Hva bør studenter lære i dag?

Reformene. De siste års universitets- og høyskolereformer i Norge og Europa – for mange kjent under samlebegrepet Bologna-prosessen – har i all hovedsak dreid seg om forhold som gradsstruktur, karakterer, gjennomstrømming og tilpasning av utdannelsessystemet til arbeidsmarkedet.

Mer dyptgripende debatt.

Nå er tiden inne for en mer dyptgripende debatt om norsk høyere utdanning. Vi trenger en kunnskapsreform som setter innholdet i studiene på dagsordenen, og vi tror at nettopp den klassiske dannelsestankegangen er veien å gå for å sparke i gang en debatt om dette.

Hva skal formålet med høyere utdanning være? Hva bør studentene – uansett hva de studerer – bli konfrontert med og tilegne seg? Hvordan fremme menneskelig selvrefleksjon, som i sin tur er en forutsetning for å betrakte seg selv – igjen en grunnleggende side ved fredelig konfliktløsning i demokratier.

Er tiden inne for en debatt om et samlende kjernepensum? Hva skal det i så fall inneholde?

Impulser utenfra.

Slike spørsmål har utløst en bred debatt ved flere av de fremste lærestedene i utlandet. De bør føre til den samme pedagogiske og intellektuelle intensitet her hjemme. Norges evne til å motta vitenskapelige og kulturelle impulser utenfra – og selv bidra til menneskehetens kunnskapsarv – forutsetter et fremragende system for høyere utdannelse.

Også for institusjonenes evne til å inspirere økonomisk nyskaping og det ufødte næringsliv er dette avgjørende. Vi tror at en slik debatt er nødvendig for å ta steget over i kunnskaps- og lavutslippssamfunnet.

Erkjennelseslyst og kvalitet.

Å snakke om utdanning på denne måten er ikke elitisme. Få begreper virker så hemmende for en meningsfull ordveksling om disse tema som nettopp elitismeanklagen. Å ta opp dannelseskrav er tvert om å ta studentene på alvor.

Og selv om høyere utdanning skal ha studentenes arbeidsmuligheter i sikte, er det spørsmål om ikke en for snever oppfatning av nytte truer institusjonenes egenart og verdier og dermed deres samfunnsnytte i et bredere perspektiv. Å fremheve lysten og gleden ved studier må være noe av hovedbegrunnelsen for å sette i gang en ny kunnskapsreform i Norge.

Studentene må utfordres.

Vi tror mange vil samles om at studentene i sin studietid bør mer systematisk utfordres – faglig, moralsk og politisk. De bør tidlig konfronteres med de vanskeligste og dypeste spørsmål innen vitenskap, kultur og kunst. De bør så fort som mulig bli delaktig i problematikken på forskningsfronten innen de ulike fag. Dette gjelder også profesjonsfagene.

Så tidlig som mulig bør studentene tilegne seg den vitenskapelige ethos, det vil si fryktløst å stille interessante spørsmål; vite hvor kunnskapskilder kan oppsøkes; innta en kritisk holdning til alle overleverte sannheter; prøve bevisst å tenke nytt og med klare begreper; lære å uttrykke seg presist, nyansert og interessevekkende; se svakheter ved egne resonnementer, og vite hvilke tanketradisjoner de befinner seg i – deres begrunnelse, grenser og alternativer.

Provisorisk kunnskap.

Til denne ethos hører det også å erkjenne at all kunnskap er provisorisk. Den gjelder bare til den avløses av ny kunnskap. Dette skaper en grunnleggende sunn tvil til all overlevert autoritet.

En slik mental innstilling utgjør en grunnorm for et levende, debatterende folkestyre. Bare en slik spørrende holdning kan levendegjøre demokratiets fortrinn fremfor alle kjente styreformer, nemlig evnen til å lære og å endre kurs på basis av ny innsikt.

Revisjoner ved Harvard.

Ved en rekke amerikanske læresteder er det de senere år gjennomført brede pensumreformer i denne ånden. I 2007 vedtok for eksempel fakultetsrådet ved Harvard-universitetet å sette i verk den mest omfattende revisjon av studieopplegget ved sitt college på mer enn 30 år. Målet med dette nye opplegget var å lære studentene:

*å se seg selv som produkter av og deltagere i brede tradisjoner av kunst, ideer og verdier

*lære dem til å forholde seg til denne arv og til endringer i sin alminnelighet

*bibringe en forståelse av de etiske dimensjoner ved det de sier og gjør

*forberede til lederskap og til deltagelse i offentligheten

Tilnærminger til kunnskap.

