• Da beslagleggelsen av palestinsk land førte til palestinsk motstand, grep Israel til folkerettsstridig brutalitet mot dem, skriver Kåre Willoch. Her er muren Israel har satt opp.

    FOTO: MONA Ø. BECK

Veien til katastrofen

- De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne, støtter en politikk som kan føre til hat og katastrofe for Israel.

- Levin har blitt blind for lidelsen på Gaza

Video

Willoch på nettprat: - Et ganske hemningsløst utbrudd

Nettprat med Kåre Willoch

100 års dobbeltmoral. Vår tids ulykker for det palestinske folk har sammenheng med nesten 100 års dobbeltmoral i den vestlige verden. Ord om frihet, demokrati og fred er blitt kombinert med en makeløs toleranse for okkupasjon og undertrykkelse av palestinere. Man har gjort kritikk mot overgrep virkningsløs ved konsekvent å rette den mot undertrykkere og undertrykte samtidig. Når overgrepene skaper ekstremisme blant de undertrykte, brukes det som bevis for at undertrykkelsen er berettiget. Når de undertrykte reiser seg, understreker man undertrykkernes rett til selvforsvar.

Forespeilet frihet.

Det begynte under første verdenskrig. Da ble araberne – også i Palestina – forespeilet frihet som lønn for å delta i krigen mot Tyrkia, som var alliert med Tyskland. Men samtidig sluttet Frankrike og Storbritannia en avtale om deling av Midtøsten mellom seg. Og for å få jødisk støtte til de allierte, ble de lovet et «nasjonalt hjem» i et område der 90 prosent av folket var arabere. I mellomkrigstiden ble palestineres forsøk på å få beholde det landet som de hadde røtter i siden før sagatiden i Norge, brutalt knust av britene.

Forbrytelser mot jødefolket.

Etter europeeres ufattelige forbrytelser mot jødefolket under siste verdenskrig mente den vestlige verden at jødene måtte få en egen stat, i et område der det fremdeles var langt flere arabere enn jøder. Arabiske stater foreslo da at man skulle spørre den internasjonale domstolen i Haag om FN hadde folkerettslig grunnlag for å opprette en stat for et folk i et område der det bodde et annet folk. Da nektet Vesten å trekke folkeretten inn i en sak om et folks rett. Men FN bestemte i hvert fall at ingen som bodde i området skulle miste noen rettigheter, eller lide noen overlast, som følge av delingen av landet.

Men da jødiske terrorister i 1948 gjennomførte massakre mot sivile for å få arabere til å flykte fra det som skulle bli Israel, gjorde ingen av dem som hadde vedtatt at slikt ikke skulle skje, noe av betydning for å hindre det. Disse massakrene er beskrevet av den israelske historikeren Benny Morris.

FNs vilkår brutt.

Til tross for at FNs viktigste vilkår for opprettelse av staten Israel var brutt, trodde palestinske flyktninger at de ville få reise tilbake til sine hjem. Men Israel nektet dem adgang og beslagla deres eiendom, uten erstatning. I deres tilfelle ville ingen vestlige makter presse gjennom de menneskerettigheter som de hadde vært med på å garantere. Dermed oppsto flyktningeproblemet. Det var disse overgrepene mot arabere i Palestina som skapte så sterke reaksjoner i arabiske land at mange jøder følte at de måtte utvandre derfra til Israel.

Krigen i 1967 ble en ny milepæl. Israels tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami skrev i sin bok Scars of War, Wounds of Peace: «Etter nederlaget (i 1967) kunne araberne ha godtatt fred på grunnlag av grensene fra 1948 ... Men nå ville et beruset Israel ha mer, og unnlatelsen av å skape fred ledet både til en gjenoppliving under israelsk okkupasjon av en rasende palestinsk nasjonalisme og oppkomsten av ... en messiansk nasjonalreligiøs jødisk ekspansjonisme» («Economist» 11. februar 2006)

Etter dette har Israel bosatt stadig flere egne borgere på palestinsk land, i strid med folkeretten, som vestlige land angivelig legger stor vekt på. Ingen har gjort noe av betydning for å beskytte palestinerne mot dette.

