Erfaringer fra fotfolket. Dannelsesutvalget og Aftenposten har tatt et fint initiativ til debatt om hvordan fremtiden på våre universiteter og høyskoler bør se ut. Fremtiden bør tuftes på erfaringer fra fotfolket – både de gode sådanne og de mer miserable. Den bør bygges på ideer, helst de beste av de gode, til hvordan studiehverdagen kan gjøres bedre. Det har utløst lysten til å dele noen av mine erfaringer og ideer.

Seminarene er nerven.

Etter en, noen ganger mer og noen ganger mindre, sammenhengende studietilværelse ved vårt største universitet i Oslo, fra 1994 frem til ferdig hovedoppgave i 2002, dumpet det en dag et brev ned i postkassen min med overskriften «Vil du bli seminarleder?». Tilbudet var fristende å takke ja til. Fristende fordi seminarundervisningen, etter mitt skjønn, utgjør selve nerven i universitetssystemet.

I motsetning til (ofte) passiviserende forelesninger, er seminarene aktiviserende. Det er her studenter får utøvd sitt fag. Det er her de får prøvd seg i å utforme skriftlige oppgaver etter vitenskapelige retningslinjer. Det er her de får presentert og forsvart sitt arbeid muntlig. Det er på seminarene at studentene kan kommentere og opponere mot andres arbeid. Kort sagt, det er her mye av læringen og dannelsen i høyere utdanning foregår.

Bekymring og ubekymring.

Så jeg takket ja. Også fordi det var på seminarene at Kvalitetsreformen på mange måter skulle realiseres. En reform etablert på tanker om mer oppfølging slik at gjennomstrømningen ble bedre. Fine tanker i grunn. Tanker som jeg har ytt min skjerv for å sette ut i livet.

Etter å ha ledet 44 seminargrupper og om lag 700 studenter i seks år, etter å ha lest 700 oppgavebesvarelser, lyttet til 700 muntlige presentasjoner, ledet diskusjoner, gitt og lyttet på tilbakemeldinger, føler jeg meg meningsberettiget til å hevde at det er grunn til å være både bekymret og ubekymret på en gang.

Ubekymret fordi studentene, i alle fall de jeg har hatt befatning med, er mennesker som (stort sett) legger ned et bra stykke arbeid i studiene, er interesserte og lærevillige og har store ressurser i seg. Bekymret fordi kvaliteten på oppgavene som leveres inn (stort sett) er middelmådige. Og fordi dannelsen åpenbart kunne vært langt bedre.

Brå overgang.

Kjernespørsmålet blir derfor: Hvordan kan vi dyrke frem de gode ressursene som hver enkelt student er i besittelse av, slik at det blir mer kvalitet og bedre dannelse? Svarene er mange. Foreleserne, og dermed forelesningene, må bli bedre. Forelesninger, som holdes av messende professorer som anser det hele som et pliktløp, må bli færre fordi de bidrar til likegyldighet i stedet for engasjement.

Den brå overgangen fra videregående skoles trygge og overbeskyttende favn og fang, til universiteters og til dels høyskolers helt annerledes undervisningsverden, må bli mindre. Ikke ved å gjøre universiteter om til videregående skolers forlengede arm, slik Kvalitetsreformen dessverre kan anses være et ønske om. Men ved å gjøre forberedelsene til høyskoler og universiteter langt bedre i videregående. Grunnlaget for dannelse og forberedelse legges for øvrig allerede i grunnskolen. Sammenhengene og overgangene mellom disse nivåene er helt essensielle å forstå hvis vi vil bedre kvaliteten.

Krav og oppfølging.

Vi må gjøre studentene bedre ved at det stilles klare og konkrete krav fra dag en. Krav om oppmøte og deltagelse. Krav om muntlig og skriftlig aktivitet. Krav til oppgaver og kvalitet på oppgaver. Men krav i seg selv er ikke nok. Kravene og studentene må følges opp!

Det er her seminarene må inn. De må inn i større grad enn i dag, for de må inn med full tyngde. Institutter må se verdien av seminarer, seminarene må prioriteres. Gode seminarledere må bygges opp til å brenne for å gjøre seminarene til noe helt uunnværlig, til et tilbud som ethvert universitet og enhver høyskole må sette på topp.

Bare pensum som gjelder?

En av mine seminarlederkjepphester har vært at studentene må tørre å bruke seg selv når de skriver en oppgave. Det er ditt eget hode og dine tanker som er den viktigste ressursen, har jeg formidlet til studentene. Det betyr ikke at pensum ikke bør leses. Men det betyr at man ikke bør bli blendet og ukritisk og tro at det som står der er den hele, fulle og eneste sannhet. Dette har jeg innledet hver seminarrekke med.

En gang rakk en student opp hånden og utbrøt: Dette er bra at du sier, for det har vi aldri fått høre før. Å, repliserte jeg. Hva har dere fått høre da? Vi får høre at det bare er pensum som gjelder, svarte studenten. Jeg håper at studenten formidlet en virkelighet som ikke er dekkende. Men jeg frykter at det nettopp var det den gjorde.

Takk for at noen lyttet!

Et annen episode, som har brent seg inn i hukommelsen min, er fra det aller siste seminaret på en av mine grupper. –Tusen takk for seminarene, sa ei pakistansk jente og smilte. Hun bar et sjal rundt hodet og kom opp til meg der jeg satt ved seminarlederpulten og i grunn var litt vemodig. Det var hyggelig å høre, sa jeg. Hva har du likt best? At noen her endelig har spurt om min mening og også lyttet til meg, sa hun.

Jeg fikk en klump i halsen da, og jeg får det igjen når jeg nå skriver dette. For det er slike tilbakemeldinger som får en til å føle at arbeidet er meningsfylt. Det er samtidig slike ord som gjør en bekymret over at seminaret, for noen, er den eneste arenaen der slike grunnleggende dannelsesbehov blir dekket.

Kvalitetsbløff.

Det gjør meg også bare mer oppgitt og fortvilet over at et stort fag som statsvitenskap, på vårt største universitet, et fag og universitet som burde lede an, nå ikke lenger har råd til å holde seminarer på de brede innføringsemnene. For budsjettet er visstnok sprukket. Det finnes angivelig ikke midler til å finansiere dette helt grunnleggende tilbudet. Dette betyr at det som skulle være en kvalitetsreform, her er i ferd med å utvikle seg til å bli en kvalitetsbløff.

Jeg prøvde å påvirke denne famøse beslutningen internt. Studentene mobiliserte kraftfullt gjennom sine utvalg, kanaler og støttegruppe på Facebook. Til liten nytte. Det er å håpe at situasjonen er helt annerledes på andre institutt og andre universiteter og høyskoler. For vi må styrke seminarene, ikke svekke dem, hvis vi ønsker mer kvalitet og dannelse. Innsparingstiltaket på Institutt for statsvitenskap i Oslo er slett ikke noe eksempel til etterfølgelse. Tvert imot.