Poenget med revisjonen er altså ikke å undervise i bestemte overleverte former for kunnskap, eller en viss type informasjon, men å gi en dialogisk og aktiv innføring i de fremste tilnærminger til kunnskap.

Interessant er det å merke seg at verdens fremste universitet fremhever estetisk og fortolkende forståelse som grunnleggende for moderne studenter.

Intellektuell fleksibilitet.

Noen år tidligere, i 2003, sammenfattet studiereformkomiteen ved Yale – et annet toppuniversitet på USAs østkyst – essensen i kravene som bør settes til morgendagens studenter. Her formuleres intellektuell fleksibilitet som viktig i en verden der folk lever lengre og ofte skifter jobb mange ganger i løpet av livsløpet. Yale styrker nå dannelsesaspektet ved sitt collegeprogram. Hensikten er:

*å utvikle en høyt disiplinert intelligens uten å spesifisere på forhånd hva dette talent skal brukes til

*å skille liberal artsstudier fra yrkesutdanning ved å oppmuntre til nysgjerrighet og utforskning av tema på tvers av profesjonsinteresser

*utvikle følsomhet overfor nye erkjennelsesarter

*og fremme evner og former for dyktighet som er til nytte uansett hvilket studieløp studentene slår inn på av mer spesialisert art etterpå

Egge fantasien.

Etter vårt syn er det institusjonenes plikt å utstyre studentene med kompetanse på flere plan, slik at de kan anvende sin dyktighet på fantasieggende og mangeartede måter i situasjoner under endring. En student skal, etter sine studier, stadig kunne finne nye bruksmåter for ting som er innlært og fortsette å trekke sin læring ut fra de nye fakta han eller hun møter.

Hvorfor reform?

Opplyst samtale og informert debatt er grunnelementer i demokratiet. I en mer og mer vitenskapeliggjort verden der miljøvern og globalisert naturfaglig kunnskap blir viktigere og viktigere, fremheves det igjen og igjen hvor farlig det er ikke å ha en befolkning som skjønner – eller i det minste vet noe om – vitenskap og vitenskapelig tenkemåte.

I tillegg kommer flere trekk ved den omkringliggende verden som har medført et fornyet fokus på allmenndannelsen. Fagene kommer nærmere hverandre. Overgangen mellom for eksempel samfunnsøkonomi og statsvitenskap er mer uklar nå enn for 30 år siden, og samarbeidet tettere. Det samme gjelder naturfagene, som på mange måter er nøkkelen for å skape et mer bærekraftig og miljøvennlig samfunn.

Tenke overgripende.

Dette forutsetter i sin tur evne til å tenke tverrvitenskapelig og overgripende og være åpen med hensyn til metoder. Vitenskapsfilosofi og metodebevissthet uten ideologiske kjepphester er avgjørende. Minst mulig revirtenkning og profesjonsegoisme knyttet til bredt organiserte innføringsemner på tvers av fag og med god oppfølging i skrivegrupper – det må være målet. Dette krever i sin tur et tett og krevende forhold mellom lærer og student. Slik er det ikke alle steder ved de norske universiteter og høyskoler i dag.

Å skifte spor.

En verden som gjennom transport- og kommunikasjonsteknologi blir mer og mer sammenvevet, krever økt kompetanse i kultursensitivitet og språk i tillegg til faglig innsikt. En ingeniør som skal bygge veier i Saudi-Arabia må også vite noe om islam.

Når folk skifter jobb oftere, forutsetter det evne til også å skifte spor mentalt. En systematisk eksponering for ulike vitenskapstradisjoner og erkjennelsesarter er den beste måten vi kan øke livstemperaturen for den enkelte og samtidig sette den enkelte i stand til å fatte mer informerte valg om egen og samfunnets situasjon.

Utvide bachelorgraden.

Samtidig bør en reform åpne for forsøk med en utvidet bachelorgrad. Bachelorgraden er ny her i landet og finnes i svært mange varianter. En utvidet bachelorgrad – i varighet et sted mellom dagens treårige grad og den fireårige graden som er vanlig ved institusjoner i England og USA – vil kunne vise seg å være både mer relevant og attraktiv enn dagens ordning. Dette må prøves ut.

På samme måte er det nødvendig å styrke de generelle akademiske dannelsesfagene innenfor de ulike studieløpene, og en bør også se på hvordan doktorgradsutdannelsen er organisert.

Det er vårt håp at man både i akademia og øvrig samfunnsliv nå vil ta debatten om innholdet og dannelseselementene i vårt høyere utdannelsessystem på alvor.