De siste ukene har det vært en debatt i mediene om våre soldater i utenlandsoperasjoner får den anerkjennelsen de har krav på fra samfunnet, spesielt fra de politikerne som sender dem ut. Debatten er interessant, fordi den er et symptom på at det norske forsvaret ikke bare omstilles ytre sett, men også endrer karakter.

Fra å være et bredt, mobiliseringsbasert forsvar beregnet på en eksistensiell forsvarskamp på egen jord, er det omdannet til et stående, delvis profesjonalisert instrument for norske sikkerhetsinteresser i vid forstand. Disse to typene forsvar er ikke bare ulike på overflaten, de er også psykologisk og kulturelt grunnleggende forskjellige. Det fordrer at så vel Forsvarets eget personell som samfunnet rundt oss tar inn over seg hvilke forventninger vi da må ha til hverandre.

Ta liv.

Alle militære organisasjoner er avhengige av sterke motivasjonsmessige mekanismer, fordi soldatyrket i sin natur er ekstremt. Det dreier seg i ytterste konsekvens om å ta andres liv under betingelser som også innebærer risiko for å miste sitt eget. Skal en militær enhet fungere i kamp, må den derfor ha den indre kvalitet som vi gjerne kaller stridsmoral, altså den kompromissløse viljen til å sette gjennomføring av oppdraget foran andre hensyn – inklusive hensynet til eget liv.

I det gamle forsvaret var denne moralske bærebjelken forutsatt å være de verdier og idealer en total krig på egen jord nødvendigvis dreier seg om – Norges eksistens som selvstendig nasjon, og liv og frihet for oss alle. Men i dag er ikke dette tilstrekkelig som moralbærer, fordi Forsvaret skal fungere også uten at disse verdiene står på spill.

Fravær av trussel.

Våre utenlandsoperasjoner er riktignok nært knyttet til norske sikkerhetsinteresser, men ikke like absolutt og selvinnlysende som f.eks. ved det tyske angrepet i 1940. Og skulle vi få en ny konflikt i våre egne nærområder i dag, vil det ut fra våre beste vurderinger ikke dreie seg om et forsøk på å erobre hele eller store deler av Norge. I fraværet av en tradisjonell invasjonstrussel ligger også at innsatsen i en militær konflikt i nordområdene trolig vil være av rent materiell art. Den kan i sin konsekvens komme til å dreie seg om størrelsen på oljefondet.

Men dermed oppstår det også et behov for en helt annen slags moralsk og motivasjonsmessig fiber i det militære instrumentet som skal tjene disse interessene. Stridsmoralen må tuftes på noe mindre absolutt enn de grunnleggende verdier og friheter hele samfunnet bygger på. Dette fremstår som enda mer krevende, etter som livet nå skal risikeres for ting som et flertall av befolkningen kanskje er nokså likegyldige til og godt kan greie seg uten.

Eliteavdelinger.

Ikke desto mindre har det alltid eksistert militære organisasjoner som har hatt nettopp denne kvaliteten. Og det er i denne kategorien vi også finner de fremste eksemplene på militære eliteavdelinger gjennom tidene. Deres fremste fellestrekk er deres bruk av profesjons- og avdelingsidentiteten – det innbyrdes kameratskap og samhold i avdelingen – som selve den søylen stridsmoral, disiplin og indre kvaliteter hviler på.

Livet i vektskålen.

Når den enkelte soldat stilles overfor de mest ekstreme påkjenninger og livet ligger i vektskålen, er det med andre ord ikke de fjerne og opphøyde idealer som holder ham oppe, men uviljen mot å svikte kameratene og avdelingen, og dermed kanskje også hele avdelingens renommé og tradisjon. Denne «familiefølelsen» må bygges systematisk opp gjennom avdelingens daglige liv, for eksempel gjennom markeringer knyttet til årsdagen for kamper hvor den har utmerket seg med heder, minnemarkeringer for dens falne osv. På denne måten skapes tilhørighet til og forpliktelse overfor avdelingen inntil den enkelte er innstilt på å bringe selv de største offer, fordi selvbilde og selvrespekt står og faller med aksept og tillit fra kamerater og medsoldater.

Avdelingsidentitet.

Det nye norske forsvaret må altså, parallelt med sin ytre omstilling, også gjennomgå et kulturelt hamskifte – fra det typiske militsforsvarets forankring i de høyeste idealer til en kultur bygget på sterk profesjons- og avdelingsidentitet. Det betyr likevel ikke at anerkjennelse fra resten av samfunnet er uten betydning. Spesielt er det avgjørende at politiske myndigheter er tydelige i sin støtte til soldatene, hva enten det skjer ved å besøke avdelinger i felten, dekorere dem som utmerker seg utover pliktens krav eller ivareta våre veteraner etter endt innsats.

Dette er uhyre viktig, ikke minst for at soldatene skal bevare troen på legitimiteten i det de gjør. Det vil i seg selv forebygge psykiske senskader, og er viktigere jo mer politisk omstridt operasjonen er i hjemlandet. Fra det øvrige samfunn bør soldaten kunne forvente at folk flest evner å skille mellom maktbrukens politiske formål og den innsats soldaten yter. Soldaten har med andre ord krav på respekt og lojalitet, nettopp fordi han eller hun ikke kjemper på egne vegne, men på hele samfunnets – og bærer risikoen ved det.

Den som velger soldatprofesjonen, må gjøre det på tross av både hvilket ubehag og hvilken risiko det innebærer, og da nytter det ikke i dagens forsvar å gjøre det betinget av om det skjer i Norge eller i Afghanistan. Sverre Diesen

Ta konsekvensen.

Så langt hva Forsvaret og den enkelte soldat kan vente av samfunnet. Hva har så samfunnet rett til å vente av oss? For det første at vi tar konsekvensen av vårt eget valg av profesjon og aksepterer den risiko som følger med, både for egen person og i forhold til hva vi kan bli beordret til å gjøre. Velger man å bli soldat, må det altså være i tillit til at norske myndigheter ikke vil bruke Forsvaret til oppgaver som er uforenlige med ens egen samvittighet. Har man ikke det, får man velge noe annet.

Dernest må vi akseptere at brå død eller invaliditet er en yrkesrisiko for soldater. Den som velger soldatprofesjonen, må gjøre det på tross av både hvilket ubehag og hvilken risiko det innebærer, og da nytter det ikke i dagens forsvar å gjøre det betinget av om det skjer i Norge eller i Afghanistan.

Soldatrollen som profesjon.

Kravet fra soldater i aktive operasjoner utenlands om respekt og anerkjennelse fra politiske myndigheter og samfunn – som vi for øvrig har i fullt monn fra Forsvarets politiske ledelse i dag – er altså berettiget. At det ikke formelt er krig mellom Norge og det land hvor operasjonene foregår, er i den forbindelse ren formalisme – de formelle krigserklæringers tid er uansett forbi. Men på den annen side kan ikke vi i Forsvaret la en slik anerkjennelse bli en betingelse for vår egen forpliktelse og innsats. Vår forpliktelse er en konsekvens av vårt valg av soldatrollen som profesjon og må gjelde uten reservasjoner så lenge vi velger å stå i tjenesten – hva enten vi verver oss for kortere perioder eller har det som yrke.