Oslo-avtalen.

Oslo-avtalen av 1993 ga palestinerne håp om en egen stat. Men budskapet til palestinerne ble: Hvis dere vil ha en egen stat, må dere innstille all voldelig motstand mot okkupasjonen. Samtidig viste de voksende israelske bosettingene på palestinsk land at de ikke ville få noen egen stat uten voldelig motstand. Da Oslo-prosessen begynte bodde 116000 israelere på Vestbredden og i Gaza. Nå nærmer antallet seg 300000. (Tall fra «Foreign Policy») Da beslagleggelsen av palestinsk land førte til palestinsk motstand, grep Israel til folkerettsstridig brutalitet mot dem.

Etter valget blant palestinerne i 2006 krevet vestlige makter at de som tapte, nemlig Fatah, skulle ha makten. Man nektet å snakke med Hamas, som vant. Dette var Vestens holdning til demokrati. Slik klarte man å splitte palestinerne. Begrunnelsen var at Hamas ville utslette Israel. Man så bort fra signaler om at Hamas var villige til å gi opp denne ekstremismen. («Economist» 3. januar). Men det var et vilkår at Israel skulle trekke seg ut av okkuperte områder. Det ville Israel ikke. Svaret ble i stedet det som hvite undertrykkere alltid har gitt, før de har måttet gi opp undertrykkelsen: Man vil ikke snakke med terrorister. Etter undertrykkernes definisjon er de som dreper flest sivile ikke terrorister. De legger til grunn at drap bare er terrorisme når de rammer undertrykkernes folk.

Fiender må snakke sammen.

Nelson Mandela har sagt at hvis det skal bli fred, må fiender snakke sammen. Israel valgte en annen vei. «Financial Times» skrev 4. januar om blokaden av Gaza som Israels svar på at palestinerne hadde stemt på Hamas. «Economist» mener at Israel og USA håpet at den nøden som beleiringen skapte, skulle vende folket mot Hamas. Det ble omvendt. Og, som «Economist» skrev 3. januar: Det siste strå kom da Israel, i november, tross våpenhvilen, drepte seks Hamas-folk. Hamas svarte med raketter.

Resten av tragedien har vi sett hver dag på TV. Men hvordan kan USA, som taler om å spre frihet og demokrati, støtte undertrykkelsen av et folk, og brudd på folkeretten, og støtte tilsidesettelse av et valgresultat, slik som USA gjør når det gjelder Palestina? Om forskjellen mellom amerikanske og europeiske reaksjoner skrev «Economist» i 2006 at «Det mest opplagte svar ligger i den makt som ligger hos ... Israel-lobbyen (AIPAC) og det religiøse høyre.» Som forklaring på religionens rolle ble nevnt at «To av fem amerikanere tror at Israel ble gitt til det jødiske folk av Gud, og en av tre sier at opprettelsen av staten Israel var et skritt i retning av Kristi gjenkomst.» Ingen amerikansk politiker har særlige muligheter for å bli valgt til Kongressen uten å støtte Israel. Men forhenværende ledere – som Jimmy Carter – kan protestere mot misbruken av militær overmakt.

Katastrofe for Israel.

De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne støtter en politikk som skaper et hat som kan føre til katastrofe for Israel. De gjør det enda vanskeligere for de israelerne som ønsker en annen politikk, å få sitt land til å snu kursen bort fra katastrofen. Venner av Israel bør arbeide for at Israel godtar det arabiske fredsforslaget. Det krever bl.a. grenser som før krigen i 1967, bare med slike justeringer som partene blir enige om, og garantier for Israels sikkerhet.


Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder

Mest kommentert siste døgn