Religionsdebatt. Karikaturer, blasfemiparagrafer og hijab i politiet har fått det til å koke i norsk offentlighet i det siste. Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden? Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet? Spørsmålene stilles på et debattmøte på Litteraturhuset i morgen kveld. For å forstå religionsdebatter i Norge må vi ta både et langt og et kort historisk blikk på religionens rolle i Europa.

Reformasjonen.

Først det lange. Reformasjonen endret forholdet mellom religion og politikk i hele Europa på grunnleggende måter. Reformasjonen kom til Norge i 1537, under kong Kristian den 3. Fram til da hadde riket vært «jammerligt forvirret af pavelige og andre grusomheder, vranglærer og misbruk», mente kongen. Ved å innføre en ren lære, reddet den fromme fyrsten Norge ut av pavens klør, men han fikk også makt over kirkens rikdommer, og over dens ansatte. I Danmark-Norge, som i alle de reformerte landene i Europa, oppsto det med tiden et helt nytt bånd mellom religion, territorium og folk. Dette båndet fortsetter å forme nordmenns følelser omkring religiøse spørsmål. I en globalisert tidsalder er dette et betydelig problem.

Pakistanerne kommer.

Året 1971 kan være fokus for det korte historiske perspektivet; det var slett ikke en agurknyhet da VG i juni skrev at «pengehaier har lurt 300 pakistanere hit». Vi hopper altså over noen ikke ubetydelige hendelser, som den franske revolusjon og 1814, og kommer frem til vår egen tids bølge av innvandring, som kanskje er den mest betydelige i Norges historie. I 1971 vokste det frem et krav om at innvandringen til landet måtte stoppes. Norge hadde hatt en liberal innvandringspolitikk på 1950- og 60-tallet, om ikke like liberal som da grensene våre var helt åpne fra midten av 1800-tallet, og stortingsrepresentant Søren Jaabæk talte om «menneskenes naturlige Ret til at færdes, hvor de vil paa Guds grønne Jord». I 1971 ble innvandring raskt politikk på høyeste nivå, og fire år senere fikk vi innvandringsstopp, selv om grensene i praksis aldri har vært helt stengt.

Det er med den raske veksten i innvandrerbefolkningen, at fremmed religion er blitt et virkelig stort tema. Antallet muslimer i Norge har økt raskt, og i 2008 hadde islamske trossamfunn 84000 medlemmer. Det er selvsagt flere muslimer enn dette i Norge, fordi mange ikke er medlemmer av trossamfunn, men noe nøyaktig tall finnes ikke, ganske enkelt fordi det er like vanskelig å definere «muslim» som «kristen» eller «hindu».

VG var imidlertid ikke opptatt av «muslimer» i 1971, men av de stakkars pakistanerne. Det var nasjonal tilhørighet som ga folk deres identitet. Fra 80-tallet så man en økende bevissthet om innvandrernes religiøse identitet, både blant innfødte og blant innvandrere selv, og etter den kalde krigen vokste religion frem som en helt ny faktor i politikk på alle nivåer: Internasjonalt, transnasjonalt og nasjonalt. Vi holder oss til det nasjonale perspektiv, selv om den transnasjonale og voldelige religionspolitikken (les: Terrorismen) har stjålet mye sendetid.

Fordommer.

Det nasjonale fokus har vært på islam: Ridderlige forsvar av kvinner og barn mot skjeggete menn og deres undertrykkende religion er blitt en sikker vei til heltestatus i norsk offentlighet. Dette handler i stor grad om fokus. En del journalister er glade i disse fortellingene, og media har en betydelig rolle i utformingen av skillelinjer og fiendebilder i debattene knyttet til religion. Forskning har vist tydelig at vestlige mediers dekning av islam er ekstremt og uforholdsmessig negativ. Også mange norske journalister bidrar til resirkuleringen av fordommer.

