Feil bilde. Hamas og Hizbollah blir av ulike politiske aktører og observatører beskrevet som to alen av samme stykke: Deres overgripende mål er å ødelegge Israel. Alt de gjør tolkes i lys av dette målet, og eventuelle forskjeller mellom dem er følgelig trivielle.

Dette bildet er feil og har en alvorlig konsekvens. Slike forenklende forklaringer fører til at Hamas, Hizbollah og andre islamistiske organisasjoner fremstår som både irrasjonelle og destruktive. Derfra er det kort vei til å slå dem i hartkorn med voldsromantikerne i Al-Qaida, som de har svært lite til felles med. For å forstå hva Hamas og Hizbollah er og hvorfor de handler som de gjør, må vi skille dem analytisk.

Utslette Israel.

Det er riktig at det finnes likheter mellom Hamas og Hizbollah. Begge er islamistiske organisasjoner med en væpnet gren som driver motstandskamp og en sivil del som driver med sosialt og politisk arbeid og deltar i valg. Begge har som utgangspunkt å drive motstand mot israelsk okkupasjon, og de deler en ideologisk visjon om å utslette staten Israel. De ønsker også å opprette en islamsk stat i henholdsvis Palestina og Libanon. Der ender imidlertid likhetene. Ser man nærmere på deres historiske bakgrunn og nåværende roller i regionen er det en rekke iøynefallende forskjeller som viser seg.

Hamas er en sunnimuslimsk organisasjon som springer ut fra Det muslimske brorskap. Brorskapet ble grunnlagt i Egypt i 1928 som en pietistisk bevegelse med brodd mot den britiske tilstedeværelsen i Egypt. Organisasjonen fikk raskt avleggere i en rekke arabiske land og er i dag den mest betydelige islamistiske massebevegelsen i den arabiske verden.

Grasrotbevegelse.

Hamas oppsto i 1987, under den første palestinske intifadaen, og grunnleggerne var lokale ledere i Det muslimske brorskapet. Det var altså en grasrotbevegelse fra begynnelsen av. Dette er et typisk trekk for bevegelser sprunget ut av Det muslimske brorskapet, for helt fra starten av arbeidet organisasjonen for islamisering av samfunnet nedenfra og opp, ved hjelp av sosialt arbeid, utdanning, bønnegrupper og studiesirkler.

Som motstandsbevegelse har altså Hamas sprunget ut fra en lang tradisjon med stort sett fredelig islamistisk aktivisme. Å hevde at Hamas driver sosialt arbeid bare for å lokke eller presse palestinere til å støtte motstandskampen er derfor historieløst. I tillegg bidrar slike påstander til et ideologisert og feilaktig bilde av islamisme som sådan: Alt islamistene gjør som kan oppfattes som positivt blir redusert til midler for å nå et skremmende mål, i dette tilfellet ødeleggelsen av Israel. Med et slikt utgangspunkt kan man aldri forstå islamistene.

Mer dramatisk.

I kontrast til dette ble Hizbollah grunnlagt på en mer plutselig og dramatisk måte, og organisasjonen opererer i et svært fragmentert samfunn. Hizbollahs tilblivelse er et direkte resultat av tre ulike faktorer: Israels invasjon av Libanon i 1982, sjia-muslimenes historisk sett marginaliserte posisjon i Libanon, og Irans ønske om å eksportere den islamske revolusjonen tidlig på 1980-tallet. Kampen mot Israel er altså bare en del av bildet for Hizbollah, og det dreier seg da først og fremst om okkupasjon av libanesisk, ikke palestinsk, land. Hizbollah var et svar på at Israel angrep Libanon, ikke på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza.

I tillegg var Hizbollah ayatollah Khomeinis forlengede arm i Libanon. Organisasjonen ble dannet av unge sjia-muslimske teologistudenter som betraktet Khomeini som åndelig autoritet, og geriljasoldatene ble lært opp av den iranske revolusjonsgarden. Libanon var og er et religiøst splittet land, så Hizbollah har aldri vært noen integrert del av libanesisk samfunnsliv, slik Hamas har vært det i de palestinske områdene. Tvert imot kjempet Hizbollah på 80-tallet ikke bare mot israelerne, men også mot en rekke andre libanesiske militser.

Sjia-muslimsk parallellstat.

Av andre libanesere beskyldes Hizbollah stadig for å ville skape en sjia-muslimsk parallellstat i Libanon, hvor en iransk religiøs kultur som er fremmed i Libanon skal være retningsgivende. Og ser man litt dypere enn den rent politiske retorikken mot Israel, finner man snart at den religiøse ideologien i stor grad dreier seg om å bygge et eget sjia-islamsk samfunn i Libanon som er tro mot Khomeinis doktrine om wilayat al-faqih – den rettslærdes styre. Dette skinner gjennom i organisasjonens egen avis, som få observatører bryr seg med å lese i detalj, og i de sosiale aktivitetene Hizbollah driver.

Det blir derfor feil å fremstille Hizbollah bare som Israels nemesis, eller som Irans forlengede arm i kampen mot Israel. Det dreier seg i enda større grad om å skape et sjia-islamsk parallellsamfunn i Libanon – et ideologisk mål som må skilles fra kampen mot Israel.

Nettopp derfor befinner Hizbollah seg i en delikat innenrikspolitisk situasjon, hvor taktiske hensyn til andre libanesiske krefter er avgjørende for partiets handlinger.

En annen konflikt.

Derfor har Hizbollah fraholdt seg fra å gripe direkte inn i konflikten mellom Israel og palestinerne. I stedet har de begrenset sin aktivisme til å forsvare libanesisk land og tvinge Israel til å trekke seg ut av Libanon. Hizbollah har altså aldri kjempet for å vinne tilbake land som araberstatene tapte i 1948 og 1967. Konflikten mellom Israel og Hizbollah er altså en annen enn mellom Israel og Hamas.

Hizbollah har riktignok prinsippfestet sitt ønske om å utslette den israelske staten. Men det som nå bestemmer Hizbollah–leder Hasan Nasrallahs handlinger i forhold til Israel er først og fremst kalkyler om nasjonal og regional innflytelse for organisasjonen som en sjia-islamistisk kraft, ikke drømmer om å kaste Israel på havet.

Hamas vil ikke skape noe parallellsamfunn, men forandre den eksisterende palestinske politiske strukturen. Selv om Hamas støttes av Iran, har de ingen ideologisk lojalitet til Ali Khamenei, slik Hizbollah har.

Tvert imot strider doktrinen om «wilayat al-faqih» helt mot hva både Hamas og sunnimuslimer generelt mener er en god religiøs og politisk ordning. Hamas befinner seg altså i en mer presset, men mindre komplisert innenrikspolitisk situasjon.

Forsvinner ikke.

Hamas og Hizbollah er to ulike islamistiske bevegelser i to meget ulike land. De har forskjellige historier og separate politiske mål. På ett eller annet tidspunkt må vestlige land innlede en dialog med disse bevegelsene, for de forsvinner ikke – heller ikke med fred i Midtøsten. Da er det nyttig å kunne noe mer om dem enn at de er mot Israel.