Les også: Lengre versjon av artikkelen i Minerva

Mastodonter i bokbransjen. Et fritt kulturliv er viktig for samfunnet. Her dyrkes den frie fantasi. På sitt beste reflekterer kulturen understrømninger samtidig som den bevarer det verdifundament som samfunnet er bygget på.

Norge, og flere andre vestlige land, har hatt en tendens til å bygge institusjonelle mastodonter i kulturlivet. Institusjoner som legger til rette for enten politisk innblanding eller å overrepresentere en «kunstnerisk klikk». Når det nå skal settes i gang nye reformer i kulturlivet bør målsetningen tvert imot være å sikre maksimal maktspredning.

Maktkonsentrasjon

. Et godt sted å starte er i bokbransjen. Her finnes det en maktkonsentrasjon som hindrer konkurranse og står i fare for å undertrykke annerledes tenkende.

Ifølge rapporten av Jan Petter Fedje og Lars Røttingen, «Bokbransjeavtalen, en analyse av det norske bokmarkedet» (2005) økte Gyldendal, Aschehoug, Cappelen og Egmont Damm (nå Cappelen Damm) mellom 1981 og 2004 sin markedsandel på salg av bøker fra 59 prosent til 83 prosent. Samtidig har markedsandelen til frie bokhandlere falt fra 45 prosent i 1985 til fem prosent i 2004. Dette henger sammen med at Cappelen, Gyldendal og Aschehoug eier henholdsvis bokhandlene Tanum, Ark og Norli. Fedje og Røttingen påpeker at dette er dette et resultat av oppkjøp fremfor effektivisering.

Oligarkene i bokbransjen.

Maktkonsentrasjonen forsterkes ved at de to største forlagene, Gyldendal og Aschehoug, eier Forlagssentralen for distribusjon av bøker og Den norske Bokklubben. De tre store forlagene eier altså hele verdikjeden, med det resultat at det i alle ledd lønner seg å selge bøker som produseres innenfor konsernet. Altså eksisterer det en reell fare for at bøker fra selvstendige forlag blir utestengt fra eller får en dårlig plassering i bokhandlene.

Et element som kan motvirke denne maktkonsentrasjonen er den senere tids fremvekst av internettbokhandlere samt forlag som selger egne bøker på nettet. Imidlertid er ikke denne utviklingen gitt, da de store forlagene kontrollerer 80 prosent av nettmarkedet og bokavtalen hindrer at små forlag kan konkurrere seg inn i salgskanalene ved hjelp av pris. Det finnes selvsagt et navn på situasjonen: oligarki.

Hvis Tine eide ICA.

La oss prøve en sammenligning med matvarebransjen. Hvordan hadde det sett ut hvis Tine eide ICA og Notura (Prior og Gilde) eide Rema. I fellesskap eide de hele distribusjonsnettet til landets matvarehandlere. Og på toppen av det hele at det fantes en lov som het matavtalen som regulerte prisen på alle melk og kjøtt produkter i dagligvarehandelen. Det ville neppe gitt Synnøve Finden og Q- gode forhold på ICA, ei heller Nordfjordkjøtt på Rema. Spørsmålet er om vi ville funnet disse produktene, da de ikke kunne konkurrere på pris? Kanskje, men muligens ville de fått dårligere plassering i butikken? Man kan forsøke å se for seg hvordan en forhandlingssituasjon mellom Synnøve Finden og en dagligvare gigant som ble eid av Synnøve Findens argeste konkurrent ville sett ut.

Problemstillingen er selvsagt hypotetisk, da dagligvarehandelen er underlagt konkurranseloven. Vi har ingen matavtale. Da Tine ville skvise Synnøve Finden ut fra Rema 1000 fikk de en bot på 45 millioner kroner. Små forlag får ingen hjelp i kampen mot oligarkiet. Beskyttelsen som Synnøve Finden fikk fra konkurranseloven nektes mindre forlag på grunn av bokavtalen.

Fri prisfastsettelse = valgfrihet.

På grunn av bokavtalen har uavhengige aktører ikke muligheten for å konkurrere seg inn i markedet på utsalgspris. Samtidig forlanger bokhandlene store rabatter, og tapper slik de små forlagene for kapital. Forlagene Pantagruel og Bazar ga denne begrunnelsen i Aftenposten 10. desember 2008, da de meldte seg ut av forleggerforeningen.

Både Pantagruel og Bazar har bestselgere i stallen og derfor et ekstra forhandlingskort i forhold til bokhandlene. Det er det ikke alle småforlag som er forunt, dessuten er det vanskelig å få nye bestselgere. Både Øyvind Hagen i Bazar og Alexander Elgurén i Pantagruel påpeker at forfattere tvinges til å velge mellom de tre store forlagene for å være sikret en god plassering i bokhandelen.

For å styrke mangfoldet bør det innføres fri prisfastsettelse på alle bøker, bokavtalen må altså oppheves. Dette vil knekke bokklubbenes konkurransefortrinn, gi forlag og uavhengige bokhandlere mulighet til å konkurrere på pris, og det vil legge til rette for «uavhengige» salgskanaler. En tilsvarende policy ble iverksatt i Sverige i februar 2006, da Foreleggerforeningen sa opp alle avtaler med Sveriges forfatterforbund.

Vondt verre.

Dessverre er det slik at det offentlige ikke motvirker maktkonsentrasjonen. Tvert imot forsterker Norsk kulturråds innkjøpsordning for litteratur problemet. Innkjøpsordningen kjøper inn litteratur til landets biblioteker i 500, 1000 eller 1550 eksemplarer avhengig av type.

Innkjøpsordningen for litteratur favoriserer i dag bransjens oligarker. Det henger sammen med at medlemmer av Forleggerforeningen får sende inn sine bøker gratis, mens andre forlag må betale 8000 kroner for å få en bok vurdert.

Det vil si at de tre store forlagene kan dumpe bøker hos innkjøpsordningen, uten at det koster dem en krone.

Umulig å etterprøve.

Situasjonen blir ikke bedre av at det er og umulig å etterprøve Norsk kulturråds vurdering, da hverken kriteriene eller begrunnelsene for innkjøp offentliggjøres.

Man kan derfor kun spekulere på hvorfor Odd Arvid Storsveens Henrik Wergeland: Mig selv, på Cappelen Damm, ble foretrukket fremfor Geir Uthaugs Henrik Wergeland, Et Verdensdyp av Frihet på Koloritt forlag. Det kan godt hende grunnen er god, problemet er at vi ikke vet.

En løsning kan være at de første bøkene (to eller tre) kan sendes inn kostnadsfritt, deretter betales det en vurderingssum pr. bok. For å sikre transparens bør kriteriene for å bli kjøpt inn offentliggjøres.

Like muligheter.

I bunn og grunn handler dette om å håndheve et prinsipp som står godt festet i vårt samfunn. Prinsippet om at det skal være like muligheter for alle.

For det er et stort paradoks at nettopp innenfor den sektoren som skal bringe frem samfunnets understrømninger at det er makten til de store som rår.

Artikkelen tar utgangspunkt i Civita dokumentet «En liberal kulturpolitikk» og er en redigert versjon av en lengre artikkel i det nye nummeret av tidsskriftet Minerva.