Sjelden utfordrende. Uttrykket «folkelighetsfella» ble brukt av Dagbladets Sigrid Hvidsten da hun beskrev NRKs program om åpningen av Operaen. Det kan også betegne de to nye seriene «E6 – en reise gjennom nordmenns hverdag» og «Si, ja, bli min» som Per Haddal i Aftenposten kalte for «Se og Hør på TV».

«Ungdomskanalen» NRK3 viser serier som kunne sklidd rett inn i de kommersielle kanalene, det samme gjelder for mye av det som blir kalt «dokumentarer» – om familieliv, populærvitenskap, natur, fiske og mat. NRK produserer godt og populært TV om fjorder, fjell og bygder. Men overdosen av dette og sportssendinger får en til å minnes «det utvidede kulturbegrepet», som nå virker heller «forvirret» for NRK – siden de svært sjelden viser utfordrende kulturprogrammer.

Svensk TV.

Hvorfor har svensk TV så mye mer ressurser og vilje til å lage kvalitetsfjernsyn? Mens nettsidene til NRK er både forvirrende og fulle av reklame, er de svenske preget av journalistisk informasjon og lett tilgang til stoff. NRKs profil vingler mellom kommersiell drift og allmennkringkasting, med et påtrengende behov for høye publikumstall. NRKs integritet blir uklar når virksomheten inkluderer pengespill, reklameinntekter og produktsalg på en måte få public-service kanaler har frihet til.

I «NRK-plakaten» står det: «NRK skal understøtte og styrke demokratiet. Styrke norsk språk, identitet og kultur. Etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskapning. Ikke være styrt av kommersielle hensyn». Målsettingene følges opp i nyhetsdekning og politisk journalistikk, men i begrenset grad ellers. Det er prisverdig med «Kulturnytt», men kjapp nyhetsspissing unngår fordypning og analyser, slik det faktisk er rom for i den svenske varianten. Svensk TV viser nyskapende serier om musikk, mote, litteratur og kunst.

Bevisst filmprofil.

Dette er folkeopplysning der billedregi og innhold skapes av ambisiøse fagfolk. Regissører inviteres til serier som fjorårets dokumentar «Folket i bild 2008», kort- og novellefilm vises jevnlig. Filmprofilen til SVT viser at det ligger bevisste valg bak, det sendes et bredt spekter av dokumentarer til faste og gode sendetider.

Her er det utforskende og personlige filmer om ulike kunstneriske uttrykk, tanker, tro og samfunn. Det lages underholdningsdramatikk, men også kunstnerisk ærgjerrig tv-teater og film. Når de nylig sendte en serie filmer av Wim Wenders ble en times dokumentar om regissøren vist, da Jan Troells siste spillefilm hadde première ble det sendt to lengre portretter av ham.

Lå i tre år.

Før jul fikk Anja Breien Liv Ullmanns ærespris, hva gjorde NRK i den anledning? De har hatt hennes siste dokumentarfilm «Uten tittel» liggende i tre år, den er vist på 14 festivaler og har fått flere priser. Hvor var NRK når Peter Brook fikk den internasjonale Ibsenprisen? Ble det vurdert å vise noe av hans produksjon, eller lage (kjøpe) film om eller intervju med ham? Den pågående filmfestivalen i Tromsø kunne gitt muligheter for en bred dekning av ulike innfallsvinkler til formidling og samtaler om filmmediet i dagens verden.

Unge mennesker, den viktigste målgruppen, besitter en mediekompetanse som krever adskillig mer vilje til seriøs nysatsing enn det NRK viser. Min sønn på 17 år så på «Bokprogrammet» som hadde «bokhøsten» som tema, han ble oppgitt over «forsøk på reality» med middelaldrende kjendiser på Aschehougs hagefest. Serien presenteres som «et litteraturprogram på folkets premisser». Det er hyggelig med suksesser med kulturelt alibi, men NRK bør også kunne lage program der litteratur står mer i fokus enn salgbar – og til dels anstrengt – tematikk.

Pakkes inn.

På tross av mye godt og etterlengtet stoff om billedkunst er også «Safari» preget av et underholdningsjag, men her med «trendy provoserende» image. Slik opprettholdes forestillinger om sær «høykultur» som noe merkverdig og fremmed, for «folkelighetsfella» krever at det som er vanskelig skal pakkes inn.

Men en allmennkringkaster må vise at kunst er mer enn sensasjonelt krydder, eller pynt ved jubileer og nasjonsbyggende prosjekter. Slik det burde være plass for samtaler som krever mer fordypning enn publikum kan klare hos Grosvold eller Lindmo.

Høsten 2007 ble NRK2 lansert som «dokumentarfilmkanal» og skulle «rendyrke genren i beste sendetid». Arne Helsingen lovet «plass til lengre dokumentarer fra inn- og utland og varsler et stort spenn – også den mer personlige». Men viljen til forpliktende oppfølging er fraværende. Det er blitt vist enkelte internasjonalt prisbelønnede filmer, men lite norsk og inntrykket er at begrepet dokumentarfilm ikke blir tatt på alvor eller problematisert (det dreier seg heller ikke om én genre!).

Uprofesjonell og respektløs.

NRKs måte å kommunisere med den eksterne bransjen er uprofesjonell og respektløs; de svarer ikke på henvendelser, gir uklare tilbakemeldinger og lager vage avtaler. Man kan vente i måneder og år, det blir snakket om «svartelistelisting» ovenfor folk som markerer misnøye. Man synes prisgitt enkeltpersoner og tilfeldigheter, noe som også gjelder kontrakter og betaling.

Filmbransjen har gjentatte ganger tatt opp manglende rutiner og brudd på avtaler med NRK-ledelsen, til stadige løfter om forbedringer. Internt i NRK er problemene kjent, der har de egne frustrasjoner over at kompetanse i kulturavdelingene stadig overkjøres i de siste års omorganiseringer og massive nyhetssatsing.

TV2 bedre.

Det er velkjent at TV2 er betydelig lettere å forholde seg til, de gir raske tilbakemeldinger og viser interesse. De er klare på kommersielle krav, men har likevel vist filmer med utfordrende samfunnsengasjement – som «Prøvetid» av Thor Bekkavik og «Kniven i huset i byen» av Espen Thorstenson. Sistnevnte hadde kontrakt med NRK som ble brutt på en særdeles grov måte, og TV2 kjøpte filmen som er et poetisk og subjektivt filmarbeid.

Trond Giske etterlyste nylig kunst om «farlige ting» og fremhevet at norsk dokumentarfilm er et av få områder der dette faktisk skjer. Statskanalen NRK viser en holdning til kunstnerisk utfordrende og samfunnskritisk film som om det representerer noe «farlig» eller «skummelt». Hvis seertall er viktigst er slikt åpenbart risikabelt. Det kan kanskje også være «farlig» for en maktbastion å legge til rette for opposisjonelle røster i offentligheten, slik eksempelet «Kniven i huset i byen» avslørende og innlevende forteller om en enkeltpersons 12-årige kamp mot andre representanter for makten: Oslo kommune og OBOS.