke for. Ja, det er vel slik det er?

En tragedie å miste arbeidet?

Lediggang er roten til alt vondt, lyder et gammelt ordtak. Et ordtak med substans? Er det meste av det vonde i livene våre et produkt av manglende arbeid? «Arbeid til alle er jobb nr. 1» var det i alle fall en gang et arbeiderparti som sa. Nå børster partiet støv av denne slagordklassikeren. For nå mister tusenvis av mennesker her i landet arbeidet sitt. Enten de har hatt sitt virke i Notar, i Hydro på Karmøy, i Skanska eller andre steder.

Det er en tragedie å miste arbeidet, skrev Dagbladets Martine Aurdal i en kommentar 3. desember. En tragedie. Er det tragisk å være uten jobb? Ja, kanskje. I alle fall kan det sikkert føles slik, for dem som mister den. Der og da. Men å miste arbeid kan også handle om at nye muligheter åpner seg. Nye og endog bedre muligheter. Sjelden fokuseres det på dette.

Halve folket i arbeid.

«Hele folket i arbeid» er et annet, kjent slagord fra ovennevnte parti. Men hele folket er ikke i arbeid. Hele folket kommer aldri noen gang til å være i arbeid. Det er ikke mer enn halve folket som arbeider. Den andre halvdelen består riktignok bl.a. av barn, skoleelever, studenter og hjemmearbeidende med barn – folk som dermed defineres ut av den såkalte arbeidsstokken (mange av dem legger ned et betydelig arbeid, vi bare kaller det ikke arbeid). I tillegg til pensjonistene da. Men halvdelen utenfor arbeidsmarkedet består også av 300000 uføretrygdede. Pluss 120000 på sykepenger. 110000 på sosialhjelp. Ifølge Statistisk Sentral Byrå er snart 100000 arbeidsledige. 60000 på attføring. 50000 på rehabilitering. Osv.

Hvordan har det blitt slik i et samfunn der så mye oppmerksomhet er rettet mot arbeidet? Er det arbeidslivet som det er noe galt med – er det for brutalt og lite fleksibelt? Støter det folk ut? Er vi for pinglete – bløffer vi på oss smerter og kroniske plager som vi ikke har? Er velferdsordningene altfor gode? Har de hyppigere samlivsbruddene noe av skylden? Eller kan selve arbeidsfokuset være hovedårsaken?

Få folk i jobb.

Tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssens mantra var å «få folk i jobb». Er det nøkkelen til det gode liv? Hva med alle dem som uansett ikke kommer seg i jobb da? Tross arbeidslinje og all verdens flotte kvalifiseringsprogrammer. De som rett og slett ikke orker å arbeide fordi de er utmattet. Eller hva med dem som ikke kan arbeide fordi ingen arbeidsgiver noen gang kommer til å ansette dem, uansett. De som har en rushistorikk og en CV som skremmer bort enhver arbeidsgiver på både flat og kupert mark. Er løpet deres kjørt og livet meningsløst? Kan de bare pakke sammen og hive seg ned i kisten?

Det voldsomme og snevre fokuset på arbeid skremmer meg. Og det som skremmer, er at den normen og standarden som skapes, bidrar til å etablere et altfor stort rom for skam, skyld og fortvilelse for dem som er utenfor både norm og standard. Vi har et mangfoldsår gående og en statsminister som ønsker seg verdens mest inkluderende samfunn. Er de som angivelig ikke arbeider med i inkluderingen og mangfoldet? Eller er deres liv en tragedie? Er de vandrende katastrofer? Det sies aldri rett ut, men implisitt ligger disse ledende spørsmålene skremmende nært til.

Gratispassasjer.

For et vedvarende og økende fokus på hvor uhyre viktig det er å ha arbeid, skaper en samfunnsholdning i retning av at arbeid er det eneste saliggjørende i livet. Er du utenfor arbeidsmarkedet, så er du lite verd. Du bidrar ikke til samfunnet. Du er en gratispassasjer. En snylter på andres arbeidsinnsats.

Vi har i dag et samfunn som er så opptatt av arbeid at mange jobber helsen av seg allerede før fylte 40 år. Mange brenner seg ut i alle ender, til tross for at Morgenbladet smører ut over hele sin førsteside 5. desember at vi er «fritidskongene». Pensjonsalderen er 67 år. Trodde jeg. Og sikkert mange med meg. Men den relle pensjonsalderen er faktisk bare 59 år. Gjennomsnittlig altså. Det betyr at mange pensjonerer seg tidlig i 50-årene. Hvorfor kjører vi oss ut på denne måten?

Tenk om et annet livsløp er mulig å få til! Et løp der arbeidet ikke la fullt så mye beslag på tid og krefter for arbeidende. Et løp der «ikke-arbeidende» slapp å bli tappet for så mye livsglede og energi i frustrasjon over ikke å ha den jobben som samfunnet rundt forteller at de må ha for å være glade. Kanskje et slikt løp til og med ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt? Fordi vi ville orke mer og leve et bedre liv.

Lykken.

Dagsavisen har daglig et portrettintervju med faste spørsmål. Ett av spørsmålene lyder: Hva er du mest stolt over å ha fått til? Og jo da, mange svarer at de er mest stolte over å ha fått til noe i forbindelse med jobben sin. Men langt flere svarer kjæresten, ektefellen og barna sine. Ut i fra dette høyst uvitenskaplige grunnlaget, kan vi slutte at andre verdier enn arbeid kanskje er vel så viktige for å leve et liv med god livskvalitet. Kanskje lykken faktisk ligger i å være sammen med familiene våre? Kanskje lykken ligger i vennene? Kanskje lykken ligger i å gå flere turer i skogen? Kanskje lykken ligger i kjæledyret? Eller kanskje lykken ligger i å bli rusfri?

En ny vei.

Samtidig er det godt mulig at vi streber litt for mye etter lykke. Fordi man i denne streben glemmer å sette pris på det man har. Jo da, det kan godt være at man glemmer å sette pris på arbeidet sitt. Så lenge man har det. Men det kan også være at man glemmer å sette pris på noe helt annet. Fordi det må være noe annet å sette pris på enn arbeid. Må!

For vi kan ikke leve med, og i, et samfunn der alle utenfor arbeidsmarkedet ikke kan sette pris på det de har. Vi kan ikke leve med et samfunn som forteller oss at arbeid er den eneste vei til et meningsfylt liv. Er det sånn at vi lever i et slikt samfunn, noe jeg har en ekkel følelse av, så vil i alle fall jeg, bl.a. gjennom denne kronikken, bidra til å tråkke opp en ny vei. Vil du tråkke med meg?