Dyrt å være mor. For 50 år siden ønsket kvinner lønnsarbeid og samtidig å være mor. I dag må mange kvinner ha lønnsarbeid for ha å råd til å bli mor. De som ikke har egen lønnsinntekt eller er under utdanning, har begrensede økonomiske rettigheter som mor. Støtteordningene ved fødsel er fundert på at kvinnens liv er likt mannens, med fast tilknytning til arbeidslivet. Folketrygden finansierer et opphold fra lønnsarbeid etter fødsel for mor på inntil 38 uker med full lønn. Også denne korte tiden som heltidsmor er truet.

Mange mener at far bør få en større del av foreldrepermisjonen. Dette til tross for at det er kvinnens opparbeidede rettigheter som gir ytelse fra folketrygden. Hos andre pattedyr er det opplagt at hunnen har hovedansvar for avkommet før det kan klare seg selv. Mye tyder på at dette er biologisk betinget. Gis oxytosin, et svangerskaps- og ammehormon, til en hannrotte, begynner han å bygge reir.

Bidrag reduseres.

De fleste av folketrygdens ytelser til kvinnen som mor, er borte. Enkepensjon og ektefellebidrag etter samlivsbrudd er borte. Overgangsstønad til enslig forsørger er sterkt redusert. Det er også barnetrygdens andel av husholdningsbudsjettet.

Bidragsordningene er endret og bidraget reduseres i takt med antall overnattinger hos den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen. Kontantstøtte er innført, men den kan man vanskelig leve av. Kontantstøtten har fått samme skjebne som en kvinne som er mor på heltid, har lav status og er politisk ukorrekt.

Mor taper.

Mange barnefordelingssaker etter samlivsbrudd ender i rettsapparatet. Ofte taper mor. Kanskje taper hun på grunn av lav inntekt eller fordi mannen gir bedre inntrykk i retten? Far anses å ha stor betydning for barnet. Mor risikerer bøter hvis hun ikke legger til rette for samvær med far. Dette gjelder selv om samlivsbruddet skyldes rusmisbruk, vold eller annen kriminalitet, forhold som kan være vanskelig å bevise.

18 prosent av norske kvinner i fertil alder oppgir at de har vært utsatt for vold, oftest av partner. Det er reist forslag om at moren ikke kan flytte innenlands med barnet etter samlivsbrudd uten samtykke fra barnets far. Gradvis taper kvinner retten til omsorg for barnet hun har skapt. Har dette betydning for kvinners vilje til å føde barn i etablerte parforhold?

Retten til omsorg.

For 50 år siden var kvinner på sykehuset i over en uke etter fødselen. Ved hjemkomst fikk hun betalt husmorvikar. I dag er kvinnen på sykehus ofte i bare ett eller to døgn. I denne tiden må hun selv ta seg av barnet, også om natten. Halvparten av barselkvinnene oppgir manglende hvile etter en fødsel. Reduksjonen i liggetid på sykehus er innført til tross for at nesten 30 prosent er forløst med et operativt inngrep. Barselomsorgen i primærhelsetjenesten er ikke styrket som erstatning for kortere sykehusopphold.

Kvinner er overlatt til sine menn i hjemmet bare et par døgn etter fødselen. De færreste nybakte fedre har erfaring med barselkvinner og nyfødte spedbarn. Mange vil mene at dette er et sosialt og biologisk eksperiment og et brudd på barseltradisjoner med fellestrekk over hele verden.

For hundre år siden døde nesten fem av hundre kvinner i forbindelse med svangerskap eller fødsel. Den lave mødredødeligheten i dag er ikke selvsagt. Høyt kompetente fagfolk arbeider hardt, ofte på grensen til det forsvarlige. Skulle de kravene til sikkerhet som gjelder i oljesektoren også gjelde for de store fødeavdelingene, måtte antall stillinger økes betraktelig, både for den daglige driften og for kvalitetssikring.

Muligheten til å bli mor.

I mange europeiske land blir reproduksjonsteknologi sett på som et viktig bidrag for å øke antall barnefødsler. Bioteknologiloven i Norge gir ikke en kvinne selvstendig rett til behandling for barnløshet. Hun må leve i et stabilt samlivsforhold. Hun kan få sæd fra en fremmed mann dersom partnerens sæd ikke er god nok til befruktning. Men hun kan ikke få egg fra en annen kvinne dersom hennes egne egg ikke er gode nok. Behandling for barnløshet er kostbart for dem som får dette tilbudet.

I minst to generasjoner er kvinner oppdratt til ikke å få barn, ikke før det passer. Men når passer det å bli mor? Når hun har utdanning? Når hun har jobb? Når hun har en mann? Når hun har et sted å bo? Når hun har råd? Når det er for sent? Reproduksjon må konkurrere med andre hensyn og skjer ikke av seg selv i et moderne samfunn.

Å få mange barn.

Selv om Norge er bedre stilt enn de fleste andre europeiske land, fødes det ikke nok barn til å opprettholde folketallet. Så lenge noen kvinner får ett eller ingen barn, må andre kvinner føde flere enn to barn. Med lønnsarbeid utenfor hjemmet er det praktisk vanskelig å ha flere enn to barn. De færreste har råd til å være hjemmearbeidende uten lønn.

For å opprettholde folketallet kan vi importere arbeidskraft, også arbeidskraft til å føde barn. Hvert fjerde fødte barn i Oslo har foreldre som ikke er født i Norge. Kvinner fra ikke-vestlige land får i gjennomsnitt dobbelt så mange barn som norske kvinner. Myndighetene ønsker at også innvandrerkvinner kommer seg ut av hjemmet og inn i lønnsarbeid. Dette politiske ønsket er et godt eksempel på storsamfunnets manglende respekt for det arbeidet flerbarnsmødre gjør.

Provosert abort.

Milliardbeløp bevilges til avtalefestet pensjon. De fleste med rett til slik pensjon er menn over 60 år. Samtidig ender inntil halvparten av alle påbegynte svangerskap hos norske kvinner under 25 år i provosert abort, ofte på grunn av dårlig økonomi. Kvinner har rett til abort, men når skal de gi liv? Hver fjerde førstegangsfødende i Norge er 35 år eller eldre. Da er det ikke mange gjenværende år til å lage barn.

Mye tyder på at samfunnets viktigste arbeid, å skape et menneske, har lav status. Bare kvinner som er i lønnsarbeid får økonomisk trygghet som mor gjennom arbeids- og trygdelovgivning. Men hvorfor skal støtte til reproduksjon være knyttet til deltagelse i arbeidslivet? Er ikke alle mødre og alle barn like mye verdt for samfunnet? Har ikke reproduksjon minst like stor samfunnsverdi som annet arbeid? Gjennom århundrer har kvinnens fruktbarhet og kvinnen som mor vært dyrket.

Er kvinner i vestlige land i ferd med å miste det viktigste: Retten og muligheten til å føde barn og til å beholde omsorgen for barnet?