Rollen og utdanningen. «Stakkars lærere» sier gjerne vi som bare er i en betrakterposisjon. Og vi synes med all mulig velvilje at det er godt at Regjeringen nå igjen har spandert på seg en fyldig omtale av læreren og av lærerutdanningen i den ferske stortingsmeldingen, St.meld. nr. 11 (2008-2009) Læreren. Rollen og utdanningen.

Hvis man hører til kategorien «ondskapsfull observatør», så vil man vel gjerne – og med en viss rett – kunne hevde at med denne meldingen har den rødgrønne regjeringen trykket den politiske høyresidens skoleidealer til sitt bryst. Men man kan også si at endelig har den politiske venstresiden besinnet seg og distansert seg fra 1970-tallets radikalisme og den såkalt progressive og elevsentrerte pedagogikkens lettvintheter.

Lære å lære.

For søker man Regjeringens utdanningsteoretiske profil, ja så ender man opp med følgende konklusjoner: Meldingen distanserer seg fra 1970-tallets veldige tro på prosessen med dens tillit til at det meste er gjort dersom læreren bare konsentrerer seg om «å lære elevene å lære.» Meldingen forstår ikke læreren bare som en prosessteknikker. For meldingens fremste kjennetegn er å finne i betoningen av den gode lærers behov for faglig kompetanse. Om og om igjen sies det at den gode lærer «kan sine fag». Noen ganger tales det også om læreren som formidler, ja, sogar om læreren som forteller. Og det er denne vurderingen som kommer til uttrykk i forslaget om en differensiert lærer-utdanning som i realiteten innebærer at faglærersystemet nå langt på vei innføres like fra småskolen av.

Det innrømmes også at lærerutdanningen mangler en krevende læringskultur og at lærerstudentenes studieinnsats og motivasjon er for lav. Heldigvis taler meldingen hele veien om at læreren skal møte elevene med høye forventninger til arbeidsinnsats.

Uten historisk dimensjon.

Hvis vi så i fortsettelsen konsentrerer oss om lærerutdanningen, kjenner jeg et sterkt behov for å distansere meg fra meldingens byråkratiske og instrumentelle toneleie. Den er uten en kulturell og historisk dimensjon.

Læreren. Rollen og utdanningen mangler en analyse av dominerende mentaliteter i det moderne samfunnet, altså av den samtidskulturen som lærerne skal fungere i. Vel, det vises selvfølgelig til den teknologiske utvikling og til det flerkulturelle samfunnet, men jeg synes ikke at dette er tilstrekkelig og derfor spør jeg gjerne slik: Hvorfor underholdes professor Rune Slagstad av departementet i fem-seks år når hans studie av sporten, som forelå høsten 2008, ikke anvendes i den aktuelle meldingen?

Donald Duck.

Hvorfor refereres han ikke når det gjelder påstanden om at skillet mellom «høy» og «lav» kultur er opphevet i vår tid? Hvorfor siteres han ikke når han sier at «Tegneserier og popmusikk har skiftet status fra tull til kultur i løpet av ti år. Hermann Hesse og Donald Duck er helt naturlige litterære nattbords- kamerater.»? Hvorfor gjengis han ikke når han sier at sporten med dens sportsidioti er blitt vår kulturs fellesnevner?

Men selvfølgelig også helt uavhengig av Slagstads observasjoner, så er jeg forundret over at meldingen er så fattig på beskrivelser av hva som kjennetegner barn som er vokst opp i overflod og med luksus, som nesten bare møtes med terapeutiske holdninger hos de voksne, altså med oppmerksomheten rettet mot barns trivsel, selvbilde og selvtilfredshet

Hva er så alternativene?

Det ene alternativet til meldingen er forståelsen av lærerutdanningen som en hjertets dannelse eller som oppbyggelse. Gjennom den fireårige studietiden må det selvsagt være en oppgave for lærerhøyskolene å gi studentene en spennende utdanning, men så også med et innhold i undervisningen som rører ved deres følelser og som beveger dem. For å være konkret så kunne jeg svært godt tenke meg en utdanning som møter studentene med levende forbilder i stedet for med elevkunnskap. Jeg skulle gjerne se at studentene gjennom de fire årene fikk møte lærere av kjøtt og blod, gode lærere og mislykkede lærere. Det kunne skje gjennom skildringer av særegne lærerskikkelser. Det måtte kunne gå an å begynne med Jesus eller Sokrates, og det kunne fortsette med avskrekkende scener fra Kiellands Gift. Og hadde man først kommet i gang, så kan jeg ikke forstå hvorfor man skulle nekte seg gleden av å møte for eksempel Johannes Vig i Martin A. Hansens Løgneren eller Elias Rukla i Dag Solstads Genanse og verdighet. Fra elevsiden kunne man ta med Jens Bjørneboes Jonas.

Alvoret.

Det andre alternativet er alvoret. I dag nytter det ikke lenger å tale om lærergjerningen som et kall, slik misjonæren, presten, ja, til og med sykepleieren og læreren kunne oppleve det i gamle dager. Men det er fremdeles mulig å vise til Wittgenstein og hans ord om at undervisning og oppdragelse er å ta det alvorlige alvorlig. Det må fremdeles være mulig å kreve at lærerstudentene følger utdanningsopplegget med punktlighet, som det også må være mulig å gi dem som ikke skjønner alvoret en advarsel. Ja, kanskje mer enn en advarsel dersom ingenting hjelper.

For det tredje skal lærerutdanningen, og spesielt faget pedagogikk, føre studentene inn i de dominerende konfliktene i vår kultur-, dannelses- og erkjennelsesteoretiske tenkning. Det er den konfliktorienterte undervisningen som er sann og ærlig. Det er konfliktorienteringen som er spennende, som appellerer til lidenskapen i oss og som motiverer for videre studier. Den kan ikke gjennomføres uten at det skjer i et historisk lys, og den bør i dagens situasjon spesielt konsentrere seg om motsetningen mellom positivisme og konstruktivisme. Men jeg kan ikke se at denne konflikten i det hele tatt berøres i den aktuelle meldingen. Blant annet derfor ville jeg gitt det nye faget pedagogikk et annet navn enn «Pedagogikk og elevkunnskap». Jeg ville foretrukket «Pedagogikk – elev- og kulturkunnskap».

Forberedelsen.

For det fjerde og til slutt må lærerutdanningen drøfte betydningen av hva jeg vil kalle forberedelsen til neste time. Lærerutdanningen må ikke nøye seg med å skolere lærerne for det tidkrevende strevet som gjelder undervisningens organisering, for den like tidkrevende konkretiseringen av fagplanene, for det tidslukende planleggingsarbeidet. For dersom undervisningstimene skal bli rike og utfordrende for elevene, kan ikke læreren neglisjere sin forberedelse til neste time. Lærerutdanningen må om og om igjen betone dette: Elevene merker fort om deres lærer kommer godt forberedt til timen, oppspilt og forventningsfull. Eller om han/hun har forsømt forberedelsen av neste time.