Jeg tror fokuset på islam kan bli noe mindre om noen år fordi innvandringen endrer seg. Man kan jo foreta den samme demoniseringen av andre religioner, hvis man ønsker. Dét kan fort bli aktuelt her i landet ettersom den religiøse demografien forandres. I 2003 var nettoinnvandringen fra Polen til Norge på 300 personer. I 2007 var den på 13400 personer. Dette får innvandring fra muslimske land til å fremstå som dråper i et hav. I 2007 var det 45 ganger så høy nettoinnvandring fra Polen som fra Pakistan.

Og hva vet vi om Polen? Fra den europeiske samfunnsundersøkelsen (ESS) vet vi at polakker er de mest religiøse menneskene i Europa. Vi vet at en polakk var den katolske kirkes overhode da Polen ble EU-medlem. Vi vet at katolske land sliter med kvinneundertrykking og elendige politiske regimer. Hvis den katolske innvandringen fortsetter i samme tempo, vil vi få en motreformasjon – tilbake til de «pavelige grusomheder», som danske konger reddet oss fra.

Men vi diskuterer ikke snikinnføring av katolsk kristendom. Heldigvis. Vi er ikke så interessert i hva polakker tror, bare hva de gjør, og hvor billig de gjør det. Vi var ikke interessert i pakistaneres religion heller, inntil de fikk familie og dermed behov for ritualer og symboler, og grunnla trossamfunn. Foreløpig er polakker bare arbeidere. I 2007 mente 72 prosent av nordmenn at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, og 90 prosent mente at alle innvandrere i Norge bør ha samme mulighet til arbeid som nordmenn. Og stadig færre mener at innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet.

Skepsis og utrygghet.

Det høres liberalt ut. Samtidig vitner de heftige debattene om en dyp skepsis og utrygghet i deler av den norske befolkningen. Man kunne kanskje tolke det slik at vi stort sett ønsker innvandrere velkommen så lenge de bare er arbeidstagere, og ikke mennesker med religiøse identiteter. Det ser ut som et paradoks. På den ene siden havner Norge blant de land i Europa med ganske positivt syn på innvandrere. På den andre siden er vår redsel for religion ofte sterk.

Så hva er grunnen til frykten? Hva er grunnen til den høye temperaturen? Det lange historiske perspektivet viser oss at norsk identitet er tuftet på en nasjonalisme som postulerer tette bånd mellom folk, territorium og kultur, hvor religion utgjør et sentralt element. Dette har vi til felles med andre europeiske nasjonalstater. Det korte historiske perspektivet forteller oss at Norge er i endring. Vi kan ganske enkelt ikke holde fast ved en identitetspolitikk som er mange hundre år gammel. Vi befinner oss i en ny situasjon med betydelig internasjonal migrasjon, og andre sterke uttrykk for globalisering, som gjør at norskhet i vår tid må handle om andre ting enn kultur.

Nordmenn og norskhet.

Derfor er det viktig at vi endrer religionsdebatten litt. Vi kan gjerne debattere hijab i uniformer, religionskritikk og karikaturer. Gjerne med temperatur. Men den viktige debatten bør handle om oss selv. Den bør handle om nordmenn og norskhet.

Det er ikke religion som er problemet. Det er ikke hijab for politifolk eller halalkjøtt for røvere som er problemet. Det er ikke jøder som er problemet. Ikke buddhister, eller sikher, eller hinduer. Problemet er at vi har arvet en nasjonalisme som fortsetter å postulere sterke bånd mellom religion, territorium og folk. Båndene er kanskje noe svakere enn de har vært tidligere, men den nasjonalistiske fortellingen om Norge finnes over alt. Den er nedtegnet i en anakronistisk statskirkeordning, den finnes i de kristne symboler politifolk bærer på uniformen, og den finnes i sentrale institusjoner som skoler og Forsvaret. Den aktiveres og styrkes av uansvarlig politisk retorikk.

Nasjonalismen er ikke bare negativ; den har formet Norge som land og nasjon på godt og vondt. Men så lenge vi ikke kjenner vår egen historie, så lenge vi ikke er bevisste på både den lange og den korte historien om religion i Norge, vil vi fortsette å la følelsene ta overhånd i debattene.