Okkupasjonshistorien. Fjorårets bokhøst og Max Manus-filmen har skapt fornyet interesse for okkupasjonshistorien og vekket til live en gammel, men viktig debatt om den norske motstandskampens betydning: Hva er myte og hva er sannhet om det norske folks motstand mot okkupasjonsmakten og NS-regimet? Er motstandsbevegelsen blitt hausset opp i ettertid for å gi landet en stoltere krigshistorie enn fortjent?

Selv om det ganske sikkert har forekommet eksempler på selvskryt og overdrivelser, er motstandskampens historie stort sett blitt nøkternt fortalt. Milorg-sjef Jens Chr. Hauge la for eksempel ikke skjul på at motstandsarbeidet kom sent i gang og at kun en liten del av befolkningen var aktivt med. Folk sto ikke i kø for å bli med i hjemmefronten, poengterte han. Og han la til: Myten om at det norske folk opptrådte heltemodig fra første til siste stund, var en «vulgarisering» av virkeligheten. Faktum var at motstanden begynte «meget forsiktig».

Nedkjempet og lamslått.

Det siste er lett å forstå. Sommeren 1940 var nasjonen Norge ikke bare nedkjempet militært, men også lamslått. Okkupert av datidens sterkeste militærmakt og uten utsikt til snarlig hjelp utenfra var det ikke lett å se nytten av å kjempe videre. Desto mer betydningsfullt var det at det midt i motløsheten likevel fantes menn og kvinner, mange av dem svært unge, som nektet å akseptere nederlaget. Noen tok seg over til England for å slutte seg til de norske styrkene der. Andre gikk famlende i gang med å forberede sivil og militær motstandskamp på norsk jord.

At det store flertall forholdt seg passive, innebar ikke at folk flest hadde avfunnet seg med fremmedveldet eller næret noen sympati med Quisling-regimet. Alt i 1941–42 møtte forsøket på å nazifisere det norske samfunnet bastant motstand. Prester, lærere, idrettsutøvere og andre sto modig opp mot ensrettingen. Da lov om nasjonal ungdomstjeneste ble proklamert i februar 1942, protesterte 200000 opprørte foreldre. Forsøket på å tvangsinnmelde norske barn og unge i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking falt dermed i fisk. Det er grunnlag for å si, med Jens Chr. Hauge, at denne langsomt voksende og gradvis herdede motstandsviljen bidro til å bevare Norge som «et uunderkuet land selv under okkupasjon».

Majoriteten avviste nazismen.

Okkupert, men uunderkuet. Dette var trolig den viktigste gevinsten av den sivile holdningskampen. Det skortet som kjent ikke på nazister og kollaboratører i landet, men det står fast at majoriteten av folket avviste nazismen og lengtet etter frihetens tilbakekomst.

Hva så med den militære motstandsbevegelsen? Hvilke mål fremmet den som ikke like sikkert – eller sikrere – kunne ha vært oppnådd gjennom sivil motstandskamp?

Rent bortsett fra at det på individnivå kunne fortone seg som en moralsk plikt, for ikke å si en eksistensiell nødvendighet, å delta i krigen mot Hitler-Tyskland, hadde militær motstandskamp på norsk jord også sine mer fornuftsmessige begrunnelser. Det er opp mot disse begrunnelsene, og deres materielle rammebetingelser, motstandskampens resultat må måles.

Milorgs betydning.

Betydningen av Milorgs og de kommunistiske aksjonsgruppenes innsats lå på flere plan.

For det første: Den militære motstandskampen bidro til å sette tyskerne under økende press før sluttoppgjøret. I Milorg-ledelsen var det fra årsskiftet 1942/43 enighet om at det gjaldt å bygge opp en reell militær slagkraft i det okkuperte Norge som kunne settes inn bak fiendens linjer når den forventede allierte gjenerobringen av landet tok til. En undergrunnshær på 30000–40000 mann utgjorde ingen trussel mot 350000 tyske soldater, isolert sett. Men som del av en felles norsk-alliert operasjon kunne Milorg bli en viktig brikke.

For ikke å sette den systematiske styrkeoppbyggingen i fare, var Milorg tilbakeholden med å eksponere seg gjennom væpnede aksjoner. Like til den siste krigsvinteren var terskelen for sabotasje og annen militær maktbruk svært høy.

Sabotasje.

Når det etter hvert ble utført sabotasje også i den ikke-kommunistiske motstandsbevegelsens regi, alene eller i samarbeid med Linge-kompaniets folk, hadde det først og fremst et storstrategisk sikte: Å nagle den tyske okkupasjonsstyrken fast i Norge. Poenget med de britiske raidene langs norskekysten var å få tyskerne til å frykte at de allierte forberedte en invasjon. Ergo kunne ikke Wehrmacht tillate seg å overføre militære mannskaper fra Norge til andre og mer prekære frontavsnitt.

På samme måte ble det fra høsten 1944 en prioritert oppgave for Milorg å bidra til å svekke tyskernes evne til å utføre slike troppeforflytninger. Skip ble senket; broer, jernbanespor og lokomotiver sprengt. Den omfattende jernbanesabotasjen i mars 1945 viste tyskerne at de ikke kunne belage seg på å kunne gjennomføre en rask evakuering fra Norge.

Betydelig virkning.

Selv om de fleste av motstandsbevegelsens sabotasjehandlinger hadde et mindre format enn dette, er det misforstått å avfeie aksjonene som «guttestreker» og «myggstikk». For det første var det forbundet med stor risiko å delta i væpnede anslag mot den tyske krigsmakt. Aksjonene ble utført av folk som visste at de satte sine liv på spill.

For det andre blir det feil å vurdere aksjonene bare ut fra hvilken militær effekt de enkeltvise aksjonene hadde. I en total krig er i grunnen all krigsinnsats like viktig fordi det er summen av det hele som avgjør utfallet. Selv om hver enkelt aksjon betydde lite isolert sett, så var den samlede virkningen betydelig. Tyskerne innså at det fantes en velorganisert militær motstandsbevegelse i Norge som sto klar til å operere sammen med de allierte stormaktene.

Væpnet motstand hadde også en viktig avskrekkingsfunksjon som ikke kunne oppnås gjennom sivil motstand alene: Den kunne brukes til å uskadeliggjøre særlig farlige angivere og nazister. Attentater og likvidasjoner fortalte at det kunne koste dyrt å løpe fiendens ærend.

Norsk selvrespekt.

Den kanskje viktigste betydningen av den militære motstandskampen lå imidlertid på et annet plan: Aksjonene var også ment å skulle styrke befolkningens motstandsvilje under krigen og norsk selvrespekt etter krigen. Det siste var et helt avgjørende poeng for Jens Chr. Hauge i de interne diskusjonene i Milorg for og imot en mer aksjonistisk linje. Han hevdet med styrke at det i ettertid ville være umåtelig viktig for det norske folk at friheten ikke kom tilbake som en gave fra himmelen.

At Norges frigjøring primært skyldtes den massive krigsinnsats fra våre allierte, var det ingen tvil om. Men for Norge som nasjon ville det gi grunnlag for en helt annen selvaktelse dersom frihetens tilbakekomst ikke bare var andres verk. Etterslekten skulle vite at man også i vårt land hadde vært villige til å slåss mot fienden, enda så overmektig den var.

Viktig premiss.

Dette synet fikk til slutt bred oppslutning, ikke bare i Milorg, men også i den sivile hjemmefrontens ledelse. Senere har det inngått som en viktig premiss for mye av det som er blitt sagt og skrevet om den militære motstandskampen i Norge.