Formidler. I Norges Musikkorps Forbunds handlingsplan 2008-2015 står det blant annet at forbundet med sine nesten 70000 medlemmer tar sikte på å bli «Norges største formidler av konserter med nyskrevet musikk».

Musikalsk overskudd.

For en som nylig overvar NM for brassband som ble avviklet i Bergen, er det slående hvor langt korpsene allerede har kommet i å nå denne målsettingen. Urfremføringer og blodferske verk ble fremført over en lav sko, med en fortolkningsvilje og musikalsk overskudd som burde få flere av våre profesjonelle orkestrene til å rødme. På toppen av det hele var Grieghallen fullpakket, der intens lytting vekslet med en begeistring som fikk Brann Stadion til å fremstå som en trøtt gudstjeneste. Å oppleve samtidsmusikk fremført i slike omstendigheter, var en nær surrealistisk opplevelse som hardt og kontant slo ihjel myten om den nye musikkens utilgjengelighet.

Lunken politikk.

Tross korpsenes kunstneriske utvikling, signaliserer en heller lunken bevilgningspolitikk at de har lite å hente der penger deles ut til nyskaping og kunstnerisk kvalitet. Norsk kulturråds ensemblestøtteordning og støtte til musikkfestivaler er sammen med Fond for lyd og bilde blant disse, og et raskt blikk på tildelingene der de siste årene taler sitt klare språk. Nylig ble den rytmiske musikken løftet med blant annet to nye ordninger, arrangørstøtten og musikerstøtten med 10 millioner i hver pott. Fordelingen mellom frilansere, semiprofesjonelle og de som er avhengig av en jobb ved siden av, er sannsynligvis nokså identisk om en sammenligner de seriøst satsende bandene med elitekorpsene.

Null til korpsene.

Med fare for å fremstå som en bitende hest i en halvtom krybbe, er det også verdt å nevne at så mange som ti amatør- og semiprofesjonelle kor (her iblant Nidarosdomens jentekor) mottok ensemblestøtte fra Kulturrådet i 2009. Tilsvarende tall for korpsene var null. Korene fortjener hver krone de kan få, og Kulturrådets nye ordning for profesjonalisering av kor med ytterligere 3,5 millioner er et gledelig ekstra løft i så måte. En ytterligere sammenligning og eventuell kiving mellom kor, korps og band er selvsagt ufruktbar. Eksemplene sier heller noe om hvilke holdninger som finnes i de faglige utvalgene som foretar fordelingene og hvilken kulturpolitikk som føres med tanke på den kunstneriske satsingen til korpsbevegelsen. En holdning korpsene har merket i lang tid og som har ført til at flere har sluttet å søke om disse kulturmidlene.

Det er ingen hemmelighet at det finnes en mengde fordommer til korpsmusikken og kulturen rundt, og at disse spiller en viss rolle med tanke på bevegelsens status. Det kan dreie seg om forestillinger om korps bestående av småharry og dugnad-maniske medlemmer som dyrker korpstur-flatfylla, konkurrerer og lirer av seg dårlige korpsarrangement av Melodi Grand Prix-låter i komiske, medaljeoverlessede uniformer. En klassisk lavkultur, med andre ord.

Småsurt skolekorps.

Kanskje det snarere er en fornemmelse av korpsenes alminnelighet som skygger for kvalitetene? Mange vet så inderlig godt hva et korps er, kanskje fordi de selv har spilt i et småsurt skolekorps, og at en har vanskelig for å forestille seg kunstnerisk nyskaping i et slikt klima. Den store forekomsten av skolekorps er et særnorsk fenomen og kan også sees på som et dannelsesprosjekt der barn disiplineres til å kjenne sin plass i fellesskapet gjennom musikalsk samspill. Når en tenker på det, er det jo ganske fantastisk at vi består av et folk der mange har tilegnet seg en rolleforståelse i fellesskapet gjennom musikalsk samspill. I beste fall har skolekorpsene også fungert som et aller første møte med gleden av å uttrykke seg musikalsk. Noe som bare gjør det enda merkeligere om det er slik at de kunstfaglige ikke ser korpskunsten for bare skolekorps.

Ufrivillig bieffekt.

Spranget er tilsynelatende langt fra korpsenes lavkultur til det nyskapende og ideen om kunstnerisk kvalitet. Mye av kultusen rundt kunstnerisk nyskaping handler nettopp om det ualminnelige og eksepsjonelle. En forestilling om at ny kunst bringes best frem av eksempelvis enestående komponister og trives best i dialog med innforståtte. I alle fall er mange kunstnere påpasselige og vare for bindinger forbundet med å adressere kunsten til et spesifikt publikum. En ufrivillig bieffekt av en slik holdning blir dessverre i altfor mange tilfeller til at det enestående blir nettopp det. Stående alene og uten ringvirkninger.

Bredde og folkelighet.

Gjennom den stadig økende satsing på ny musikk for korps, åpner det seg en historisk mulighet for norske komponister. Men nøkkelen ligger i å se på bevegelsens bredde og folkelige tilknytning som en mulighet og ikke som et hinder. I stadig økende grad defineres korpsenes sosiale liv av en målbevisst satsing på musikalsk kvalitet. Bruksmusikken og underholdningsmusikken vil nok fortsatt være en del av korpskulturen, men snarere som en naturlig del av en bred folkelig bevegelse enn et kitsjbefengt oppheng. Korpskonkurransene vil fortsette som før som uttrykk for en annen del av menneskenaturen som stimulerer til intense musikalske prestasjoner.

Tilfang av talent.

Korpsbevegelsens endeløse tilfang på talent har endelig begynt å bli foredlet innen korpsmusikken selv. Stadig flere korps satser på nyskrevet musikk og knytter til seg de beste dirigenter og musikere. Noe som med tiden åpner for en ny fortolkningstradisjon for ny musikk. Nivåhevingen har sogar begynt å trekke til seg profesjonelle musikere, slik tilfelle var med Oslo Brass Band, som etter sigende hadde med seg kun to ikke-profesjonelle på førnevnte brassband-NM. Siden korps sjeldent blir invitert til å spille andre steder enn lokalt og på korpsbevegelsens egne arrangement, har det også dukket opp nye arenaer. BrassWind-festivalen i Bergen er noe så unikt som en samtidsmusikkfestival med janitsjar og brassband i sin midte. Tross ambisiøs programmering måtte imidlertid festivalen finne seg i å få støtten fra Kulturrådet halvert i 2009.

Gode eller dårlige verk.

Tilbake til Grieghallen, der jeg fritt kunne gå rundt og observere et energisk og musisk miljø. På herretoalettet ble det sunget høyt og lavt, overalt kunne en høre diskusjoner om gode eller dårlige verk, og i bakgrunnen surret uregjerlig samtidsmusikk. Kunstmusikk, fest og liv i en og samme kropp. Å anerkjenne korpsbevegelsen gjennom bevilgningspolitikken handler om å anerkjenne noe dypt menneskelig – dessuten handler det om å se at nyskaping har bedre kår og større ringvirkninger når det skjer i dialog med et større miljø og ikke i isolater slik vi forbinder med samtidsmusikken i dag.

Bevilgernes holdninger til korpsenes kunstneriske satsing er nødt til å endres om en gyllen mulighet til å forankre musikalsk nyskapning i en bred folkelig bevegelse ikke skal glippe. En gyllen mulighet som vil gi den nye musikken et større nedslagsfelt, og som kan føre til at flere blir fortrolig med kodene i den samtidige kunstmusikken. Hva nøler dere etter?