Etablerte heltebilder. Filmen om Max Manus vakte i siste del av 2008 en rekordartet interesse i mediene. Ikke uventet falt den voldsomme fokuseringen på «Oslo-gjengen» enkelte tungt for brystet. Siden Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) har hatt en hjelpende hånd med i det som tegner til å bli tidenes norske filmsuksess, var det heller ikke overraskende at gamle og en del nye kritikere av museet kom på banen.

Aftenposten ønsket på lederplass på julaften 2008 en ny debatt om okkupasjonshistorien velkommen, men på følgende betingelse: «Men de som vil diskutere etablerte heltebilder, må forankre sine innspill i kunnskap.» Med noen glimrende unntak – spesielt Olav Njølstad, Guri Hjeltnes, Ole Kr. Grimnes og Kåre Lunden – har perspektiver, sannhetsgehalt og kildekritikk vært fraværende i deler av den mediestorm som fulgte i kjølvannet av premièren og et rekordstort kinopublikum.

Hjemmefrontmuseet.

Slik det nå har utviklet seg, har Norges Hjemmefrontmuseum (NHM), eller «miljøet rundt» som det også heter, blitt tildelt en besynderlig rolle. Her dirigeres all forskning om okkupasjonshistorien, her underslås de «vanskelige historier», her holder man arkiver stengt for innsyn osv. Det åpenbart urimelige i dette skjønner de mange hundre som hvert år tar kontakt med museet og får all den hjelp og støtte våre ressurser muliggjør, enten det er historikere, journalister, forfattere, filmskapere, forlag, studenter, skoleelever, pårørende, listen er lang. Men for alle andre kan det likevel være nyttig å få en del faktiske opplysninger midt i dette skytset.

NHM ble åpnet for publikum i mai 1970, av daværende kronprins Harald. Siden den gang har 3,2 millioner sett utstillingen, som er nøktern, saklig og så langt unna heroisering som det er mulig å komme – her finner man hverken navnene til Jens Chr, Hauge, Max Manus eller Gunnar Sønsteby. Museet var frem til 1995 organisert som en stiftelse med eget styre og drev en omfattende virksomhet særlig knyttet til kildeinnsamling og intervju.

Sikre tidsvitner.

Å sikre at opplevelsene til de som i dag kalles tidsvitner, samt andre kilder og kulturminner fra motstandskampen, ble tatt vare på for etterslekten, var med andre ord noe NHM tenkte på en generasjon før det ble et vanlig mantra i samfunnet. Dette resulterte i at museet i sine samlinger har over 2000 intervjuer med kvinner og menn over hele landet, som dekker alle former for motstandsvirksomhet.

I mai 1995 ble NHM overdratt til Staten, gjennom Forsvarsdepartementet, etter en avtale inngått allerede på 80-tallet. I dag er museet et av Forsvarets museer (FM), som på landsbasis har 33 fast ansatte. Av disse har NHM fem, en leder og fire medarbeidere. Når NHM i debatten blir fremstilt som en forskningsinstitusjon, er dette ikke korrekt. NHM er et museum, med faglige primæroppgaver som i vesentlig grad relaterer seg til kulturminneforvaltning og historisk formidling. Å få satt av tid til egen forskning er ethvert museums dilemma, i vårt tilfelle dreier det seg årlig om godt under et halvt årsverk.

Bistå forskere.

NHM har bistått, og vil fortsette å bistå, forskere og forfattere med søknader og anbefalinger om støtte fra andre finansieringskilder for om mulig å få flere kroner ut av systemet til forskning og dokumentasjon om okkupasjonsårene. Men større forskningsprosjekter krever finansiering og faglig involvering fra større forskningsinstitusjoner og universitetsmiljøer. Og det tilligger, som professor Guri Hjeltnes har poengtert, universitetene og høyskolene et stort ansvar for at disse fem årene ikke faller utenom i undervisning og forskning.

De svært begrensede forskningsmidler NHM disponerer, har gått til historikere, forfattere, filmmakere, forlag, forskningsinstitusjoner og andre museer innenfor et bredt spekter av temaer. Her inngår også flere prosjekter om den kommunistiske motstanden. Et titall hovedfag/mastergradsstipender er blitt utdelt. Et flertall av disse har gått til emner som relaterer seg til Nasjonal Samling, til andre deler av okkupasjonsregimet og til utenlandske krigsfanger.

450 hyllemeter arkiv.

Vi har også støttet, og fortsetter å støtte, arkivordningsprosjekt ved Riksarkivet (Organisasjon Todt), frontkjemperprosjektet ved HL-senteret, Jødisk Museum osv. At NHM ikke ønsker å få belyst «de vanskelige historiene», har overhodet ikke rot i virkeligheten. Museet har bare en rettesnor: faglig kvalitet og seriøsitet. Samarbeidet med Telemark Museum om Quisling-utstillingen i 2007 er et godt eksempel på det.

I tillegg til selve utstillingen og de tidligere omtalte intervjuer, har NHM også 450 hyllemeter arkiv. Det består av museets eget privatarkiv, samt de offentlige arkiver fra Forsvarets overkommando som oppbevares på NHM etter skriftlig avtale med Riksarkivet, senest fornyet i 2008. Tilgangen følger selvsagt de samme regler som gjelder for Riksarkivet og arkivverket for øvrig. Gjennomsnittlig har NHM årlig ca. 240 journalførte forsknings- og dokumentasjonssaker, mellom 25 og 30 innsynssaker, et tilsvarende antall nye arkivbrukere og i overkant av 200 besøksdager på lesesalen.

NHM er som resten av FM finansiert av Forsvarsdepartementet. På linje med ansatte i andre vitenskapelige fagmiljøer, gjelder normene om en armlengdes avstand til de respektive oppdragsgivere. At forskningsetiske standarder blant vitenskapelige ansatte i eller tilknyttet Forsvaret er mindre fremtredende her enn i andre deler av akademia, finnes det intet belegg for å hevde.

Unyansert og feilaktig.

Skytset som enkelte historikere, journalister og skribenter har rettet mot NHM, er ikke bare unyansert og feilaktig, men representerer også en grov nedvurdering av museets samarbeidspartnere. Blant disse finner vi en rekke spennende og kunnskapsrike aktører innen så ulike miljø og fagfelt som museum, historie, forlag, film, krigsveteraner, departement, forsvar, arkivverk og ikke minst mediene.

De tusenvis av fornøyde besøkende, de hundrevis som får svar på sine e-post – og brevhenvendelser, og de titalls som årlig får faglig og økonomisk bistand til sine prosjekter vitner også om en annen virkelighet enn de konspiratoriske forestillingene om makt og styring av den okkupasjonshistoriske forskningen.

Fiendebilder.

Disse fiendebildene står i sterk kontrast til museets mål om forskning, formidling av okkupasjonshistorien og bevaring av krigsårenes kulturminner, alt i den hensikt å gi meningsbærende innhold til begreper som et okkupert vs. et fritt land, diktatur vs. demokrati, undertrykkelse vs. frihet, rasisme vs. menneskenes likeverd.

Dette er tidløse problemstillinger, uten datostempel, og lite tyder på at de blir mindre viktige eller uaktuelle i uoverskuelig fremtid.