Når makt blir rett

Politiske hestehandler. I løpet av noen korte uker i vinter ble det politiske Norge rystet av to «menneskerettighetssaker» som Regjeringen behandlet som politiske hestehandler: Først var det kompromisset om blasfemi forkledd som appendiks til rasisme hvor statsministeren ikke forsto at han hadde forhandlet med endringer i selveste ytringsfriheten.

Ny tolkning.

Det kompromiss Ap kom frem til med Sp var basert på at Sp måtte ha en «seier» i regjering, og denne seieren var da intet mindre enn en ny tolkning av ytringsfriheten. Ingen sa ett eneste ord om at dette gjelder overnasjonale menneskerettigheter som ikke kan manipuleres politisk. Det var ikke en eneste referanse til hva menneskerettighetene sier om ytringsfrihet, religionsfrihet eller forholdet mellom dem til tross for at Norge er overnasjonalt bundet til å følge menneskerettighetene, som er rettslige standarder, ikke politikk. I stedet var dette ren pragmatikk.

Rettsstaten tilsidesatt.

Uansett syn på innholdet i saken er det sjokkerende at en vestlig, opplyst regjering som hele tiden snakker om menneskerettighetene i utenrikspolitikken ikke forstår at de samme menneskerettighetene gjelder for den selv hjemme. Rettsstatens prinsipper ble lett satt til side: Dette burde handlet om hvilken rimelig tolkning basert på menneskerettighetene som finnes i saken og ikke hva en norsk politiker måtte ha lyst til å «gjøre med» ytringsfriheten. Menneskerettighetene setter grensene for politikkens og statens makt over individet; de er et vern mot den politiske makten, ikke et redskap for den.

Hijab til uniformen.

Men politiseringen av menneskerettighetene ble enda mer tydelig de neste dagene. Da tillot justisministeren i den norske regjering politiet å ha hijab til uniformen. Denne avgjørelsen var det ingen debatt om i Stortinget enda den angikk en prinsipielt viktig sak for enhver stat, nemlig hvordan dens representanter som forvalter statens voldsmonopol skal fremtre. Og igjen gjaldt saken tolkningen av en sentral menneskerettighet, nemlig religionsfriheten. Er det i tråd med denne at kvinner kan bære hijab til en slik uniform, eller er det ikke det? Hvordan veie religionsfriheten mot de liberale sivile og politiske menneskerettighetene?

Pragmatisk prosess.

Men også denne gang var det kun en pragmatisk prosess som lå til grunn for Regjeringens beslutning. Ikke ett prinsipielt argument ble tilbudt offentligheten. I stedet var det kun det pragmatiske at tillatelse til å bære hijab kan føre til at flere muslimske kvinner søker Politihøyskolen.

Det var ingen vurdering av hvordan religionsfriheten bør tolkes i forhold til helheten i menneskerettighetene. I stedet opplevde vi nok en politisk «nesten-ulykke» hvor presse og opprørt opposisjon fikk tvunget saken til å bli på agendaen. Justisministeren trakk tillatelsen tilbake. Det viste seg imidlertid at press fra eget parti, Ap, lå bak; og ingen bondeanger på prinsipielt grunnlag.

Assistert befruktning.

Før disse to sakene var det også en analog beslutningsprosess hvor en menneskerett ble oversett fullstendig i den pragmatiske saksbehandlingen. Innføringen av rett til statlig assistert befruktning for lesbiske par i den nye ekteskapsloven gjør barn med anonym donorfar ute av stand til å kjenne sine biologiske foreldre og om mulig vokse opp med dem, slik de har rett til etter FNs barnekonvensjon.

Men også i dette tilfellet var det ingen redegjørelse for hvordan, og om en regjering kan gjøre politiske vedtak som endrer en menneskerettighet, til og med for dem som ikke har en politisk stemme før de er 18. Man vedtok rett og slett dette uten engang en prinsipiell debatt om hvilken status menneskerettighetene skal ha i forhold til norsk politikk.

Makt blir rett.

I alle disse tilfellene er det viktige ikke bare substansen, men prosessen: Det faktum at prinsipielle spørsmål blir redusert til pragmatisk kjøpslåing hvor makt og ikke rett bestemmer. Dette er eksempler på at makt blir rett. Dette er spesielt skremmende fordi det nå foregår en politisering av menneskerettighetene i FN, nærmere bestemt i FNs menneskerettighetsråd.

En meget foruroligende utvikling kom i 2008 da to resolusjoner om ytringsfriheten ble vedtatt. Disse begrenset ytringsfriheten mht. religionskritikk, og var sterkt beslektet med den første Durban-konferansen mot rasisme i 2001. På denne konferansen ble Israel kritisert som rasistisk og agendaen var satt av islamske land i stor grad. Konferansen ble så ensidig at både USA og Israel forlot den i protest.

Hindre kritikk av islam.

Dette er bakteppet til Durban II-konferansen som finner sted i april i Sveits. På denne vil FNs menneskerettighetsråd under ledelse av Libya legge opp til at konferansen vedtar en blasfemiparagraf for å hindre kritikk av islam. Hva vil Norge gjøre? Utenriksminister Støre vil ikke trekke Norge fra Durban II, slik bl.a. Canada og Israel gjør. Vårt Land skriver at «Norge kan legitimere omstridt FN-konferanse» (4. februar) og Thorbjørn Jagland advarer sterkt mot Durban-konferansen. Ytringsfriheten er altså i ferd med å bli omdefinert gjennom en politisk prosess i FN hvor et flertall skapes for å fremme en islamsk forståelse av denne paragrafen. Dette er nok et eksempel på at makt blir rett.

Politisering.

Det er i lys av disse farene vi må se den norske politiseringen av menneskerettighetene. Ved å late som om beslutninger om religions- eller ytringsfrihet her hjemme er politikk, unngår man å forholde seg til den internasjonale standarden. Man unngår også kravet om konsistens mellom norsk implementering av for eksempel ytringsfriheten og norske posisjoner på FN-konferanser som Durban II. Det ville jo passet meget bra for Norge å være samstemt med de muslimske land om blasfemi dersom Norge planlegger en såkalt «brobyggerrolle» på Durban II.

Et arbeidsuhell.

Jeg velger å tro at dette ikke var strategi, men et arbeidsuhell – at Regjeringen ikke visste at den egentlig omdefinerte en fundamental menneskerett i sin bakromsprosess om ytringsfriheten.

Men jeg vet ikke hva som er verst; at man politiserer menneskerettighetene fordi man ikke vet bedre, eller fordi man vet nøyaktig hva man gjør.